Det er for så vidt ikke noe nytt at byens nettaviser daglig prydes av oversikter over innstilte bussruter. Slik var situasjonen også under koronapandemien. Den gang var forklaringen sykefravær blant sjåførene. I dag, bare måneder senere, er forklaringen rett og slett mangel på sjåfører.

Kollektivtransporten i Bergen er fylkeskommunens ansvar. Den er administrert av det fylkeskommunale selskapet Skyss, mens transportselskaper som Tide utfører selve jobben basert på et anbudssystem. Slik sett er ansvarsforholdene i utgangspunktet innviklet. Men det kan ikke herske noen tvil om at det i dag i siste instans er et politisk ansvar at kollektivtilbudet fungerer i Norges nest største by. Om det bør være slik er en annen debatt.

For bare få måneder siden var det fylkeskommunale ansvaret svært så tydelig, men den gang var det en annen problemstilling som dominerte. I mai uttalte fylkesordføreren at man «fremover skal se på hva vi skal gjøre for å få flere til å reise kollektivt». Blant det som lå under lupen var ulike nye billettløsninger. Utfordringen var å «få flere reisende, slik at vi kan opprettholde det gode kollektivtilbudet vi har i Vestland», som Askeland uttrykte seg til fylkeskommunens nettsider.

Bare i løpet av sommermånedene har hovedutfordringen åpenbart endret seg. I lys av Askelands uttalelser i mai, kan det virke som om sjåførmangelen kom overraskende på politikerne som sitter med ansvaret. I dag snakker i alle fall den samme fylkesordføreren om en helt annet, og egentlig langt mer presserende hovedutfordring. Mangelen på bussjåfører må selvsagt løses før man kan ta mål av seg til å få flere til å reise med bussen.

I dag sier Askeland at fylkeskommunen står i en veldig krevende situasjon, og at det neppe er kortsiktige løsninger i sikte. Han formulerer seg uvanlig tabloid når han overfor Bergens Tidende slår fast at «vi kan ikke trylle folk på plass». Det er det heldigvis heller ingen som krever. Det finnes alternativer som nok er langt mer realistiske enn å basere løsningen på Askelands evner som tryllekunstner.

I og med at kollektivtransport også tidligere har vært rammet av sjåførmangel, har en faktisk noe erfaring med hva som kan gjøres. For eksempel kan fylkeskommunen selvsagt bidra mer økonomisk. I dag er prislappen for et bussertifikat rundt 100.000 kroner, som den som tar det selv må betale. Å se nærmere på sjåførenes arbeidshverdag og -betingelser er et annet alternativ. Tjenestene utføres jo faktisk etter en anbudskonkurranse, og vilkårene er det myndighetene som setter.

Les også

Vi sjåfører blir ikke hørt

Det raskeste og billigste tiltaket Askeland og fylkespolitikerne kan satse på, ble lansert Ørjan Takle, bussjåfør og leder i Vestnorsk Transportarbeiderforening, i et innlegg i BA denne uken. Han påpeker at «ingen lytter til oss», og «vi vil gjerne komme i dialog med landets fylkesting, som formelt vedtar arbeidsbetingelsene våre». Det høres ut som en invitasjon fylkespolitikerne bør ta vel imot. Det er tross alt mye mer realistisk å løse problemene ved å snakke sammen enn ved å satse på fylkesordførerens evner som tryllekunstner.