Mitt livs første fakkeltog var fakkeltog mot pels i 2012. Det måtte være en veldig høytidelig demonstrasjonsform, tenkte jeg. Samtidig hørtes kombinasjonen ild og demonstrasjon litt farlig ut. Dette måtte jeg sjekke ut.

Toget startet i Marken, gikk rundt Lille Lungegårdsvann, og endte ved Sjømannsmonumentet. Det minnet om en pilegrimsferd, som sluttet med et fyldig antall appeller og kalde fingre, og gikk over all forventning. Ingen og ingenting tok fyr.

Selv om det var november og 87 prosent fuktighet i luften, var det tydelig at dere stortrivdes i tog. Og dere ga dere ikke, til tross for at det var mørkt og vinter.

Nordmenn har et rykte på seg for å være reserverte og tilbakeholdne, og det var en eksotisk opplevelse for en utenforstående å se dere ta til gatene for å stå ved siden av vilt fremmede – med en fakkel i hånden.

Når jeg møter dere igjen på avstand i hverdagen, tar jeg meg i å ønske at det var demonstrasjon hver dag. Det finnes kun et annet sted der jeg har opplevd nordmenn tørre å oppføre seg sånn med vilt fremmede i edru tilstand: På fjellet. Der går det også an å inngå øyekontakt, si «Hei!» og til og med ta en prat.

Siden har jeg deltatt i mange fakkeltog, og jeg har lært meg retningslinjene. Å innta gatene med ild er ikke hverdagskost.

Man skal holde fakler i god avstand til andre og passe på at yttertøy, bannere og annet ikke antennes. Det blir satt frem egne vannkar til slukking av fakler. Man benytter disse og kaster faklene kun på anvist sted. Ingen fristes til å lage bål av faklene.

Med en fakkel i hånden kunne jeg fort følt meg som en franskmann på 14. juli, klar til å storme Bastillen. Jeg tenker med skrekk og gru på hvordan dette ville ha gått i Frankrike.

Frankrike har kanskje Europarekorden i antall demonstrasjoner, og klimaet fasiliterer det naturligvis. Her i landet kreves god kondis (og ullhansker) for å delta. Ikke for å være klar til å løpe fra politiet, men for at bannere og flagg ikke skal bli revet bort av vind og pøsregn.

Fakkeltogene er et ustoppelig fenomen i Bergen, hver gang kalenderen peker mot november. Så langt i år vært arrangert følgende i Bergen: Fakkeltog for forfulgte kristne, Krystallnatten, fakkeltog etter Raftoprisutdelingen. Så kommer fakkeltoget på Løvstakken, Lysfesten, og listen er sikkert ikke uttømmende nå som pandemien har sluppet taket.

Jeg kjenner knapt noen andre steder på kloden som er så glad i fakler. Det er usikkert om fakkeltog er et særnorsk fenomen, men ifølge et søk i Statsarkivet er «fakkeltog» nevnt i nesten 3000 norske bøker og nesten 85.000 ganger i norske aviser. Overgangen til å gjøre fakkeltoget til en demonstrasjon ser likevel ut til å være ganske nytt. Det er et åpenbart ønske om å vise hvor viktig saken er.

Kanskje har det også å gjøre med eldgamle røtter, siden ilden og fakler skulle holde mørket, onde makter og ville dyr borte.

Les også

Øyeblikket på sykehuset fikk Salih til å tenke på sin egen far

Nordmenn tok frem faklene allerede på 1800-tallet, særlig som en markering av glede og ærbødighet overfor en eller annen person eller begivenhet. Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og andre ble hyllet med fakkeltog når de reiste rundt omkring i landet.

Da Ole Bull skulle forlate Bergen for å reise til Christiania i 1858, var det så trasig at bergensere arrangerte et fakkeltog. Og bergenserne feiret med fakkeltog da vedtaket om Bergensbanen ble gjort i 1894

En fakkelselger reklamer på nettet på denne måten: «Fakkeltog, lysfester, bålbrenning, vardetenning, frierier, vi har fakler til enhver anledning». Jeg tror egentlig at dere bergensere setter pris på fakkeltog om vinteren fordi dere får full pakke: Å arrangere fakkeltog innebærer en dugnad. Nordmenn elsker dugnader og det er mindre av dem om vinteren.

Dessuten har det gått et halvt år siden 17. mai. Her finnes nok en dyp lengsel. Lysene minner om julekos, og julefølelsen kan ikke komme fort nok. Og samtidig kan dere føle dere som ildtennere for olympiske leker.

Det gir så god stemning å gå i fakkeltog med bergensere. Det må bare oppleves. Det åpner definitivt for kommunikasjon og tilhørighet. Etter et tog er det nesten alltid noen som foreslår å ta en kaffe. Vi kjenner ikke hverandre, men vi kan skape mening og holde fast på bannere og fakler i lag, mens vinden blåser. Du kan hilse på folk du ikke kjenner fra før. Du føler deg inkludert, innlemmet i et fellesskap.

Nå er det fakkeltogsesong. Det er bare å gripe muligheten!