Det er med undring vi leser spalten skrevet av Chris Tvedt, publisert i Bergensavisen 23.03.15, hvor han siterer setninger tatt ut av sin sammenheng fra vår nettside osloplastikkirurgi.no.

LES OGSÅ: Det er ikke så enkelt, dette med sex

Det er helt greit å ha egne meninger om estetisk kirurgi, men å gå så hardt ut at en ytrer usanne påstander og sammenlikner et helt yrke med tobakks- eller våpenindustri henger ikke på grep, og det bør en være forsiktig med å gjøre.

Plastisk- og kosmetisk kirurgi har medført dokumentert forbedring i livskvaliteten til millioner av mennesker verden over og hundretusener norske kvinner, menn, barn og eldre, gifte og ugifte, mennesker fra alle samfunnslag, både på det fysiske og psykiske plan.

I tillegg har det gitt klare forbedringer i intime, praktiske og daglige aktiviteter, også når det gjelder jobb, noe som medfører en klar økning i selvtillit.

Man har oppfatningen av at innlegger mener at han skal bestemme over en slik bred befolkning – og ved å ytre hva man skal mene og ved dette umyndiggjør innlegger disse menneskene.

Vi fra klinikken Oslo Plastikkirurgi må spesifisere at vi avviser de som ønsker en designvagina, samt fraråder dem på det sterkeste til å foreta seg noe kirurgi i det hele tatt.

Dette gjelder generelt også innenfor estetisk kirurgi.

Det vi fra Oslo plastikkirurgi behandler her er fysiske, psykiske, praktiske, intime og/eller hygieniske problemer. Men la oss ta dette enkelt, langt fra alle kompliserte utrykk og fraser og heller la kvinner tale sin sak: Her er et utdrag fra en pasient som frivillig og anonymt har gått med på å dele sin erfaring i et intervju med magasinet KK etter at hun har foretatt en operasjon hos oss.

Kontakten mellom pasienten og journalisten skjedde helt uten påvirkning fra klinikken. Vi understreker at dette er pasientens egne uttalelser ca. et år ETTER operasjon og avsluttende kontroller på vår klinikk.

Utdrag fra intervju i KK nr. 16 -19.04.13 (i kursiv, red.anm):

«De gjør det ikke for å sette den siste «finishen» på en skjønnhetsoperert kropp. De ønsker å få slutt på fysiske og psykiske plager». Trude (48) er en av dem. For henne handler det om et eksisterende behov, og ikke et skapt behov.

– Jeg hadde ønsket meg dette hele livet, men aldri turt å snakke høyt om dette. Allerede som tenåring opplevde hun kjønnsleppestørrelsen som et problem.

– Jeg skjønte tidlig i dusjen på skolen at dette var voldsomt. Unormalt. Og mest av alt var det ubehagelig.

Det gjorde henne sjenert og usikker som tenåring og på nytt utrygg da hun som voksen ble skilt og ønsket om en ny partner kom.

– Det gikk utover både hygiene, bevegelsesfriheten, selvtilliten og sexlivet. Offentlige bad var et mareritt. Bikinien kom på bare når hun visste at ingen ville se henne i den. Først da hun skiftet gynekolog for tre år siden tok hun mot til seg og tok opp temaet. Hun ble straks tatt på alvor. I fjor fikk hun utført kjønnsleppereduksjon. Endelig føler hun seg trygg og tilfreds.

– Det jeg selvsagt angrer på er at jeg ikke gjorde dette før.»

Det vi lurer på er hvordan innlegger vil svare denne kvinnen.

Forsiktighet og riktig vurdering er selvsagt nødvendig for å utelukke kandidater som søker etter designunderliv eller lignende, eller som for eksempel vil kopiere kjendiser.

Disse må under ingen omstendigheter behandles kirurgisk. Miljøet blant kosmetiske plastikkirurger i Norge har høye etiske regler for å godkjenne eller avvise hver eneste pasient.

Kvinnene som opereres hos oss er oftest godt voksne kvinner.

De har partnere, jobb og barn og har vurdert dette i mange år grunnet store fysiske og psykiske plager.

Plager som de har levd med i mange år og som har sjenert og hemmet dem i dagliglivet. Dette handler om å få bedret sin livskvalitet og for å føle seg vel fysisk og psykisk. Som lege har en her ansvar og plikt til å hjelpe disse pasientene.

Til sist noen kalkulasjoner angående kvinnen i intervjuet som er representativ for vår pasientgruppe. I 2013 var denne kvinnen 48 år. Hun hadde hatt dette problemet i, la oss si, nesten tre tiår, hvilken vil si fra ca. 1980.

På den tiden var det ikke internett, men problemet var likevel der og dette uavhengig av massemedia og av dagens, eller gårdagens, filosofer eller skribenter.