Slik gjør vi det i Bergen

KVINNE-DISKRIMINERENDE: Er kvinnediskriminering mindre farlig, mer akseptabel enn etnisk eller klassebestemt forskjelligbehandling? spør Erling Gjelsvik i dagens spalte. Han er oppgitt over at kulturbyråd Julie Andersland forsvarer kjønnssegregeringen under den muslimske id-festen i Grieghallen.

KVINNE-DISKRIMINERENDE: Er kvinnediskriminering mindre farlig, mer akseptabel enn etnisk eller klassebestemt forskjelligbehandling? spør Erling Gjelsvik i dagens spalte. Han er oppgitt over at kulturbyråd Julie Andersland forsvarer kjønnssegregeringen under den muslimske id-festen i Grieghallen.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Etter først å ha ført velgerflertallet bak lyset i Bybanesaken, er neste skritt for det urutinerte byrådet å stabbe ut i et nytt minefelt, skriver Erling Gjelsvik i dette innlegget.

DEL

SpaltistI stedet for å legge seg paddeflat, går kulturbyråd Julie Andersland i forsvar for kjønnssegregeringen under den muslimske id-festen i Grieghallen.

Venstrekvinnen gjør det under henvisning til en av høyrekreftenes mest forslitte honnørfraser: «Hvordan vi møter det som oppfattes som annerledes og som utfordrer våre egne verdier, er nettopp det som avgjør om vi er en by som tolererer mangfold.»(BT 27.10.)

Mangfold? Er den systematiske, strukturelle, teologisk funderte kvinneundertrykkelsen innenfor islam – for den del også judaismen og konservativ kristendom – å anse for å være nyanser i det fargerike fellesskapet som vi bare må akseptere? Ja, attpåtil støtte opp under: slik Bergen kommune har gjort det ved å tillate, og i neste omgang stå inne for at menn og kvinner ikke kan bruke felles inngang til en offentlig bygning.

Har Andersland tenkt over hva holdningen hennes impliserer? Er kastevesenet i India et eksempel på mangfold som må tolereres? Det er «annerledes og utfordrende», for det omfatter jo hele fire adskilte samfunnsgrupper. Var fortidens raseskillepolitikk i amerikanske delstater og i Sør-Afrika, med sin strengt regulerte adgang til offentlige tilbud og tjenester, egentlig et uttrykk for mangfold? En inngang for hvite, og en for svarte. Et pissoar for hvite, et annen for svarte. De hvite foran i bussen, de svarte bakerst. Mangfold? Ja visst! To løsninger er dobbelt så mange som en.

Erling Gjelsvik er fast spaltist i BA.

Erling Gjelsvik er fast spaltist i BA. Foto:

Utvilsomt vil Julie Andersland steile over at hennes synspunkt settes inn i en slik sammenheng. Men finnes det noen prinsipiell forskjeller mellom sosial, rasemessig og kjønnslig apartheid? Er kvinnediskriminering mindre farlig, mer akseptabel enn etnisk eller klassebestemt forskjelligbehandling? At en ung, kvinnelig norsk politiker later til å mene noe slikt, på vegne av et tilsynelatende tidsriktig byråd, er foruroligende.

Andersland nyter selv godt av at kvinnens stilling i Norge er blitt revolusjonert i løpet av et drøyt århundre. Og hun vet utmerket vel hvordan den omveltningen har gått for seg: nemlig ved at positive eller unnvikende holdninger til forskjelligbehandling, av den typen hun som maktmenneske nå bærer til torgs, aldri er blitt akseptert at sydspissen i kvinnekampen. I stort og smått er den slags blitt bekjempet med nebb og klør.

Panikkangst i møtet med fremmed kultur er ikke bare et bergensk fenomen. Et tragikomisk aspekt ved denne saken er det at også egalitetens vaktbikkje, Likestillings- og diskrimineringsombudet, har mistet gangsynet. I en frikjennende uttalelse heter det at «dersom kommunen hadde nektet utleie eller satt felles inngang som vilkår, ville dette reist spørsmål om diskriminering på grunn av religion.»

Undertrykkende religiøsitet trumfer altså likhetsprinsippet. Er det akseptabelt i Bergen og Norge anno 2015? Skal hensynet til antikverte vrangforestillinger og tilhørende ritualer gå foran fremskrittene på likestillingsfronten? Jeg vil gi uttrykk for et rungende NEI!

Alle kulturer har sin egen fundamentalisme. I Norge er likestilling mellom kjønnene en fundamental bestrebelse. Sånn er det bare. Det må innvandrere avfinne seg med og innrette seg etter. Å tro at den kjønnsfascistiske praksisen fra moskéene uten videre kan overføres til det offentlige rom, er en villfarelse som storsamfunnet bør slå kontant ned på. Ikke lefle med, sånn som byråd Andersland og Likestillingsombudet gjør.

Nå har det seg slik at styreleder i Bergen Moské, Sajjad Younas, avviser påstanden om at separate innganger for menn og kvinner hadde noe med religiøse eller kulturbestemte regler å gjøre. Årsaken var utelukkende av arrangementsmessig karakter. «Mange av kvinnene hadde barnevogner, og da var det mest praktisk å gjøre det på den måten.»

Forklaringen er så søkt at det er fristende å beskylde Younas for å lyve. I motsatt fall må muslimer i Bergen være utillatelig dårlig orientert om holdningene i det norske samfunnet. Den verste sinke vet hvilke reaksjoner en organisert, kjønnsbasert segregering i det offentlige rom uvegerlig vil føre med seg. Å utsette arrangementet for en forutsigbar kritikk, bare av hensyn til de logistiske problemene som noen trillevogner utgjorde, virker nærmest naturstri- dig.

Mange vil tenke at dette her er en fillesak, og at folk må få lov til å innrette seg sånn som de vil. Men med tanke på likestillingens korte historie i Norge, og hvor skjøre fremskrittene i bunn og grunn er, mener jeg at i offentlig sammenheng er firkantet prinsipprytteri i sin skjønneste orden. Her hos oss går kvinner og menn inn gjennom den samme døråpningen. Basta!

«Woman is the nigger of the world», sang Yoko Ono og John Lennon I 1972. Det fortsetter å være realiteten i store deler av verden, og på ingen måte bare blant muslimene. Over inngangsdøren til mange tradisjonelle cantias i Mexico står følgende å lese: «Kvinner, sinnssyke og hunder har ikke adgang.»

Bergen kommune, ved sin nye kulturbyråd, bør vokte seg vel for å bygge opp under en beslektet mentalitet.

Artikkeltags