Forspilte muligheter i Solheimsviken

Solheimsviken: Grått, grelt og frastøtende,

Solheimsviken: Grått, grelt og frastøtende,

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Mandag er det valg. Da bør du stemme på noen med større vyer enn de som har styrt byen de siste tolv årene, skriver Erling Gjelsvik i dag.

DEL

MeningerDersom noen skulle være i beit for enda en grunn til å la være å gi de sittende byrådspartiene fornyet tillit, skal de legge søndagsturen til Solheimsviken. Der fremvises kjernen i byutviklingen som de senere årenes makthavere har stått for. Formodentlig et resultat de er godt fornøyd med.

En gang i tiden var Solheimsviken et av de mest vitale stedene i Bergen. Hvis jeg lener meg riktig langt tilbake, kan jeg fremdeles høre klangen i metall og se gnistene regne fra sveiseapparatene. Bergens Mekaniske Verksted var byens mest ikoniske arbeidsplass, som skapte liv og røre i de tilstøtende boligkvarterene. Jeg hadde en morfar og en onkel som jobbet der.

Etter at skipsbyggingen var en saga blott, lå det nedlagte verftet der som en jomfruelig mulighet. Blanke ark: Her var alt lagt til rette for å skape en tidsmessig, levende urbanitet helt fra grunnen av.

Hvordan er denne anledningen blitt forvaltet? Dessverre vet vi det nå så altfor godt.

Rieber Eiendom var kapitalmakten som la arealene under seg. Det de har skapt, er en kontor-ørken. Et goldt landskap, blottet for menneskelighet. Ja – menneskene er knapt nok synlige, mens prangende biler på utallige parkeringsplasser gjør desto mer av seg. Etter kontortid finnes det knapt nok tegn til liv. Ikke engang måkene gidder å lande der. Solheimsviken er død som en dronte.

Arkitekturen er frastøtende. Glatt og kald. Smakløs, korttenkt, konvensjonell. Likegyldig på grensen til å fremstå som ondskapsfull, et anslag mot enhver lengsel etter skjønnhet. Det hele har et nærmest militaristisk preg, som utløser resignasjon: Her er det så jævlig at ingen orker å bli værende lenger enn høyst nødvendig. Alt sammen oser av arkitektenes kundeservilitet, et preg som er skapt av siviløkonomiske kalkyler fremfor estetisk skaperkraft. Det står et nifst gufs fra hele området. Er det mulig å gjøre det verre?

Ja, hva har muliggjort en slik katastrofe? Svaret gir seg selv. I tolv år har vi vært styrt av politiske krefter som ligger med nesen i grusen for kapitalkreftene. Få steder demonstreres disse bindingene sterkere enn i Solheimsviken. De kommunale forventningene har vært fraværende. Med fullt overlegg har byrådet abdisert fra sitt selvstendige ansvar for å skape en levende bydel.

Hva kunne ikke Solheimsviken ha blitt? I gang- og sykkelavstand utgjør den et naturlig knutepunkt for aksene mellom den tradisjonelle bykjernen og ny urban vekst på Grønneviksøren, på Kronstad, langs Fjøsangerveien, ved Damsgårdssundet. Den rette blandingen av boliger, spesialforretninger, serveringstilbud, i tillegg til annen variert næringsvirksomhet, ville ha vært det naturlige svaret på et opplagt behov.

Utvilsomt er det her de husløse kulturinstitusjonene, som BIT og Carte Blanche, burde ha vært lokalisert. Dette kunne ha blitt en magnet for byens øvrige befolkning: ideelt beliggende ved vannet, det rette stedet å styre skrittene for å få seg en latte eller en utepils. Eller en kunstnerisk opplevelse. Eller klamydia. Et sted å møtes, å omgås hverandre. En arena av den typen som etterspørres i alle fremtidsrettete byer.

Ikke minst med tanke på synergieffekt til det direkte nærområdet, som hardt prøvete Danmarksplass, er det trist å registrere potensialet som er gått tapt. Hadde Solheimsviken blitt som den burde, kunne til og med dinosauren Forum Kino fått et nytt og verdig liv.

Høres alt dette utopisk ut? Vel, de har gjort det i Drammen. De har gjort det i Hamburg. Utrangerte industriområder ved elv og sjø, til forveksling lik Solheimsviken, er blitt omformet til byenes nye attraksjoner: bymessig trivsel på sitt ypperste. Alt som trengs er visjon, talent og viljestyrke. Ikke minst det siste.

Som grelt eksempel på byrådets fallitt står Solheimsviken på ingen måte alene. Når du likevel er på søndagstur i nærheten, kan du ta et slag over Gamle Nygårdsbro. Se hvordan det malplasserte Høyteknologisenteret barrikaderer adgangen mot sjøen! I stedet for å være dominert av denne tunge og trauste veggen, burde Marineholmen ha yret av liv: et boligområde i herlig nærhet til Nygårdsparken. Preget av miljøbevissthet, med parseller, takhager, vegetasjonsfasader. Og selvsagt et badeanlegg ved sundet. Et forskningssenter kan ligge på hvilket som helst jorde ute i periferien. Slik burde det ha vært. Men slik ble det ikke.

Trenger du flere gode grunner til å stemme ned Høyre og Frp? Bare fortsett langs Storelungeren i retning av den urbane ørkenspredningen på Nygårdstangen.

En skummel cocktail av fantasiløshet, likegyldighet, pengegriskhet og politisk servilitet overfor gamle så vel som nye penger er i ferd med å frarøve Bergen noen av de viktigste forutsetningene for å utvikle en levelig, menneskelig modernitet.

Godt valg! Stem på noen som har et hjerte for byen, ikke bare omsorg for pengemakten.

Ikke engang måkene gidder å lande der...

Artikkeltags