Det første som synliggjør min polske bakgrunn, ved siden av aksenten, er navnet mitt: Szymon. Hvordan leste du navnet mitt? Leste du det som Szymon, eller fornorsket du det til Simon med en gang?

Jeg er en polakk. Det er ikke noe jeg ønsker, eller klarer, å skjule. Jeg er stolt av mine røtter og kulturen jeg kommer fra. Jeg kan ikke si det samme for landets politiske situasjon, men det måtte nesten blitt et eget innlegg.

I enkel forstand,er et navn ikke mer enn et sett med stavelser som man identifiserer seg med, og derfor responderer til. Jeg responderer ikke på Simon, fordi det er ikke et sett med stavelser jeg identifiserer meg med. Et simpelt konsept som mange sliter med å forstå når det gjelder innvandrere.

Veldig mange med polsk navn føler seg presset til å fornorske navnet sitt, eller velge et norsk navn. Man blir lei av å se disse blikkene som sier: «ugh, nå gjør du det unødvendig vanskelig for meg». Man blir lei av å få lite svar fra potensielle utleiere, eller arbeidsgivere. Man blir lei av å måtte si at man ikke heter Simon, flere ganger til samme person i løpet av en time.

Det er ikke kun navnet som er polsk ved meg. Jeg kommuniserer på en mer polsk måte også. Jeg er mer eksplisitt, mindre konfliktsky, og sier «skal» oftere enn «kan». Dette er noe som i mange situasjoner har ført til at jeg blir omtalt som frekk, konfliktsøkende, vanskelig, eller bråkmaker.

Men burde det ikke være greit å kommunisere på en annen måte? Er det så mye å kreve? Å bli behandlet ikke som en nordmann, men med like mye respekt som en nordmann uavhengig av min bakgrunn.

For ikke så lenge siden skrev NRK om en polsk dame som måtte bytte etternavn for å få napp på boligmarkedet. I samme artikkel forteller en forfatteren Ewa Sapieżyńska at hun ble bedt å fjerne navnet sitt fra postkassen, fordi beboere i bygget mente at et polsk navn senket eiendommens verdi. Det sistnevnte fikk blodet mitt til å koke.

Bolig- og jobbmarkedets nedprioritering av søkere med utenlandske navn er en kjent sak, også for meg. Tross mange meldinger, er det få som svarer på en jobb- eller boligsøknad fra Szymon Różycki. Jeg har flere ganger fått venner til å se over søknadene, men de ser aldri noe galt med dem.

De eneste som kan se noe galt, er arbeidsgivere og huseierne på den andre siden. Problemet deres er at jeg ikke heter Simon. Jeg vet også at jeg ikke er den eneste som har det slik.

Handlinger og systemene som gjør det vanskelig å ikke være norsk finnes over alt, og krever at man må passe på å ikke vise for mye av innvandreren.

Szymon Różycki

Onkelen min bor i Sverige og følte at han også måtte bytte navn. Przemysław er ikke like lett å oversette, derfor heter han nå Thomas. Han er nå mindre gjenkjennbar som polsk, men han har det lettere med å få jobb og fungere i det svenske samfunnet. Alt han trengte å gjøre var å forkaste navnet gitt til ham av moren han er så glad i.

Det er lett å tenke at diskrimineringen kommer fra bestemte grupper i samfunnet; mennesker som mangler utdanning, den eldre generasjonen eller velmenende mennesker. Men stemmer dette?

Ikke ut ifra min og andre innvandreres erfaring. Handlinger og systemene som gjør det vanskelig å ikke være norsk finnes over alt, og krever at man må passe på å ikke vise for mye av innvandreren. På skolen, på jobb, på universitetet, blant venner osv. Det er ikke alltid med vilje, men det er alltid minoriteten som betaler for andres ubetenksomhet.

Da jeg hadde ekstern fordypningspraksis i Bergen, slet jeg med å få tilgang til det digitale systemet. Kontoen min var ikke klar, og det var ingen som forstod hvorfor, ikke en gang IKT-støtten. Til slutt fant jeg ut at systemet ikke visste hva den skulle gjøre med tre små bokstaver: ł,ó, og ż.

På tross av et så høyt antall polakker i Norge, kan ikke den digitale infrastrukturen i helsevesenet håndtere polske bokstaver.

Les også

For hvit til å være Habesha, for brun til å være norsk

Jeg endte opp med å måtte fornorske navnet mitt, ikke et valg jeg selv tok, men et valg som ble gjort for meg på grunn av mangelen på et inklusivt datasystem som tåler at minoriteten tar egne valg. Dette på tross av at det finnes en internasjonal tastaturstandard som er i bruk så og si alle steder på nettet.

Problemer som ikke etniske nordmenn blir rammet av, blir ofte sett på som minoritetens ansvar i samfunnet vårt. Dette er ikke en isolert hendelse. Man merker først hvor skarpe kanter den normale boksen har når man selv ikke passer inn i den.

Når noen sier navnet mitt feil, responderer jeg ofte med: »Jeg vil heller at du slakter navnet mitt, enn at du kaller meg Simon», men det hjelper sjeldent.

Den første gangen jeg fikk se det faktiske navnet mitt på noe jeg kanskje kan betegne som offisielt, var medlemskortet til Immaturus. Og dette er jeg fremdeles takknemlig for. Men burde det ikke være en selvfølge at folk forsøker å kalle meg mitt riktige navn? Det er jo det etniske nordmenn forventer av meg tilbake.

En versjon av dette innlegget ble først publisert på katarsisuib.no.

Les også

Jeg har i årevis drømt om å få selvtilliten til en gjennomsnittlig, hvit mann