Med noen få unntak mener partiene i Norge at vi må gjøre langt mer for å kutte CO2-utslipp, og mer enn hva de gjør i andre land. Det siste er jo litt rart, for CO2-utslippene har en global virkning og Norge er et lite land med små utslipp i forhold til verdens totale utslipp. Norge er imidlertid produsent av olje og gass, som gir utslipp der oljen og gassen brukes.

Les også

Unge bør gå i tog for oljefondet

Flere norske partier har derfor foreslått drastiske kutt i norsk oljeproduksjon (som utgjør ca. to prosent av produksjonen i verden) for å få ned verdens CO2-utslipp. Kutt i norsk oljeproduksjon kan bidra til noe høyere oljepriser i verdensmarkedet. Etterspørselen etter olje kan bli lavere og dermed kan utslippene av CO2 også bli lavere. Men høyere oljepris kan også føre til at andre produsenter øker sin oljeproduksjon. Dermed øker CO2-utslippene. Spørsmålet er derfor om det netto blir en lavere total produksjon av olje i verden og netto lavere utslipp.

Dette drøftes i en artikkel av norske økonomer publisert i The Energy Journal i 2017. Artikkelen viser at et kutt på om lag tre prosent av norsk oljeproduksjon kan gi netto en litt lavere total produksjon av olje i verden, og dermed lavere CO2-utslipp. Beregningen er krevende og usikker.

Det som kan monne mer er om Norge kan dra i gang en koordinert reduksjon i land med langt større produksjon av olje. Å dra i gang en prosess som leder til forpliktende avtaler om noe så konkret som betydelige kutt i oljeproduksjon med flere av disse landene, blant annet USA, Russland og OPEC (Organisasjonen av oljeeksporterende land), kan bli krevende. Men det er et koordinert kutt i verdens oljeproduksjon som kan gjøre noe med verdens CO2-utslipp, ikke et isolert kutt i Norge.

Norsk andel i verdens gassproduksjon er beskjeden (ca. tre prosent). Men Norge er verdens tredje største gasseksportør etter Russland og Qatar. Norge forsyner EU med 20–25 prosent av det totale gassforbruket. En brå stans i vår gassproduksjon vil sende sjokkbølger gjennom Europa. Kraftprisene vil øke i EU, Norge og England. Kullfyrte kraftverk vil bli tatt mer i bruk. Europas utslipp av CO2 vil øke, noe som også nevnes i nevnte artikkel fra 2017. Reduksjon i norsk gassproduksjon er derfor ikke drøftet i artikkelen.

Les også

Klimadebatten trenger mer fakta og færre sterke meninger

Gasskraftverk gir en basiskraft som er der selv når vindmøllene står stille. Et CO2-fritt alternativ som kan dekke bortfallet av gasskraftverk er atomkraftverk. Det kan imidlertid ta tid å bygge nye atomkraftverk og i flere land, blant annet Tyskland, er det mange som er motstandere. Min gjetning er derfor at vi vil fortsette å produsere gass i mange år fremover.

I 1972 lanserte OECD (organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling) et prinsipp for tiltak mot forurensing: Forurenseren skal betale. Jeg deltok selv på OECD-møter i Paris i 1971 og -72, hvor dette prinsippet ble diskutert. Blant oss økonomer var det full enighet om at dette var et effektivt prinsipp for å gjøre noe med forurensning. Konkret betydde prinsippet den gang at forurenseren skulle betale en avgift som reflekterte kostnadene forurensningen påførte samfunnet. Senere kom kvoteregimer.

Norske utslipp av CO2 i industri og olje- og gassproduksjon skjer innenfor rammen av EUs kvoteregime. I tillegg har vi utslipp i transport, landbruk, avfallshåndtering og oppvarming i bygg. Disse utslippene er ikke omfattet av EUs kvoteregime.

I kvoteregimet er det satt et tak for hvor mange utslippskvoter som er tilgjengelig. Bedriftene som deltar i regimet er tildelt kvoter, og de kan kjøpe og selge kvoter. Det dannes dermed en pris for CO2-utslipp. Jo lavere taket er for det totale utslipp, desto mindre kan slippes ut totalt og desto høyere er kostnaden for å slippe ut CO2.

Les også

Oljetørste politikere må kjenne på bakrusen

I dag er den norske avgiften på utslipp av CO2 591 kr per tonn, både i kvotepliktig sektor og i ikke-kvotepliktig sektor. For norske bedrifter i kvotepliktig sektor kommer denne avgiften på toppen av kvoteprisen i EU, som nå er ca. 350 kr per tonn. For disse bedriftene er dermed prisen for å slippe ut CO2 på knappe 950 kr per tonn.

Regjeringen legger opp til at utslipp i 2030, enten det skjer i kvotepliktig sektor eller ikke-kvotepliktig sektor, skal ha en pris på 2000 kr per tonn.

I EU venter en at kvoteprisen vil stige til ca. 1000 kr per tonn i 2030. Utslipp av CO2 på norsk sokkel og fra norske industribedrifter vil da måtte ha en særegen avgift på ca. 1000 kr per tonn CO2 for at den samlede prisen blir 2000 kr per tonn.

Regjeringens forslag til CO2-priser i 2030 for norsk industri, sokkelaktiviteter, transport, landbruk, avfallshåndtering og oppvarming i bygg er trolig for drastisk. I valgkampen har omtrent alle partier konkurrert om hvem som bør få lavere priser på CO2-utslipp og kanskje slippe kostnaden helt. Landbruk (metan-utslipp), bedrifter og husholdninger i distriktene, prosessindustrien, med flere, skal skjermes.

En lik pris på utslipp av CO2 uansett hvor utslippet skjer og fra hvilke kilder er et kostnadseffektiv tiltak mot utslipp av CO2. For å få til dette, uten at det blir for mange unntak, bør kanskje ikke prisen settes så høyt som regjeringen foreslår. Et minstenivå på prisen på utslipp i Norge bør være EUs kvotepris (ca. 1000 kr per tonn i 2030), og så får en diskutere hvor mye lenger det er mulig å gå uten at unntakene blir for mange.