– Jeg var veldig sjenert og spilte helst alene

Artikkelen er over 4 år gammel

Han ble unnfanget i Norge, men født i USA. Erik Moll har fortsatt en fot i hvert land.

DEL

65-åringen ble født i Wisconsin av norske foreldre. Frem til like før tusenårsskiftet var Erik Moll en trofast pendler over Atlanterhavet – et hav han også flere ganger har krysset på gamlemåten – om bord i Den Norske Amerikalinjen.

– Da vi flyttet til Norge på begynnelsen av 1960-tallet, kunne jeg bare snakke engelsk. Men i løpet av den første sommeren i Bergen hadde jeg lært meg norsk.

– Da jeg så flyttet tilbake til USA i 1974, var det fordi jeg ville utvikle meg som låtskriver – ikke minst når det gjaldt det å skrive tekster på engelsk.

Nå har han vært artist og låtskriver i 44 år. Skal vi nevne en «stayer» fra det bergenske musikkliv, er det vanskelig å komme utenom Erik Moll – mannen med 450 låter i sin sangkatalog.

Hans største inspirasjon, Bob Dylan, skal til sammenligning ha rundt 500 låter på samvittigheten.

HANK OG ELVIS

Utgangspunktet for familien Molls første Amerika-reise i 1948, der Eriks mor var høygravid om bord, var farens mulighet til å ta PhD-graden i veterinær mikrobiologi ved universitetet i Madison i Wisconsin. Etter studiene fikk faren tilbud om jobb i USA. Så da lille Erik var to år gammel, flyttet familien til Pullman i Washington, på den amerikanske nord-vestkysten.

– Jeg var en amerikansk gutt som vokste opp på 1950-tallet med Hank Williams, Elvis og Kingston Trio på radioen. Jeg spilte kornett da jeg gikk på junior highschool, men den solgte jeg etter at vi hadde flyttet til Bergen. Korpset på Damsgård måtte vike for den gryende visebølgen. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å øve på gitar. 15 år gammel kunne jeg spille noen låter. Jeg begynte veldig tidlig å skrive mine egne ting, forteller han.

– Hvordan var det å være ung visesanger i Bergen på midten av 1960-tallet?

– Jeg var veldig sjenert og spilte helst alene. Det var jo en del viseklubber den gang, blant annet «Boot Hill Saloon» på Nordnes. Jeg vanket en del der og de hadde kvelder med åpen mikrofon. Så jeg fikk prøve meg litt. Det var få andre som skrev egne låter den gang. Jeg kunne skrive engelsk bedre enn de fleste, så jeg laget en del låter allerede da.

HOLE IN THE WALL

Etter skolegang på Laksevåg og Langhaugen begynte Erik Moll på Manger Folkehøgskole. Året var 1968, Erik var 20 år og begynte å tenke på en karriere som formingslærer.

– Forming var det de drev på med Manger Folkehøgskole. Så det var grunnen til at jeg havnet der. Jeg ble fort kjent med Rune Walle, som var en slags Bergens svar på Bob Dylan den gang, smiler han.

– Vi delte den samme musikksmaken, begge spilte gitar og vennskapet vårt førte til at vi snart startet det som skulle bli den første utgaven av Hole In The Wall, sammen med blant andre Trygve Thue.

Bandet ga ut en plate med samme navn i 1972. Men det tok ikke lang tid før eventyret var over.

– Det gikk slik det ofte gjør med mange band. Vi var seks-syv stykker som spilte sammen. Vi hadde mye moro, men lite penger. Folk har gjerne ulike planer. Jeg bestemte meg for å flytte tilbake til USA i 1974. Resten av 1970-tallet var jeg stort sett i Amerika, med noen opphold i Bergen.

Ved avreisen i 1974 hadde han med seg nyttige erfaringer fra å spille i band, og han hadde prøvd seg på teaterscenen i Den Nationale Scenes oppsetning av musikalen «Hår».

– Det var en spennende opplevelse. «Hår» ble virkelig lagt merke til. Det var innlegg i avisene og kristne som gikk i demonstrasjonstog i Bergen for å protestere mot forestillingen. Det handlet jo om hippietiden og jeg var en av dem på scenen som levde som hippie, og som hadde gjort det i flere år før premieren i desember 1970.

Det var, ikke særlig overraskende, San Francisco og California som var målet da han satte kursen mot USA noen år senere.

– Jeg fikk med meg den siste bølgen av hippietiden i I California. Flere av bandene i San Francisco og i Marin County utenfor byen, var blant dem som hadde inspirert oss mest i Hole In The Wall. Det var Crosby, Stills, Nash & Young, Grateful Dead, Jefferson Starship og en rekke andre.

– Traff du mange av de musikalske heltene fra hippietiden?

– Etter hvert gjorde jeg det. Jeg varmet for eksempel opp for Jerry Garcia flere ganger. Han hadde – i tillegg til å være gitarist og vokalist i Grateful Dead – flere andre musikalske prosjekter. Jeg hilste også på musikere i Jefferson Airplane og det som ble Jefferson Starship. Det var en utrolig spennende tid.

HAPPY VALLEY

Erik Moll var fra 1974 til 1977 med i bandet Happy Valley String Band. Livet i California ga mange flotte musikalske opplevelser, men ikke så mye penger.

– Jeg har aldri sultet som musiker. Men i tiden i California var det flere ganger jeg måtte skaffe meg food stamps – matkuponger fra det offentlige som du kunne ta med deg i butikken og handle mat for. Jeg spilte også mye på gaten og fikk litt penger av det.

For å få gitt ut plater, måtte Erik Moll returnere til Bergen. Han satte sammen en ny utgave av Hole In The Wall, men uten to av de andre nøkkelpersonene fra det opprinnelige bandet.

– Rune Walle var i USA og spilte i Ozark Mountain Daredevils. Trygve Thue jobbet i eget studio og det var han som produserte «Rose of Barcelona» i 1979. Med på laget var Lasse Berntzen, Inge Glambek, Carmen de la Nuez, Stein Nilsen og Bjørn Aarland.

Året etter var Erik Moll tilbake i California. Han ble med i gruppen The Remnants, men heller ikke dette prosjektet ble noen kommersiell suksess.

Han fortsatte pendlertilværelsen over Atlanteren, satte sammen den tredje utgaven av Hole In The Wall og spilte blant annet for nærmere 15 000 i Nygårdsparken. Datoen var 31. mai i 1984. Rory Gallagher var hovedattraksjonen der også de lokale bandene Blind Date, Toma, Bergen Blues Band og Hole In The Wall fikk sjansen.

– En stor opplevelse. Rune Walle var jo også kommet tilbake til byen. Vi hadde et veldig bra band med Hans Petter Gundersen, Kåre Sandvik, Gunnar Bergstrøm og Atle Mjørlaug. Vi spilte inn låter i studio og var klare for å satse, men ingen plateselskaper tok sjansen på oss. Vi var for tidlig ute – igjen. Den store rootsbølgen kom ikke til Norge før noen år senere.

HELT TEXAS

Mannen med to statsborgerskap pakket kofferten og dro til New York for å besøke sin fetter, kunstneren Bård Breivik. De feiret nyttårsaften i New Orleans, før Erik Moll dro til Florida, kjøpte bil og satte kursen for California. På veien over det amerikanske kontinentet stoppet han i Austin i Texas og ble så fascinert av byens musikkmiljø at besøket i California ble av den kortvarige sorten.

Mannen med hatten ville heller prøve lykken i Texas. Der ble han i 15 år.

– Samholdet blant musikerne i Austin er helt fantastisk. Jeg ble annet kjent med Erik Hokkanen, en amerikaner med finske aner og et geni på gitar og fele. Vi spilte sammen som «Erik & Erik».

– Du skrev også mange av låtene til Steinar Albrigtsens plate «Alone Too Long» i 1990, som ble en stor suksess i Norge?

– Steinar fikk forsyne seg av mine låter. Det har gitt meg noen gode inntekter. Lynni Treekrem og Rita Eriksen spilte også inn flere av mine sanger.

– Austin er en fantastisk by som det er lett å savne. Men med dyre helseforsikringer, ingen offentlig kunstnerstøtte og ofte beskjedne honorarer, er det vanskelig å klare seg.

EN SJEL OG EN SKJORTE

Så i 1999 bestemte Erik Moll seg for å flytte hjem for godt. Med leilighet i Bergen og skriverstue på Stord fortsetter han karrieren. Et av de store høydepunktene etter hjemkomsten var en turné i Norge med tre konserter der han varmet opp for Willie Nelson.

Erik Moll har også tatt opp igjen samarbeidet med sin gamle kollega i Hole In The Wall, Arve Håland og har bandet «Texanos» – i tillegg til sin egen solokarriere.

– Har du aldri vært gift?

– Nei, men det var nære på et par ganger. Mitt sigøynerliv har ikke latt seg kombinere med ekteskap. Jeg kunne ikke forvente at noen jenter ville tilpasse seg det.

– Og nå nærmer du deg pensjonsalderen?

– Jeg ser virkelig frem til å få penger fra staten hver måned. Jeg blir jo minstepensjonist, men for en musiker med svært variabel inntekt, blir den faste utbetalingen svært kjærkommen, smiler Erik Moll.

Artikkeltags