Den 30. oktober 1956 utgir Agnar Mykle en bok som skal sette hele Norge på hodet. Han har allerede publisert fem bøker, men det er hans tredje roman som virkelig skaper bruduljer både i det litterære miljøet og i landet for øvrig.

Boken heter «Sangen om den røde rubin», og den blir utgangspunkt for et mediesirkus landet ikke har sett maken til verken før eller siden.

Rettssaken, bare kjent som Myklesaken, fant sted i 1957 – etter at forfatteren Agnar Mykle og forlaget Gyldendal var blitt anmeldt for utgivelse av utuktige skrifter.

Det som vakte reaksjoner etter utgivelsen av «Sangen om den røde rubin», er hvor direkte og detaljert Mykle beskriver den unge mannen Ask Burlefots frimodige seksualliv. Burlefot flytter til Bergen for å gå på Norges Handelshøyskole, og bruker mye av tiden der på både studier, sosialisme – og sex.

– Mykles teknikk med å gå helt ned i detaljene, å få hver detalj til å lyse og bli ekstremt viktig, er så forfinet, sier Anders Heger, seniorrådgiver i Cappelen Damm og forfatter av flere bøker om Agnar Mykle. – Han er en språkkunstner. Det gjør at det å lese en av bøkene hans, i hvert fall i en spesiell alder, er en helt hypnotiserende opplevelse.

Mykle var en pioner når det gjaldt å sette ord på kompliserte ungdomsfølelser.

– Han er den første som tar frem denne pubertetsfølelsen, som er en særegen blanding av angst og usikkerhet paret med en slags forstørret tro på sine egne muligheter, sier Heger.

Et land i puberteten

Men det var altså ikke alle som var like fornøyd med utgivelsen av«Sangen om den røde rubin». Allerede fra dag én opplevde Mykle reaksjoner fra både den litterære og den politiske verden. 1950-tallets Norge var ikke vant med slike åpenhjertige skildringer av ung seksualitet, og samfunnet ble kjapt splittet mellom to syn på saken: De som syntes skildringene var støtende og krenkende, og de som opplevde dem som frimodige og friske.

Norge befant seg i en tid der overgangen til et sekulært samfunn så smått hadde begynt. Prosessen hadde startet på slutten av 1880-tallet, og ble etter en pause under andre verdenskrig tatt opp igjen. Landet beveget seg mot å være et samfunn der den frie tanke er viktigere enn den riktige tanke, ifølge Heger. På denne tiden er Norge et land i puberteten, sier han.

Mykle ble stående som en nøkkelfigur i denne overgangen til et moderne samfunn. Både før og etter har forfattere opplevd at bøkene deres konfiskeres eller forbys, men likevel mener Heger at oppmerksomheten og medieoppstyret rundt Mykle og «Sangen om den røde rubin» er uten sidestykke i norsk historie.

Rettsprosessen

Mykle og Gyldendal forlag ble tiltalt for å ha publisert utuktige skrifter, og det ble ført rettssak mot dem i 1957. På dette tidspunktet i norsk historie hadde opphevelsen av papirrasjoneringen fått produksjonen av «smuss»-lesestoff, særskilt blader, til å eksplodere. Samtidig oppsto det er religiøs og moralsk oppstand mot disse utgivelsene.

Mange ville at Riksadvokaten skulle benytte en sovende utuktsparagraf for å bli kvitt pornografien, men Riksadvokaten uttalte at han ikke så noen stor prinsipiell forskjell på nakenheten i bladene og nakenheten i maleriene i Nasjonalgalleriet.

Men med «Sangen om den røde rubin» får Riksadvokaten muligheten til å sette opp en grense for hva som bør bli ansett som utuktig, og tar opp igjen den sovende paragrafen.

Rettssaken fører til at forlag og forfatter blir frikjent, men selve romanen blir betegnet som utuktig og skal beslaglegges hos forlaget og i bokhandler over hele landet.

Over hele Norge fulgte folk med på rettssaken.

– Hver eneste lokalavis hadde side opp og side ned om saken, sier Mykle. – Og alle riksmediene trykket i nesten ett år mange omfattende artikler. Debatten er usedvanlig vel dokumentert.

Levende modeller

I tillegg til utuktsanklagene står også Mykles bruk av ekte personer som inspirasjon sentralt i rettssaken. «Sangen om den røde rubin» er en nøkkelroman – en bok der navn på steder og personer er lett gjenkjennelige for dem som vet litt om forfatterens liv.

Dette var også noe av grunnen til forargelsen rundt bokens publisering – flere kjente igjen seg selv i boken, og var lite fornøyd med det. I vår tid ser vi en parallell i Karl Ove Knausgårds «Min kamp».

– Hele Mykles litterære grep er som et foranskutt lyn for Knausgård-metoden, sier Heger.

Problematisk retorikk

Mykle opplever at både hans tilhengere og hans kritikere går kraftig til verks for å skildre ham og litteraturen hans, før og etter rettssaken. Anders Heger mener at begge grupper, selv den støttende, fungerte negativt for Mykle: For å forsvare beslagleggingen av bøkene, brukte Mykles motstandere en voldsom retorikk, og tilhengerne hans fulgte etter i samme høye toneleie.

Mykle blir kalt en bølle og en samvittighetsløs fyr av kritikerne sine, og henges ut som en ødelegger av folkets moral.

Av tilhengerne blir han fremstilt som et lysende, enestående litterært talent, en forfulgt uskyldighet og et offerlam for ytringsfriheten. Ingen av delene er noe særlig å gå videre med for en forfatter, mener Heger.

Veien videre

Forbudet mot romanen oppheves i 1958. Mykle fortsetter å skrive mye, men publiserer lite. En viktig grunn til dette er ifølge Heger at Mykle har måttet ta et oppgjør med hele skrivestilen sin.

Mye av Ask Burlefots personlighet og liv var jo åpenlyst basert på Mykle selv, og det var vanskelig for forfatteren å fortsette i samme spor etter alt oppstyret.

– Det er en fryktelig belastning for en forfatter å tygge på og vurdere og måtte holde igjen ting når han skal fortsette å skrive, hele tiden med tanken «misbruker jeg nå andre menneskers liv?», forteller Heger.

Inspirasjonskilde for nåtiden

Heger mener det ikke er tvil om at Agnar Mykle har fungert som inspirasjon for nyere norske forfattere, selv hundre år etter at han ble født. Ikke bare Knausgård, men Per Petterson, Vigdis Hjorth og Dag Solstad er eksempler på forfattere som har latt seg inspirere av Mykle.

– Det er fordi han skriver på en måte som er ekstremt personlig, veldig naken, veldig følelsesfylt og som i veldig høy grad bygger på hans egne erfaringer, sier Heger.

Agnar Mykle hadde ifølge Heger en egen evne til å komme inn under huden på leserne, også fordi han representerte noe nytt.

– Å lese ham er som å hente frem igjen sine egne pubertetsfølelser, både på det mest pinlige, men også på det mest brusende og flotte. Ekkoet fra Mykles skrivemåte og ærlighet, det ruller gjennom norsk litteratur helt opp til i dag, avslutter han. »Han er den første som tar frem denne pubertetsfølelsen, som er en særegen blanding av angst og usikkerhet paret med en slags Wheter.