Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi lever i et samfunn hvor det er et fokus på prestasjon og presentasjon på alle områder, og hvor kroppen er et gjennomgående symbol for alt vi lykkes og ikke lykkes med i livet. Selv i faser hvor kroppslige endringer er naturlige og selvfølgelige, som ved graviditet, fødsel og barseltid. Hashtagen #fitmom har over 25,5 millioner innlegg på den sosiale mediekanalen Instagram, og viser kvinner som ikke lar graviditeten påvirke hvordan de spiser eller trener, og raskt er tilbake i «sitt gamle skinn». Nettartikler som «Gravidtrening: Så hardt kan du presse kroppen» og «Fjerne magefett etter fødsel er mulig. Alt du trenger å vite» florerer.
Influensere legger ut bilder av «før-kropp» og «etter-kropp», og selv om det etterhvert er blitt god variasjon i hvordan disse kroppene ser ut, er det likevel et fokus på kropp, kropp, kropp. Bildene høster like mye kritikk som ros; ros for å tørre å vise seg frem, kritikk for å seksualisere kvinnekroppen i en fase av livet som handler om noe helt annet. Og da er vi ved kjernen av det hele: burde ikke fokuset vært på noe annet enn kroppens form og fasong, i en slik fase av livet?
Kroppen vår er mer enn bare utseende
Som fysioterapeut er jeg bevisst hvor sammensatt helse som fenomen er, og hvor mange faktorer som virker inn på hvordan vi har det. Det er krevende å gå gjennom graviditet, fødsel og barseltid. Er det en tid hvor kvinner er ekstra sårbare, så er det i denne, og noe som gjør det enda mer krevende er at kroppen i denne tiden på mange måter blir «allemannseie». Folk tillater seg å kommentere størrelse, form og fasong. Noen tillater seg til og med å ta på,- begge deler uhørt i en annen setting eller situasjon. Kroppen blir på mange måter objektivert-, sett på som et instrument med én jobb for øyet: å lage et nytt menneske.
Dette bekreftes på svangerskapskontroller hvor man veies, måles, registreres med tall i et system og får beskjed om hvor en ligger «på kurven». Ja, det er nødvendig og gjøres i beste mening og for ens egen og barnets helse. Men det bidrar også til en følelse av at kroppen plutselig er utenfor en selv.
I 2016–2018 gjorde jeg en studie hvor jeg undersøkte hvordan unge førstegangsfødende opplevde og erfarte kroppslige endringer i vår tid, og i et samfunn som vårt. Kvinnene som deltok trakk frem flere viktige aspekter ved dette.
De fortalte om et ambivalent forhold til egen kropp, knyttet til målet om å oppfylle og mestre morsrollens krav, forholde seg til egne og omgivelsenes kroppsidealer og samtidig ivareta seg selv. De opplevde en sterk objektivering av egen kropp i denne fasen, både av seg selv og av de rundt. Begrep som «å få kroppen min tilbake» ble brukt, og understøttet denne objektiveringen av kroppen som noe en har, i stedet for noe en er. Følelsen av å miste kontroll over egen kropp sto sentralt i deres opplevelser.
Det bidro til både misnøye og frustrasjon, som når de kjente seg sviktet av egen kropp ved å ikke mestre amming eller når de ikke gikk ned i vekt etter fødselen slik de forventet.
Jeg har grå hår og jeg elsker det
Kvinnene trakk frem en kultur som fremmer og dyrker det perfekte, og hvordan eksponering for andres lykkelige «perfekthet» kan påvirke hvordan en selv har det. Kvinnene reflekterte rundt hvordan det med utgangspunkt i medias fremstilling og fokus, er et rådende kroppsideal for gravide- og mammakroppen som er relativt likt det rådende for ikke-gravide kropper. Ideelt sett skal ikke kvinner legge på seg andre steder enn på magen, og selv om det er greit at brystene blir større skal ansikt, rygg, rumpe og lår helst ikke preges for mye av svangerskapet.
Vi har altså med andre ord en slank, ikke-gravid kropp, med en stram og passe stor mage på. Ikke for liten, og ikke for stor. Og, idealet er at kvinnekroppen raskt skal komme tilbake til sin før-gravide fasong etter fødselen.
Det knyttet seg i magen da helsesøster spurte
I etterkant av denne studien har jeg gått gjennom disse fasene selv, og er i dag mamma til en liten gutt på fem måneder. Jeg har kjent meg igjen i kvinnenes historier. Selv lå jeg «under kurven» hele svangerskapet, ble fortalt at jeg nesten ikke så gravid ut selv om jeg var i tredje trimester og ble henvist til vekstkontroll på sykehuset to ganger. Jeg gruet meg til å gå på vekten hos jordmor fordi jeg var redd for at den ikke hadde økt slik den burde. Likevel fødte jeg en gjennomsnittlig stor og frisk guttebaby. Poenget mitt er; vi har alle vårt. Vi er ulike.
Det finnes ingen mal, og det er viktig å huske på at å få kommentarer på kropp i de aller fleste tilfeller kan være sårt, selv når det er godt ment. Det er krevende nok å bli mor for første gang! Også vil jeg avslutningsvis påpeke at fokus på fysisk aktivitet i svangerskap og barseltid selvfølgelig også er positivt og bra, fordi det helsemessig bidrar til færre svangerskapskomplikasjoner og fysisk friskere kvinner. Så lenge vi husker på at helse handler om så mye mer.