Et titalls personer står ved Den blå stein med roser i hendene. Like ved går en gruppe turister forbi. Klokken blir 1200, og det blir flere roser, flere mennesker.

Én etter én går de bort til steinen, legger ned rosene og tenner lys før de går tilbake og omfavner hverandre.

Turistene senker kameraene, og på avstand betrakter de stille folkemengden synge «Til ungdommen». Ordene sier dem lite, men ansiktene sier alt.

– Den vondeste dagen i året

– Dette er den tøffeste dagen, forteller Mari Kjellesvik, leder i AUF i Hordaland, før stemmen brister.

– Den vondeste dagen i året.

Fire år har gått siden terroren rammet Norge, drepte 77 mennesker og såret så mange flere.

– Folk sier jo at tiden leger alle sår, men det er ikke til å komme bort fra at det gjør like vondt hvert eneste år, erkjenner hun.

Hun nikker når hun blir spurt om de siste dagene har vært vanskelige.

– I dagene før 22. juli går jeg bare rundt og tenker. På de vi har mistet, på hvordan noe sånt kunne skje. Livet fortsetter, men på denne dagen har tiden stått stille i fire år.

– Sterkt samhold

Derfor er det godt å kunne samles og minnes de som er borte.

– Det betyr alt å ha muligheten å finne en hånd å holde, en skulder å legge hodet på. Vi har et veldig sterkt samhold.

Hun oppfordrer alle til å vise omtanke for hverandre.

– Mange mistet sine kjære, og for mange er sorgen like stor som for fire år siden. Samtidig er dette en vanskelig dag for Norge. Vi minnes angrepet mot det vi setter høyest; demokratiet, friheten og ungdommen vår, sier Mari.

Sangen har stilnet, og familie, venner, partifeller og bekjente snakker lavmælt sammen.

Noen deler ut lommetørklær, tørker øyekroken og kinnene. Klapper hverandre på skuldrene og utveksler korte, triste smil.

– Etter 22. juli fikk «Til ungdommen» en sterkere betydning for oss, og da vi snakket om hvilken sang vi skulle synge, måtte det bli denne.

– Det er en fin sang, og en vond følelse.