En storm av fordommer raste gjennom hodet. Smak på ordet «Rockquiem». En salgbar omskrivelse av det latinske ordet for hvile og dødsmesse. Den forutinntatte ser for seg Mozart på rytmeboks, samplede salmer eller halvannen time østerriksk 80-tallspop ispedd en iørefallende arie her og der.

SAKRALE MOZART

Fristelsen for å rocke opp Mozarts vakre svangesang er åpenbar. For det ligger mye rock i selve messens karakter. Med tekster preget av 1200-tallets syn på skjebnen etter døden, er det egentlig bare å gripe til domsbasunene og paukene, eller la strykernes strenger gløde som den evige ild.

Mozart gjør jo dette selv. Det er tydeligst i «Dies irae» (Vredens dag) og «Confutatis» (Overgitt til flammene).

Men det er ikke gitt å overføre Mozarts dødsmesse til scenen og dansegulvet – sånn helt uten videre.

Dersom «Rockquiem» hadde vært en ren instrumental eller vokal sak, hadde den falt i ned avgrunnen før koret hadde rukket å komme til dommedag.

Slett ikke fordi orkesteret, solistene og koret gjør en dårlig jobb. Men fordi du ville sittet og lurt på hva man egentlig ønsket med dette. Er dette bare rock for rockens skyld?

«Rockquiem»-gjengen har åpenbart hatt en glødende vilje til å få budskapet ut på scenen. De gjennomfører en helstøpt forestilling som fanger en fra første lyd og trinn.

Motivet bak opprockingen av Mozart er edelt. Stefan Wurz har langt på vei maktet å skape sitt originale uttrykk.

SJELDEN OPPLEVELSE

Det er gjennomføringen, fra den første idé til det siste bravo, som gjør «Rockquiem» til en sjelden stor opplevelse – visuelt, estetisk, musikalsk og symbolsk.

Det er en så å si fullkommen helhet mellom dekor, lydkulisser, orkester, band, kor, solister og dansere som gir mening. Intensiteten smitter til bakerste plaststol.