Forbudet mot proffboksing ble opphevet i 2014. Siden den gang har det blitt arrangert nærmere 20 proffboksestevner i Norge. Tre av disse har blitt arrangert i Bergen og Sotra.

Allerede da forbudet ble opphevet, var det en debatt om proffboksing var i stand til å ha et effektiv antidopingarbeid.

Nå ytrer både Antidoping Norge (ADNO) og knockoutnemnden bekymring over flere sider ved antidopingarbeidet som er gjort i norsk proffboksing de siste årene.

Avtaler i utlandet

Kravet til arrangørene av norske proffboksestevner er at de må drive et antidopingarbeid i overensstemmelse med WADA-koden. Flere av arrangørene har valgt å inngå avtaler med utenlandske antidopingorganisasjoner, men ADNO mener de utenlandske organisasjonene ikke er kjent med det norske regelverket.

«Det er etter vår oppfatning derfor ikke slik at arrangørene har søkt til utlandet for å få et mer kostnadseffektivt antidopingarbeid som oppfyller forskriften, men heller at det er søkt til utlandet for å få billigere tjenester som til alt overmål ikke er tilstrekkelig for å oppfylle lovens krav», skrev ADNO i et brev til Kulturdepartementet i 2019.

– Vi mener det ikke ivaretar et godt antidopingprogram i tråd med WADA-koden. Fra vår side mener vi det må stilles klare krav, og vi er ikke villig til å gå på akkord med vår faglige integritet for å redusere kostnadene ved et tilstrekkelig antidopingarbeid, sier Anders Solheim, daglig leder i ADNO.

Norges Profesjonelle Bokseforbund (NPBF) påpeker at alle aktører er akkreditert av WADA (verdens antidopingbyrå) og godkjent av knockoutnemnden.

– Alle avtaler inngått med de ulike antidopingorganisasjonene forutsetter at antidopingarbeidet gjennomføres i henhold til WADA-koden, og vi har ingen forutsetning til å ikke stole på dette, sier Leidulf Gravråk, president i NPBF.

Lite testing

Knockoutnemnden, som godkjenner proffboksestevner i Norge, har også informert Kulturdepartementet om at det har vært «mangelfull dopingkontroll både i og utenfor konkurranse» ved flere proffboksestevner.

– Med «mangelfull dopingkontroll» mener nemnden at det ikke er gjennomført dopingkontroll i eller utenfor konkurranser, og hvor søker har begrunnet dette i praktiske problemer med gjennomføringen av kontrollene og ikke faglige vurderinger gjort av kontrollorganet, forklarer Morten Justad Johnsen, leder av nemnden.

Også ADNO kjenner til stevner der det ikke er gjennomført tester før eller etter stevnet.

– Når vi forstår det dit hen at det kun tas prøver i konkurranser, er vi spørrende til om det innfrir de krav som stilles i WADA-koden. Vi tolker det ikke slik, sier Solheim.

NPBF setter krav om at det skal testes både i og utenfor konkurranse, og mener proffboksestevner har høyere testfrekvens enn i mange av konkurransene underlagt idrettsforbundet. Ettersom noen av proffbokserne også er medlem av idrettsforbundet, ønsker NPBF en sammenligning av hvor ofte disse boksere blir testet i stevner underlagt idrettsforbundet og i proffboksestevner, for å harmonisere antidopingarbeidet og kunne «imøtekomme udokumentert kritikk».

Manglende rapportering

Alle arrangørene skal levere en rapport i etterkant av stevnet, der de blant annet skal informere om antidopingarbeidet og eventuelle positive prøver.

Mange av disse rapportene har kommet for sent og vært mangelfulle. Ved enkelte stevner er det heller ikke levert rapport.

I de fleste idretter er utøverne automatisk underlagt WADA-koden. Men proffboksing er organisert helt annerledes, og arrangørene har ikke fritt tilgjengelig regelverk, kontrollsystem eller domsutvalg. Dette må arrangørene ordne gjennom egne avtaler med utøvere, forbund og antidopingorganisasjoner.

For eksempel da First Lady Promotion AS, selskapet til Cecilia Brækhus, fikk en positiv dopingprøve på det nevnte stevnet i 2017, brukte de halvannet år på å dømme utøveren, blant annet fordi det tok tid å opprette et domsutvalg.

Knockoutnemnden har fått tilbakemeldinger på at arrangører synes det er utfordrende å oppfylle kravene til antidopingarbeidet.

– Forskjellsbehandling

Norges Profesjonelle Bokseforbund mener det grunnleggende problemet er at arrangører av proffstevner er pålagt strenge krav til antidopingarbeidet, samtidig som det ikke følger med noen midler for å oppfylle kravene. Dette til forskjell fra Antidoping Norge som mottar over 40 millioner i offentlige tilskudd hvert år, og står for antidopingarbeidet blant utøvere i idrettsforbundet.

– Den største utfordringen er den forskjellsbehandling som blir gjort av myndighetene med hensyn på de økonomiske rammer som antidopingarbeidet får, sier president Gravråk.

Han mener det burde være et nasjonalt anliggende å bekjempe doping innenfor all idrett – også proffboksing. Slik at det ikke er opp til arrangøren av det enkelte proffstevne å oppfylle WADA-koden.

– Det må kunne diskuteres om den beste måten å sikre et godt antidopingarbeid er at myndighetene gir en tilfeldig kommersiell arrangør ansvaret for dette.

– Utfordringer

Antidoping Norge er mest opptatt av at det i fremtiden blir gjennomført et antidopingarbeid i tråd med WADA-koden.

– Vi mener vi har funnet en modell som kan fungere, men det er en ordning som krever ressurser. Samtidig er det ikke til å legge skjul på at vi har gjort oss erfaringer som viser at det er utfordringer i dette arbeidet, sier Solheim.

Gravråk i NPBF mener antidopingarbeidet innen profesjonell boksing har hatt en bratt læringskurve.

– Men nå har det over tid vært levert velfungerende antidopingarbeid med anerkjente internasjonale kontrollorganer, og internasjonalt er Norge ansett som et foregangsland innenfor testing av profesjonelle boksere. Vi sier ikke at det ikke finnes rom for forbedringer, sier han.

Knockoutnemnden skal senere komme med en grundigere redegjørelse av utfordringene med antidopingarbeidet i norsk proffboksing.