Taiman sendes ut mens alle ser på OL

Taiman Agid Fatah ble sendt ut av Norge mandag. Hans Fredrik Marthinussen (innfelt) reagerer.

Taiman Agid Fatah ble sendt ut av Norge mandag. Hans Fredrik Marthinussen (innfelt) reagerer. Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

Professor Hans Fredrik Marthinussen ved UiB skriver om fredag ettermiddag-trikset.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. Fredag ettermiddag-trikset er velkjent: Selskaper og regjeringer presenterer dårlige nyheter på tidspunkter de håper å tiltrekke seg minst mulig oppmerksomhet.

Verken styrer, direktører, politikere eller myndighetene har lyst til at pressen skal kaste seg over dem når de treffer upopulære beslutninger.

Slik sett gir OL store muligheter. Mens Norge retter oppmerksomheten mot evigunge Ole Einar Bjørndalen som går først ut på jaktstarten i Sotsji, benytter den norske staten muligheten til å hente Taiman Fatah på asylmottaket på Trandum og klargjøre ham for uttransportering. Mens nordmenn sitter spikret foran TV-en, opptatt av våre nasjonale skihelter og mulige nye norske olympiske rekorder, gjennomføres en av de mest kontroversielle returene av en asylsøker med avslag på sin søknad om oppholdstillatelse i Norge.

Taiman Fatah kom til Norge som 14-åring, for 13 år siden, og resten av familien hans har fått opphold her. Han var så uheldig å fylle 18 år før opphold ble innvilget (ja, det tok visst sin tid å vurdere søknaden), og ble derfor vurdert «individuelt». Det fikk den konsekvensen at mens familien fikk bli, må han reise alene tilbake til et land han ikke har vært i siden han var barn, der han ikke har noe å vende tilbake til.

Han har mange støttespillere som jobber hardt for at han skal få bli i landet, inkludert bystyret i Bergen.

Og for hver dag som går, blir saken mer ubehagelig for justisminister Anundsen, som snart skal forhandle (eller «klargjøre») asylpolitikk med Venstre og KrF. Og så har Fatahs advokat brakt saken inn for Oslo tingrett.

Hvor beleielig hadde det da ikke vært om saken bare forsvant? Om denne pinlige og kjedelige saken, som viser den inhumane asylpolitikken Arbeiderpartiets Pål Lønseth nå har overlatt til Frps Anundsen, ikke lenger dukket opp i media.

Da passer det jo bra at Fatah forsvinner tidlig under Sotsji-OL, mens det fortsatt er ukevis med vintersport som kommer til å prege nyhetsbildet og nordmenns oppmerksomhet. Det er et tidspunkt en hvilken som helst propagandaminister ville vært stolt av. En rask uttransportering er også eneste muligheten for å unngå at «brysomme» domstoler skulle finne på å gripe inn.

Utlendingsmyndighetene har nemlig begynt å bli plaget av norske domstoler som tar barnekonvensjonens forrang fremfor norske lover på alvor. Det er grunn til å understreke at denne forrangen er noe Stortinget selv har bestemt ved lov, det er ikke noe domstolene har funnet på av eget tiltak.

Nathan vant i retten og fikk bli. Også Yalda vant i retten; hennes utvisningsvedtak ble kjent ugyldig. Men i stedet for å forholde seg til rettens avgjørelse og rettsstatens grunnleggende spilleregler, kastet Utlendingsnemnda seg rundt og fattet et nytt utvisningsvedtak i Yalda-saken. For så å få også dette underkjent i domstolen. Tilsvarende fremgangsmåte benyttet Utlendingsnemnda i Neda-saken. Også Neda vant i retten, bare for å oppleve at UNE fremfor å anke saken, fattet nytt vedtak som presser Neda og hennes familie til nye søksmål mot staten. Myndighetene kan jo kanskje håpe at disse brysomme asylsøkerne etter hvert gir opp, eller at de går tom for penger til å føre søksmål for i Norge. Rettssikkerhet gjelder vel først og fremst egne borgere?

Oslo tingrett har gitt uttrykk for at den vil få Fatah-saken opp hurtig. Det haster å få ham ut av landet om man skal hindre at domstolene kan forkludre også denne saken. For dersom Fatah er sendt hjem, er det jo ikke lenger en hastesak. Og restansene i Oslo tingrett gjør at det vil ta tid før saken kommer om. Om Fatah da i det hele tatt har anledning til å føre sak når den tid kommer.

En ting er at vi i Norge har en streng asylpolitikk, som kan virke nærmest umenneskelig streng i en rekke enkelttilfeller.

Det er langt på vei en konsekvens av den stemmeseddelen mange nordmenn har lagt i urnene. Noen av oss synes det er ille nok.

Langt verre blir det når myndighetene i tillegg ikke vil følge rettsstatens grunnleggende spilleregler fordi det blir for ubehagelig.

Når man på toppen av dette forsøker seg med sleipe triks for å redusere medieoppmerksomheten og belastningen ved å treffe slike upopulære beslutninger i enkeltsaker, og fratar denne norske pariakasten muligheten for domstolsprøving i samme slengen, lurer jeg på hvordan vår justisminister, og andre ansvarlige myndighetsrepresentanter, får sove om natten.

Artikkeltags