Lasse og livet

Artikkelen er over 12 år gammel

Lasse Myrvold vet ikke hvor mange måneder han har igjen å leve. Men han har ikke tid til tull og tøys.

DEL

- Det var mamma. Hun er bekymret, vet du, forklarer Lasse Myrvold etter å ha lagt på røret.

Mobilen, som ligger på nattbordet med Klassekampen, kaffekoppen, en bok om «Metapolitics» og diverse medisinsk utstyr, har ringt ustanselig.

Det er bare dager til hyllestplaten, «Dans til musikken» skal slippes. Hele den gamle gjengen fra The Aller Værste! kommer til byen. Og mor Myrvold er klar for sitt aller første releaseparty, på Garage mandag.

- Jeg er gjesteartist på min egen tributeplate. Ikke verst, humrer han og forteller om innspillingen: Et lite mobilt studio i fanget, sittende i sengen med mic'en parat, og det var bare å legge vokal på grunnkompet. Grei skuring.

- Platen er blitt veldig bra. Veldig spennende, oppsummerer Lasse.

SENGELIGGENDE
Mannen, som sammen med The Aller Værste!, satte ny standard for hva norsk rock kunne være, og som nå hylles av halve artistnorge, tar imot oss på Kolstihagen sykehjem.

Dagsformen er bra. Men det har vært noen trøblete dager. Prostatakreften skapte noen uforutsette plager. Han er sengeliggende etter at lammelsen i bena forplantet seg til magen, noe som gjør behovet for pleie større enn før.

- Jeg går gjennom etapper av sorg, jeg gjør det. Det å miste førligheten var tungt, jeg kan ikke lenger bo i min egen leilighet. Men jeg er glad jeg er i Norge. Tenk å bli syk i USA.

Lasse Myrvold konsentrerer seg om det positive.

- Det er et valg jeg har tatt. Skulle jeg fokusere på det negative ville jeg kaste bort tid. Og det har jeg ikke.

SPRENGER SKALAEN
For Lasse Myrvold har hodet fullt av musikalske ideer, mye han må få ferdig. Som i TAV!, har den siste tiden handlet mye om å finne frem til et nytt uttrykk.

- Jeg ser egentlig på meg selv som en litt sånn nysgjerrig, nerdete professor.

- Og nå driver du og sprenger tolvtoneskalaen?

- Ja, det er avantgardeprosjekt der skalaen består av 13 i stedet for tolv toner. Veldig arbeidskrevende, ler han.

Sammen med Kristian Stangebye ga han ut Norges første elektronikaplate, Gøbbels A-Go-Go i 1983. Platen Gøbbels A-Go-Go 13 er ferdig innspilt. Den skal bare mikses og gis ut.

- Det låter faktisk ganske pent, sier han og høres nesten litt overrasket ut.

Vi snakker tross alt om en komplisert sjanger der verken dur eller moll eksisterer, men som kanskje vekker et helt annet sett med følelser.

- Dessuten har jeg noen ferdige TAV!-låter liggende som jeg gjerne vil få spilt inn. Og så er det et live-opptak fra Hulen som skal ut på en dobbel CD. Lyden er kjempegod, og vi låt så tight, sier han om bandet som har hatt stor betydning for både musikere, publikum - og stadig nye publikummere.

- Det er mye opprør i det. Jeg tror det holder TAV! i live, også blant yngre folk.

FYLL OG SPETAKKEL
- Hvordan tenker du tilbake på tiden med TAV!?

- Jeg husker en konsert på Chateau Neuf i 1981. Vi var flere band som skulle spille, og før oss var Nationalteatern. De ble sittende og krangle foran publikum, og det endte med at de ble oppløst der og da. På scenen. «Stakkars folk», tenkte vi. Men da vi var ferdig og holdt på å pakke inn i bilen, begynte Sverre og Kjetil plutselig å slåss. Dermed var TAV! også oppløst.

- Hva gikk galt?

- Vi klarte vel ikke toårskrisen. Vi ble slitne av hverandre.

- Hvorfor det?

- Vi levde oppå hverandre, og vi levde intenst. Drakk mye. For oss var det naturlig å komme dinglende med et nett med øl. Andre tok med matpakke, liksom, vi tok med nettet med øl.

- Der kunne det lønnet seg å ha vært mer forsiktig, legger han til.

- Det var rock 'n' roll-myten som skulle leves?

- Den rock'n'roll-myten. Den har gjort mye ugagn.

Lasse forteller hvordan det artet seg for hans del. Bandet dro på turné, jobbet steinhardt, og da de kom hjem igjen, ble det mye festing.

- Og da bandet ble oppløst, skulle vi jo ikke ut igjen. Så festen bare fortsatte.

- Helt til?

- Jeg bare måtte sette strek. Det begynte å bli aktuelt med reparering, og det er jo dødskjedelig.

BLE ALENEPAPPA
Midt i festen, på tampen av TAV!, traff han Øyvor. Etter ni år som kjæ­rester fikk de en baby. To år senere døde Øyvor. Av kreft.

- Det var skikkelig bad luck, for å si det sånn. Jeg tok det hardt. Det var mye sorg.

- Selv om det kunne være ensomt i oppdragerrollen, var det jo kjempemorsomt å ha barn. Det var bare oss to. Vi hadde veldig god tid til å være sammen, forholdet ble veldig tett.

I dag går Natalie på videregående. Far og datter deler interesse for musikk og film. De ser gamle Hitchcock-filmer sammen og prater musikk. Eplet og stammen, og så videre.

- Snakker dere mye om fremtiden?

- Ja, det er best å være åpen. Man kan kvi seg for å si ting, men å holde ting tilbake er å holde på en smerte. Da er det bedre å grine en skvett, og så komme tilbake til virkeligheten.

Og enn så filosofisk anlagt Lasse Myrvold er, er det virkeligheten som opptar ham om dagen. Sykdommen har gjort ham praktisk anlagt.

- Ja, faktisk. Jeg liker jo best å være et rotehode. Men jeg har ikke tid til tull og tøys.

- Hva er det viktigste å bruke tid på bortsett fra musikkprosjektene?

- Det er noen mennesker man ikke har klart å få kommunisert med. Ting som er blitt liggende usagt. Det er en smerte. Jeg vil gjerne få renset luften, sier han.

- Men det aller viktigste er å legge forholdene til rette for Natalie. Sørge for at nettverket er i orden. Vi er en liten familie, og når jeg faller bort, er det en stor bit som blir borte. Men jeg er trygg på at det skal gå bra.

VILLE IKKE JOBBE
En annen bit av Lasses familie, utgjø­res av søsteren Pia. Hun har gjort seg bemerket i motemetropolen Paris i mange år. Nå har hun utvidet sitt kreative virke, og driver vel så mye med multimediekunst som med motedesign.

- Hvor kommer all denne familiære kreativiteten fra?

- Nei, si det. Pia var nok inspirert av meg i oppveksten. Da hun var elleve, var jeg 17-18 år og drev og satte tegnestifter i pianoet, sier han med den største selvfølgelighet.

- Har dere mye kontakt?

- Mer nå enn før, nå når vi har dårligere tid. Men vi tenker veldig forskjellig. Hvis jeg tenker firkantet, tenker hun femkantet. Det passer jo ikke alltid i hop.

Det er lenge siden Stavanger-søsknene har bodd i samme by. Mens Pia valgte Paris, valgte Lasse Bergen.

- Av egoistiske grunner. Jeg hadde ikke lyst til å jobbe, og det var jo umulig å ikke få jobb på den tiden. Så arbeidskontoret kunne jeg ikke satse på, da hadde jeg fått jobb på flekken.

Dermed ble det filosofistudier i Bergen.

- Jeg hadde ikke ambisjoner, slappet mye av. Men jeg likte å studere filosofi. Jeg er jo en grublete type, jeg tar ikke ting for gitt. Det er ikke så gøy.

Siden tok Lasse hovedfag i medievitenskap.

- Da Øyvor døde ble oppholdet i oppgaveskrivingen så stort, at da jeg endelig tok det opp igjen, begynte jeg like godt helt på nytt.

Sensorene var splittet i synet på hvorvidt oppgaven hans, om filmmusikk, var genial eller middelmådig, og karakteren var deretter.

- Noen veldig suksess kan jeg ikke si at det var, kommenterer han tørt.

LIVET
For en tid tilbake startet han eget firma, Lasse Myrvold Lyddesign og Musikk.

- Jeg rakk å gjøre én jobb før jeg ble syk. Så jeg vet jo ikke om jeg hadde klart å leve av det, holde styr på regningene. Men jeg er såpass kreativ at hvis målet var å tjene penger, kunne jeg gjort det.

Men Lasse Myrvold har vært mest opptatt av å gjø­re det han har hatt lyst til. Det har han igjen for nå.

- Derfor er jeg ikke bitter over at jeg er blitt syk. Kanskje det er lettere for meg, enn for folk som har spart seg til alderdommen.

- Hva tenker du om livet - og døden?

- Jeg vet at det ikke kommer til å vare. At det ikke er snakk om år. Det er snakk om må­neder. Hvor mange, vet jeg ikke. Men kreften putrer og lever sitt eget liv, sier Lasse.

Han tror ikke det finnes noe etterpå.

- Jeg er jo ateist, sier Lasse.

- Føles det likevel urettferdig at det var du som ble syk?

- Sykdom har ikke med rettferdighet å gjøre. Det var veldig uheldig. Fælt. Men jeg kan ikke skylde på noen.

_________________________________________________________________________________________________

Denne reportasjen sto på trykk i BA 2. september 2006

Artikkeltags