Det er vinter. Grønn vinter. Både i Telemark her jeg bor og, antar jeg, i byen der vest. Det er vått, surt og mørkt. Og tid for bok. Ingenting slår følelsen av å lese en god bok på denne tiden.

Og den beste, kanskje, i alle fall den som har grepet meg mest, er denne boken. Egentlig er det fire bøker, «Sjur Gabriel» kom ut i 1887, «To venner» kom året etter i 1888, så kom «S.G. Myre» i 1890 og «Afkom» i 1898. Til sammen er det snakk om «Hellemyrsfolket» – som nå gjerne selges i én innbinding.

Det handler om om en fattig familie i nødens, og alkoholens, grep. Like utenfor Bergen. På Helleneset. Altså strilelandet. Folk som levde av fisk og jord og med elendigheten like lavt over livene deres som skodden ofte ligger nedover fjellsidene. Hellemyren er vel like nedenfor der Handelshøyskolen ligger nå.

Det gjør så vondt. Det er så trist. Og et spesielt avsnitt er ekstra ille. Slutten på «Sjur Gabriel». Det er uten tvil de mest gripende linjene jeg har lest i norsk litteratur.

Og det handler om en virkelighet som ikke er så langt unna.

Hellesmyrsfolket er skrevet av Amalie Skram. Det er nærmest en fornærmelse mot bergensere – og striler – å antyde at de ikke har lest den. Men om du likevel ikke har gjort det, eller bare «tvangslest» den i ungdommen som en del av pensum, så har du virkelig en godbit i vente. At en bok er trist, at det gjør vondt, at tårene kommer, betyr ikke at den ikke er god.

Boken var kanskje den første i Norge som i full bredde klarte å fange opp den bunnløse elendigheten som lå over fattigfolk, gjerne i mange generasjoner. De var fattige og forble fattige, nærmest uansett hva de gjorde.

Hvorfor er det bra å lese om så mye elendighet, da?

Jeg tror det er viktig å forstå hvem vi er, hvor vi kommer fra. Jeg tror det er viktig å skjønne tidligere tiders slit, som en del av fundamentet for å forstå seg selv. Når bagateller og småting vokser til å bli store problemer, i ens eget hode, så kan nettopp en litterær vandring tilbake i tid sette ting i et perspektiv. Man kan til og med få forståelse over hvor godt vi faktisk har det i dette landet nå.

(Fortsetter under bildet)

Selv om Hellemyrsfolket er langt tilbake i tid, så må man ikke nødvendigvis til 1800-tallet for å se elendighet. Til langt utpå 1950- og 60-tallet levde mange under svært usle forhold i Norge. Forhold som kan få dagens fattigdomsdebatt til å virke litt banal.

Jeg har snakket med folk her i Telemark som forteller om en hverdag, en virkelighet, som dagens unge – ja de fleste av oss – har vanskelig for å forestille seg. For ikke lenge siden snakket jeg med en eldre dame som kunne fortelle hvordan de måtte jobbe 10-12 timers dager fra før de var ti år. Hun fortalte om skolegang som ble forsømt, om måltider som ble avlyst i mangel på mat, men også om en oppofrende far som gjorde alt han kunne for å holde ting noenlunde i stell etter at moren reiste fra dem.

Jeg kjenner det gjør noe med meg når jeg hører slikt.

Selv kommer jeg også fra en bakgrunn, fra et miljø ikke langt fra der Hellemyrsfolket utspiller seg. Og fattigdommen preget mange steder da jeg vokste opp også. Den innsikten jeg fikk i min egen bakgrunn, gjennom Amalie Skrams storverk, mener jeg har vært både noe å støtte meg på og noe å forstå de valgene mine foreldre, besteforeldre og oldeforeldre måtte gjøre. Som da min oldemor, som 17-åring, ga fra seg sin førstefødte, min bestefar til sine foreldre.

Les Hellemyrsfolket. La deg rive med. Og kanskje du får litt bedre innsikt i hvem du er også. Slik jeg gjorde. Selv om det ikke skjedde uten tårer.