Gå til sidens hovedinnhold

Jan Andersen til minne

Artikkelen er over 3 år gammel

Pensjonert BA-journalist Jan Otto Andersen døde 3. januar, 84 år gammel.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Jeg ser dårlig, jeg hører dårlig, men jeg lukter godt,» var en av Andersens standardvitser. Etterfulgt av «høhøhøhøhø».

Vel, kanskje ikke innholdet i vitsen stemte helt, for Jan var ikke så nøye med at den mørke dressen var ren og skjorten nystrøket.

Likevel var krimjournalisten på 1980-tallet midtpunktet i BAs spiserom og rundt stambordet på Wesselstuen. Han var den gode historiefortelleren og den dyktige journalisten som mange yngre BA-folk lærte mye av.

Tidenes avisand

Han kunne gå inn og ut av de fleste kontorer i Tinghuset og politihuset og var ofte den som hanket inn de store nyhetene. Men han kunne også ta feil. Som da han viderebragte ryktet om en betongbilsjåfør som kom hjem midt på dagen og fant sin kone til sengs med en annen mann. Vedkommende hadde en folkevogn kabriolet stående utenfor, og den forsmådde ektemannen fylte bilen med betong.   

Historien ble den ultimate avisanden. Jan fortalte om og om igjen om hvordan verdenspressen ville ha tak i bilder av bilen, som selvsagt ikke fantes.

Boksuksess

Jan Andersen begynte i Bergens Arbeiderblad som en slags frilanser på 1960-tallet. Han hadde bakgrunn som bokser og busskonduktør, og i BA skrev han til å begynne med korte tekster med egne bilder. Han ble etter hvert en viktig nyhetsjournalist, og han overførte sine vitser til BAs spalter i form av «Jans hjørne» − der særlig radværingene fikk gjennomgå.

Vitsespalten ble til en rekke bøker, utgitt på Tiden Norsk Forlag. Jan hevdet at det bare var Einar Gerhardsen og Haakon Lie som kunne vise til tilsvarende salgstall, men det stemte neppe det heller.

Uansett ble han BAs mest kjente journalist, og berømmelsen nådde store høyder da han i 1986 spilte Elisabeth Grannemans elsker i filmen «Hud». Se og Hør kom med skandaleforsiden: «Elskeren bet meg i ryggen!» etter et filmopptak, men Jan bare lo det vekk: «Høhøhøhøhø».

En byoriginal

Jan var ikke like godt likt i alle leire. Da han sluttet i BA like før tusenårsskiftet, flyttet han til Thailand og brøt kontakten med gamle venner og kolleger. For en tid siden ble han så redusert at han måtte hjem igjen til Bergen og til slutt Ladegården sykehjem hvor han døde 3. januar. 

Jan Andersen var en ledende krimjournalist og samtidig en bergensk byoriginal som kunne minne mer om «Smiley» enn en pressens gentleman. Men han hadde alltid en kjapp replikk på lur. Det er slik vi vil minnes ham, som læremester i krimjournalistikk og som BAs evige vitsekonge.

Hvil i fred.

Hans Brundtland

På vegne av gamle kolleger av Jan Andersen

Kommentarer til denne saken