Nabokjerringen ble av Gro Harlem Brundtland eksemplifisert som et symbol på folk som bryr seg i nabolaget. I dag er ‘nabokjerringen’ som person mer eller mindre forduftet fra de lokale byggefeltene, og har i stedet fått sin renessanse som et fabelvesen -nemlig et troll. Eller rettere sagt, et nettroll.

La meg ta deg tilbake til romjulen. Det er tidlig morgen, og huset står på hodet. Jeg ligger langt bakpå med jobb, og min sønn på 1,5 år står i matskapet og kaster plastkopper utover gulvet. Minste på fem måneder sitter i vippestolen og sparker så hardt med beina at han nesten flyr ut av hele stolen.

Et komisk øyeblikk, og jeg står og lurer på hva jeg tenkte når jeg valgte å holde eldste hjemme fra barnehagen. Det mest komiske er at det er så typisk meg. Evig tidsoptimist som jeg er, så jeg for meg at jeg skulle få jobbet noen gode timer på formiddagen mens barna sov – resten kunne jeg ta igjen etter leggetid.

Men hvem er det jeg prøver å lure? Minste nektet å legge seg før klokken 23, og den luren på dagtid gikk til å sette sammen huset igjen etter morgenens lek.

«Her er det mange som kjenner seg igjen!», tenkte jeg. Iført pysjamas og med bustete hår tok jeg opp kameraet og filmet kaoset rundt meg til en gøy video å poste på Tiktok – sende litt kaos til alle andre som står i samme situasjon. Det føles liksom litt bedre når man ser at andre også har det litt kaotisk hjemme.

Det ble en video på knappe 20 sekunder, og mitt første møte med mammapolitiet.

«Mødre og fedre som er hjemme med fri i julen og sender ungene i barnehagen skulle aldri hatt barn.»

«Ingen grenser seg jeg. Du er vel en av de som lener deg for mye på barnehagen.»

«Jeg er drittlei foreldre som skal ha barn, men ikke ha de.»

Det er tilsynelatende lett for nettrollene å anta ting om andre sine liv, og ytre sine meninger om det i kommentarfeltene. Jeg føler på at samfunnet vi lever i, er i en stadig økende krenkelseskultur. Man kan knapt si, gjøre eller mene noe uten at det skaper krenkelser, misunnelse eller raseri hos noen. Selv ikke noe så enkelt som en opplagt morsom videosnutt på Tiktok slipper unna når noen ser sitt snitt til å mene noe.

Disse menneskene vet ingenting om hvordan min hverdag er, men likevel kan jeg lese at jeg er alenemor, at jeg har ungene i barnehagen åtte timer for dagen, og at jeg utnytter systemet for å ha minst mulig tid med barna mine.

Hva med å heller spre litt glede, og ikke bruke negativ energi på å anta ting om andres liv og lage egne historier og meninger om mennesker man åpenbart ikke aner noe om?

Mine barn har vunnet livets lotto som har mamma og pappa mye hjemme – og det skal vi jobbe hardt for å holde på. Mens mammapolitiet bruker fritiden på å trolle på nett, bruker jeg tiden etter leggetid på å jobbe for å kunne bruke all den tiden vi ønsker på barna våre.

En ting er sikkert: Vi trenger at flere snakker høyt om hverdagen som mamma. Det er lov å være sliten – det er til og med lov å være møkk lei mammarollen og ta seg en dag eller to «fri» med verdens beste samvittighet.

Jeg savner nabokjerringen til Gro. Nettroll, not so much!