Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det var ikke en gang en fallitterklæring. Det var en kapitulasjon. En helseminister fra et parti som tidligere har vært partiet der «alle skulle med» uttalte at «hver enkelt av oss må gjøre mer for å planlegge for en alderdom». Videre sa hun at «livsstandarden vi hadde da vi var yngre kanskje ikke er den som hjelper oss i det øyeblikket helsen skranter og vi trenger hjelp».
Ærlighet varer lengst, men jeg har faktisk til gode å høre helseministre i andre land si noe tilsvarende. Både fordi det ligger en resignasjon i utsagnet, men også fordi det faktisk krever at man legger til rette for at vi kan sørge for egen alderdom. Når staten ikke kan.
Den skandinaviske velferdsmodellen er tuftet på at vi gjennom høye skattesatser legger til rette for at samfunnet skal kunne ta seg av de svakeste – og oss selv – om det blir nødvendig. Helseministerens utsagn sår tvil om dette fremdeles gjelder. Altså, skattetrykket er like høyt, men hva du får igjen er høyst usikkert. Hvor demotiverende er ikke det for lysten til å betale skatt?
Det mest problematiske er kanskje det litt moralistiske som skinner igjennom. Med mange års fartstid fra helsevesenet, synes jeg det er svært problematisk når pasientens livsførsel direkte linkes opp mot vedkommendes plager. At det er livet du har levd, som gjør at du nå plages med dette og hint.
Misforstå meg ikke, jeg mener absolutt at vi har mulighet til, og bør, ta valg i livet som gjør mindre skade for oss selv og andre: Stumpe røyken, være mer aktive, bry oss om hverandre. Vi har ansvar for egen helse, men vi er ikke ansvarlige for sykdommene som rammer oss. For livet rommer mye vi ikke kan kontrollere: Genetikk, oppvekst, ytre faktorer som forurensning, stråling osv.
Likeledes er det med alderdommen. Ikke alle bevarer helsen eller har familie som kan være der og støtte opp. Og ikke alle har mulighet til å ha en overdådig livsstil i yngre år, som de heller burde ha jekket ned for alderdommen.
I tillegg er det faktisk sånn at pårørende og den eldre selv har lagt ned og legger ned en betydelig innsats for blant annet at eldre skal bli boende hjemme lenger. Kanskje ikke alltid så mye fordi de vil, men fordi de må. Det koster, ikke bare i penger, men også i konstant bekymring og ensomhet. Og det har ingenting med at man ikke planla godt nok! Kanskje også derfor provoserer helseministerens uttalelser.
Men muligens ble uttalelsen sagt i ren avmakt. Det er forståelig. Dette er den samme avmakten som mange eldre og pårørende selv kan føle på, eller de som jobber i eldreomsorgen i stadig kamp mot klokken og ikke får gjort jobben de ønsket. Avmakt er imidlertid ikke et særlig godt utgangspunkt for en politisk leder. Det er ikke i avmakt du får gjort noe, det er når du er frustrert, opprørt, engasjert.
De ekstra kronene til Helse Bergen må brukes på folk
Jeg har tre forslag til helseministeren for å komme ut av dette:
For det første: Slipp mangfoldet løs. Skal eldreomsorgen fremdeles være velferdssamfunnets oppgave, og ikke bare den enkeltes bør, trenger vi alle gode krefter; det offentlige, det ideelle og det private. Slik fikk vi til det store barnehageløftet! Om det finnes dårlige historier fra privat eldreomsorg, finnes det tilsvarende fra det offentlige. Her hviler det et ansvar på det offentlige om å sette krav og standarder, det viktigste er at de følges, ikke av hvem. Vi har som samfunn ikke råd til å la de som vil ikke få lov til å hjelpe til.
For det andre: Skal hver enkelt ta mer ansvar, må det gjenspeiles i hvordan vi bor. Det må stimuleres til at friske eldre går sammen og lager «bofellesskap», hvor man kan være støtte for hverandre og til gjensidig sosial glede. Husbanken kunne vært et godt verktøy her – og likevel spart staten for penger. Men da kan den ikke den gå «tom» allerede tidlig på året, som tilfellet er nå.
Og til slutt: Skal man ikke se på muligheten for at unge mennesker kan avtjene et alternativ til «verneplikt» i sykehjem, barnehager etc.? Som gir uttelling ved opptak til høyere studier eller annen utdanning? Nei, de skal ikke dekke over et skrikende personalbehov og behov for kompetanse, men bidra med de tingene som aldri kan prioriteres, som det å synge sammen, gå tur, spille spill osv.
Det er flott med «Demenskoret», men det er enda viktigere med «demenshverdagen». I en tid hvor kløftene mellom generasjoner ofte vokser, kan dette også bidra til å bygge bro. Dette er høyaktuelt i flere land, Frankrike innfører blant annet nå en måneds «Service National Universel».
Alle vil nok ikke være enig i punktene mine. Kanskje finnes det mange bedre forslag, men nå er i hvert fall diskusjonen i gang. Og det er i hvert fall langt bedre enn bare å kapitulere.
