Bystyret har vedtatt en klok handlingsregel når det gjelder hva som er en bærekraftig gjeldsutvikling. Regelen er at summen av gjelden ikke skal overstige 70 prosent av kommunens årlige driftsinntekter. På grunn av byrådets forslag om kutt og utsettelser holder man seg heldigvis innenfor dette taket de neste fire årene.

Gjeld er som i andre sammenhenger ikke et problem i seg selv dersom man samtidig evner å betjene avdragene og rentene. Vi ser alle hvilken vei rentene er på vei, og det blir krevende år for kommuner så vel som innbyggere fremover. Derfor må vi unngå å låne mer enn vi kan betjene. Alternativet er å kutte dramatisk i innbyggernes tjenester innenfor store velferdsområder for å kunne betjene høyere lån.

Den viktigste grunnen til at regjeringen ikke lar en mulighet til å minne oss om at det blir et stramt statsbudsjett gå forbi, er fordi man er redd for den økende inflasjonen som igjen kan føre til økte renter. Selv om staten er en mye viktigere premissleverandør for å ta ned temperaturen i økonomien har også Norges nest største kommune et ansvar for å trykke på bremsen.

Dette er ikke tiden for å bygge mest mulig selv om byggene i seg selv er etterlengtet. Uansett vil vi ikke ha råd til det ettersom staten etter all sannsynlighet vil forvente at kommunene også reduserer aktiviteten i tiden fremover. Den vil levere rammebetingelser som tilsvarer den forventningen.

Hvorfor er vi så her når man i tidligere år knapt har hørt om kutt og utsettelser innenfor kommunens investeringsprosjekt? Ironisk nok er det blant annet fordi Bergen kommune har blitt flinkere til å gjennomføre byggeprosjekter. I tidligere år har gapet mellom summene av de budsjetterte prosjektene og det man faktisk ved regnskapet har gjennomført blitt stadig tettere. Det er isolert sett bra ettersom mål og resultat helst bør være så likt som mulig. Fortsatt forventes det et gap her, men det blir stadig mindre i årene fremover som igjen øker behovet for å redusere budsjettene til et bærekraftig nivå

Vi Bergenspolitikere har de siste årene vært bortskjemt ved at vi har sluppet å prioritere mellom gode investeringsprosjekter. Der vi i driftsbudsjettet har vært nødt til å prioritere hardt har det innenfor investeringene bare vært fantasien og kapasiteten til å gjennomføre det som har satt begrensningene.

De siste årene det blitt åpnet en rekke nye skoler, barnehager, sykehjem, kulturbygg, idrettsanlegg og sosiale boliger, og minst like mange er i dag underveis. Alt dette er både gode og nødvendige formål. Nye skoler har erstattet nedslitte skolebygg, vi trenger flere og mer moderne sykehjem for å møte flere eldre på en verdig måte, rusavhengige og mennesker med utviklingshemming trenger og fortjener trygge botilbud og en by trenger gode kultur og idrettstilbud til sine innbyggere.

Problemet er tempoet, og det burde ha blitt tatt tak i før. Som tidligere finansbyråd har jeg selv et medansvar for det. Men nå er det helt tydelig at krevende grep må tas.

Budsjettet skal nå forhandles om i bystyret denne høsten. Det vil ikke mangle på krav både fra andre partier, organisasjoner og enkeltpersoner på at ulike prosjekter skal finansieres fremover, og helst så fort som mulig. Sånn skal det selvsagt være i et demokrati, men vi har samtidig et felles ansvar for å sørge for at fremtidige folkevalgte har mulighet til å prioritere det som trengs i 2030 eller 2040.

Mister vi kontroll på gjeldsutviklingen vil vi slite med virkningene lenge etter dagens politikere er ferdig i bystyret.