«America First!» Ordene gir en nasjonalistisk klang, og det er nok ikke noe en norsk politiker ville ytret. Men handlinger taler høyere enn ord, og det er nettopp dette regjeringen viser i årets statsbudsjett. Gratisprinsippet blir rokket ved, internasjonale studenter får begrenset tilgang til studier i Norge og regjeringen går imot sin egen valgplattform.

Utdanningen i Norge og utdanningen i Bergen er under press av regjeringen ved å holde internasjonale studenter utenfor våres grenser.

De internasjonale studentene har helt andre forutsetninger for å kunne fullføre sin utdanning. Få land utenfor EU/EØS har et finansieringssystem for høyere utdanning som Lånekassen.

Disse studentene har ikke alltid mulighet å få hjelp hjemmefra, og har dårlige forutsetninger å skaffe seg deltidsjobber i Norge. Derfor er denne gruppen mer sårbar enn resten av studentene i Norge. Det er nettopp denne gruppen som regjeringen sier skal betale for en utdanning i Norge.

Enkelte politikere trekker frem kostnadene ved å gi internasjonale studenter gratis utdanning, fremfor å vise til investeringen det egentlig er. Vi har et utdanningsmiljø som er kunnskaps- og perspektivsøkende for å utvide vår egen horisont, og forblir ukomplett uten internasjonale studenter.

Vi skyter oss selv i foten ved å lukke en dør for mangfoldet i samfunnet vårt.

Norge går tom for mennesker før vi går tom for penger, har Ola Borten Moe ytret tidligere. Bergen har alltid vært Norges senter for internasjonal handel. For våre studenter er en bred kompetanse særlig viktig for å møte behovene arbeidslivet her stiller. Derfor er et internasjonalt studiemiljø en investering for universitetet og byen vår. Ikke en kostnad.

I Bergen er vi stolte av å være en internasjonal by og ved Universitetet i Bergen er vi stolte av å bidra til det mangfoldet. På UiB har internasjonale studenter og ansatte integrert seg inn i universitetssamfunnet vårt.

Studentene ser mangfoldet som en berikelse av utdanningen vår, og det er en berikelse i vår studiehverdag å jobbe side om side med internasjonale studenter, med pensum fra andre steder i verden og forelesere som ikke ligner oss selv.

Gratisprinsippet gjør det enklere for UiB å rekruttere internasjonale studenter. Gratisprinsippet gjør at vi rekrutterer kloke hoder, uavhengig av hva pappa har i lommen. Det gjør at verdensborgere får videreutvikle seg ved våre institusjoner, og utveksle kunnskap vi ikke kan få gjennom en bok. Et godt eksempel er UiB-utdannede Mukhisa Kituyi, generalsekretær for FNs konferanse om handel og utvikling (UNCTAD) og tidligere industri- og næringsminister i Kenya.

Hvilke erfaringer er det den norske staten ønsker at vi studenter skal sitte igjen med? Vi erfarer at regjeringen ikke vil at vi skal berike dannelsen vår som samfunnsborgere i kontakt med studenter fra andre kulturer.

Vi kan i hvert fall konkludere med at samfunnet vårt er fattig uten verdensmangfoldet, og universitetssamfunnet vårt er ufullstendig uten våre internasjonale studenter og kolleger. Nasjonalismen har aldri kledd akademia – om regjeringen vil det eller ei.