The Aller siste

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Lasse Myrvold (52) er alvorlig kreftsyk. Forfatter, artist og fan Tore Renberg dro hjem til rockemusikeren for å oppsummere.

DEL

Det plager meg at man snakker om de fire store uten å nevne The Aller Værste! Jeg synes Lasse Myrvold er en av de aller beste. Derfor dro jeg til en liten leilighet i Bergen like før påske. På veien satte jeg iPoden på The Aller Værstes (TAV) andre album «Disniland i de tusen hjem» (1981).

HØRTE LASSE

Jeg hørte Lasse Myrvold synge:

«Eiendommelige forhold
besittelse, kontroll
innlysende sannheter og hemmelig vold
børsnoteringer, bokstavleker
hvem som vil ha hvem:
Disniland i de tusen hjem».

Og jeg tenkte: Det lyser av eksperimentell innsatsvilje, krast og originalt. Hvorfor hører ikke hele Norge på dette?

Jeg gikk inn en smal gate og stanset foran en lavblokk. Foran en av knappene på callingen var det skrevet, med guttete skrift: «Lasse». Kristian Stangebye, Myrvolds kamerat og musikalske makker, åpnet døren. I gangen hang det en gulnet TAV!-plakat, i stuen satt Lasse Myrvold. Blek i huden, tynn i håret. Han rakte meg hånden, smilte, og beklaget at han ikke reiste seg; «jeg har ganske vondt, ser du».

En uke senere hadde vi snakket oss gjennom livet hans, fra oppvekst i Stavanger til studier i Bergen, fra Johnny Banan Band til The Aller Værste!, Göbbels A-Go-Go, Willkoks Talk, The Beste og Kong Klang.

Da vi skiltes for det som kanskje blir siste gang, sa han:

- Det er bare fire stadier i prostatakreft. Og kreften ble oppdaget på fjerde stadiet. Kanskje jeg har et halvt år igjen av livet.

Så ringte telefonen

Julen 1980 var Lasse Myrvold på besøk hjemme i Stavanger. Han hadde forlatt byen seks år tidligere, ved oppstarten av oljeeventyret, etter oppvekst i middelklassen, etter å ha lært seg Schönbergs tolvtonesystem på gutterommet, etter å ha demontert stuepianoet og festet tegnestifter under hammerne for å høre hvordan det låt. Opphengt mer i sin egen utforskertrang enn noe annet, så han en utvei: Han kunne dra til Bergen og «leve av å studere filosofi».

I 1980 hadde ikke Lasse Myrvold blitt filosof, men han var låtskriver og gitarist i Norges mest progressive nyveivband, The Aller Værste!

John Peel hadde spilt dem på BBC og norsk presse hadde utropt debutalbumet «Materialtretthet» til en klassiker.

Så ringte telefonen, forteller Lasse Myrvold. Det var Sverre Knudsen, den organisatoriske motoren i TAV!, pønkeren som noen år tidligere dro med seg plater av Elvis Costello og PiL hjem fra England og la dem på bordet foran Lasse Myrvold og sa: Dette er Den Nye Lyden.

- Sverre fortalte at vi skulle få Spellemannprisen i kategorien «nyrock». Jeg syntes det var veldig fjernt. Spellemannprisen var jo det gode selskap. Det var en ideologi som ikke passet med det vi holdt på med, vi oppfattet platebransjen som talentløse, sier Myrvold.

EN KASSE KANINER

På tross av store diskusjoner om hvorvidt det var riktig å gå på bankett med bransjen, valgte de å ta imot prisen. Myrvold, som var den musikalske vismannen i bandet, ble satt til å skrive et arrangement for Kringkastingsorkesteret, til låten «Bare ikke nok».

- Dansebandsangeren Steinar Fjeld mente vi hørtes ut som en kasse kaniner. Men vi tenkte: Hvorfor ikke høres ut som en kasse kaniner?

Lasse Myrvold beskriver den berømte TAV-lyden slik:

- Her hadde musikere forsøkt å høres ut som Procol Harum i årevis, og så kom vi med et spinkelt Farfisa-orgel og låter hvor bassen ikke trengte følge stortrommen. Det var det som var TAV!-formelen. Dette var jo minuttet etter pønken, de gamle reglene gjaldt ikke lenger. Pønken hadde åpnet dørene for en idealistisk rockescene, og vår måte å tenke på var: Hva om vi gjør det motsatte?

- Det er noe annet enn norsk rock i dag, eller rockeeksplosjonen omkring 1985?

- Ja. Det var mye fint der, med DumDum Boys og de andre, et voldsomt trøkk - men det var en veldig nostalgisk bevegelse. Det var ingen genuint nyoppfunne ting, sier Lasse Myrvold.

- All musikken man hører av de såkalt fire store er musikk som tilhører 60- og 70- årene, den er fundamentalt tilbakeskuende. Det var en revolusjon i norsk rock, men den var reformistisk. TAV! arbeidet annerledes. Vi mente det var mulig å omvelte musikken, og vår radikalitet sprang ut av den idealismen.

EKSPLOSIVT

The Aller Værste hadde kanskje den mest eksplosive karrieren til noe norsk band. Sommeren 1979 avtaler noen av medlemmene i Johnny Banan Band, pluss Sverre Knudsen, at de skal møtes 1. oktober 1979. Da skal de øve hver dag fra ni til fire. Halvannet år senere er det slutt etter en singel, en EP, og to LP-er.

- Økonomisk ruin, krasjet bandbuss, slåsskamp, personlige og musikalske uenigheter, sier Lasse Myrvold.

- TAV!-filteret hadde gjort oss dyktige til å arrangere låtene på vår måte, men friheten var også blitt til stramme regler. Jeg og Harald ønsket å eksperimentere mer med pop-formatet, mens Sverre og Chris ville finne opp en helt ny lyd. Jeg tenker ofte at vi burde ha laget et nytt «Materialtretthet», det var rom for det.

- Så The Aller Værste kunne ha laget flere plater?

- Du vet, sier Lasse og tenker seg om: - Posisjoner kan være destruktive eller konstruktive. I starten av TAV! var motsetningene mellom Sverre og meg veldig produktive, men senere, når problemene tårnet seg opp, ble de hemmende. Hadde vi kommet oss gjennom krisen, ville de sannsynligvis ha løst seg opp og blitt effektive igjen.

FREMMED PLANET

Etter at The Aller Værste ble oppløst, laget Lasse Myrvold i 1982 en av de underligste platene her til lands: «Göbbels A-Go-Go», sammen med Kristian Stangebye.

Den kan ses som en pionerplate i norsk elektronika, spilt inn hjemme på et knippe synther, med gitar og vokal. Låtene er Myrvolds, preget av flere av hans kjerneemner, kjønn, makt, sårbarhet, seksualitetens mørke.

I dag samarbeider Myrvold og Stangebye igjen. De siste årene har Myrvold utarbeidet et tonespråk på tretten toner i oktaven, istedenfor tolv.

- Vi har to grunnregler i dette plateprosjektet, sier han. Den ene er at det skal være tretten toner, og den andre er at alt skal gå i femten åttendedeler.

- Det høres veldig sært ut?

- Nja, du ville nok bli forbauset over hvor fint det kan høres ut når vi har arbeidet med skalaens harmoniseringer. Det er som å komme til en planet hvor det er andre musikklover. Det er liksom en annen gass der, sier han.

- Når skal platen ut?

- Jeg vet ikke helt, sier Lasse. - Jeg håper jo jeg får oppleve det.

LASSE SKAL DRA

Nå skal Lasse Myrvold snart dra herfra.

Den siste tiden av intervjuet er vi på Haukeland. Lasse Myrvold ligger på et stort enerom på Kreftpost 1. Etter en dårlig uke med tiltagende smerter har han lagt seg inn til behandling. Han får morfin og jevnlig ettersyn. Jeg synes han ser friskere ut enn sist vi møttes.

- Hva tenker du nå, når du nærmer deg slutten?

- Du tenker, liksom; «nå er det på tide å oppsummere»?

- Joo...

- Det har vært et okei liv, sier Lasse Myrvold og smiler.

- Jeg har gjort det jeg har hatt lyst til og det har ført til at jeg har vært blakk. Men jeg fikk dama som jeg elsket over alt på jord, jeg fikk den fineste ungen man kunne få, og jeg har spilt i det tøffeste bandet som kunne tenkes. Så jeg har egentlig klart meg ganske bra.

Jeg setter meg på bussen ned til sentrum, slår på iPoden og finner fram en TAV!-låt. Bandet hamrer fram, tighte etterslag, ska-beaten i bassen, solo-riffene, farfisaen, den merksnodige og oppfinnsomme trommingen, den hektiske vokalen. Det er som om jeg har et dyr inne i skallen, en merkelig organisme helt ulik noen andre.

Lasse Myrvold synger:

«Det er lenge, lenge siden
men jeg kjenner det nå
gangen jeg traff deg
skulle jeg hatt veltebøyle på».

Aj, tenker jeg. Så jækla bra det er.

«Den gangen jeg traff deg skulle jeg hatt veltebøyle på.»

Det var det du ville, Lasse Myrvold. Var det ikke? Treffe oss når vi ikke har veltebøyle på?

____________________________________________________________________________________________________

Denne artikkelen sto på trykk i BA 27.04.2006

Artikkeltags