De forsøker å finne arbeid eller annet inntektsgrunnlag og de oppsøker våre hjelpetilbud fordi de befinner seg i en prekær livssituasjon. Særlig for dem som allerede satt nederst ved bordet, som romfolket, er levekårene blitt enda mer utfordrende de siste årene. De bærer med seg århundrer med brutal forfølgelse, undertrykkelse, strukturell og individuell diskriminering, og er stadig drevet mot fattigdom. De er kanskje fortsatt i dag den mest stigmatiserte befolkningsgruppen i Europa.

Jeg har gode minner fra min tid på kjøkkenet på Robin Hood Huset for noen år siden, særlig med nettopp romfolket. På huset kommer de fortsatt for å få råd og veiledning, i tillegg til mat. Et av høydepunktene på jobben var faktisk når vi åpnet kaféen hver morgen, idet rumensktalende romfolk kom inn døren med sine brede smil, høflighet og humor.

Det var rett og slett som et ekko fra min egen franske kultur. Rumensk er også et latinsk språk. Det gjorde det lett å raskt beherske basale ord for kommunikasjon. Gaffel, furculiță; kjøtt, carne; kaffe, cafea; melk, lapte. De elsket kjøtt til frokost, for dagene deres var lange. Du skulle ut for å be om penger og finne flasker, i all slags vær, og i alle slags helsetilstander. Hvile skulle de få på slutten av dagen ved Kirkens bymisjon sitt akuttovernattingstilbud.

Av og til hadde de godsaker fra hjemlandet med seg. De var veldig glade for å gi tilbake og invitere oss til å sette oss ned med dem for å smake. De kommer fra et av Europas fattigste land, men elsker å dele og å hjelpe. Skulle det plutselig mangle frivillige for å drifte kjøkkenet, kunne de tilby seg til å bistå med matlagingen sånn at vi kunne servere i tide. Noen hadde erfaring som slaktere og kunne slipe knivene våre ordentlig, andre mente de kunne lage bedre omelett enn meg. De fikk lov å komme bak disken, få et forkle og gi en hånd, til glede for gjestene, og til stor hjelp for meg.

Noen andre var rå på backgammon, og pausene brukte jeg ofte med å spille med dem, for å bli slått og lære av lynraske hoder. Disse interaksjonene i øyehøyde kunne føre til mer alvorlige samtaler og forståelse for hvor de egentlig kommer fra. Om det å savne familien og barna, det å ikke kunne finne en ordentlig jobb, å slite med helsen, alle forsøk for å finne en utvei i et Europa preget av økende arbeidsledighet, fattigdom og ulikhet.

Bare så det er klart: Ingen kommer hit fordi vi har et mattilbud, et rådgivningstiltak, en dusj, eller en seng å tilby. De kommer hit fordi de møter krisen i Europa.

De er ekstremt marginalisert på alle fronter hjemme, eller andre steder de oppholder seg. Her i landet møter de utfordringene med å ikke være kvalifisert for norsk arbeidsliv, og har få alternativer til tigging og flaskesamling for å tjene til livets opphold. Noen blir rekruttert til svart, til tider farlig arbeid. De er sårbare for diskriminering, fordommer og utnytting.

Nå ser vi det igjen når ingen vil leie ut til Kirkens Bymisjon. Det betyr at gruppen risikerer å miste akuttovernattingstilbudet når nåværende leiekontrakt løper ut 31. mai.

En midlertidig stenging kan heller ikke håndteres med en lettvint holdning om at de bare kan få hjelp til å reise hjem, dit de kom fra. Hvem skal sørge for inntekt til familienes underhold i den perioden de må være «hjemme» i tilfelle?

Mange av de som står med bøyd rygg og hodet ned i bosspann eller på kne med hånden foran seg håper på noen kroner for å holde liv i barn og besteforeldre i hjemlandet. Realiteten er at de tilbringer mer tid i Norge enn «hjemme».

Det akutte overnattingstilbudet i Bergen er opprettet etter statlig satsing og finansiert av Arbeids- og velferdsdirektoratet, fordi denne gruppen også har rett på verdige humanitære forhold som EØS-borgere. Situasjonen vekker stor uro blant dem jeg snakker med: «skal vi sove på gaten? Om jeg ikke kan dusje eller vaske klær kan jeg ikke gå noe sted i en slik tilstand.»

Vi kan ikke løse alle utfordringene denne minoriteten står overfor. Men Norge har forpliktet seg til å ivareta romfolkets rettigheter gjennom internasjonale konvensjoner. Thorbjørn Jagland tok som generalsekretær i Europarådet i 2010 initiativ til et såkalt høynivåmøte om temaet, hvor Strasbourgerklæringen ble vedtatt. Man anerkjente behovet for felles europeisk respons på den omfattende diskrimineringen og den prekære nøden som preger romfolket. Norge sluttet seg til. Det må vi holde fast på i dag.

Staten støtter frivillige organisasjoner som jobber for å bedre romfolkets kår i samfunnet. Menneskerettighetsbyen Bergen skal jobbe for å bekjempe rasisme og intoleranse, og sikre mennesker grunnleggende rettigheter.

Det er ubehagelig å konfronteres med at Norge faktisk er en del av verden, og ikke kan leve i en lukket boble dopet på oljepenger, bare for seg selv. Sprekker boblen vil vi alle være glade for å bli møtt med verdighet og respekt uansett under hvilke kår vi havner i. Romania er en del av EU og EØS siden 2007. Romfolket skulle tas med på reisen til et Europa uten grenser, men ble rett og slett utelatt på veien. Usynlige grenser tegnet av diskriminering forblir ugjennomtrengelige for dem. Slik er det for dem som er uten makt, uten hjem, uten papirer. Mens de er i vår by må de fortsatt få muligheten og overskuddet til å lære om rettighetene sine for å forsvare seg selv.