Daniel fant tonen med gatebarna i Kabul

Artikkelen er over 6 år gammel

Det tok Norske Talenter-Daniel Grindeland fem sekunder å bli gatebarnas helt og forbilde i den krigstrøtte byen.

DEL

– Om jeg kan gjøre noen av disse bare litt gladere, er jeg fornøyd, sier 20-åringen fra Sotra.

Han kunne fulgt VG sommerturné Norge rundt. Daniel Grindeland valgte Afghanistans herjede hovedstad, sammen med folkene fra Den Nationale Scene, som bygger opp teaterutdannelsen og det nye afghanske nasjonalteateret.

– Bomber her er som regn i Bergen. Du må ta det med i beregningen, sier han.

Selv spredte breakdanseren bare glede da han var i Kabul.

– Jeg vil også oppleve ting og lære, sier Sotra-gutten.

TRAGISKE NYHETER

20-åringen har bodd og arbeidet under et svært strengt sikkerhetsregime. Her spaserer man ikke i gatene, men kjøres rundt.

Daniel har bodd bak piggtråd og høye murer, med væpnede vakter i en lukket og forsterket port. Inne er det pansret sikkerhetsrom utstyrt med mat, satellitt-telefon og annet man trenger i en nødssituasjon.

I byen utenfor er det ruiner, våpen, piggtråd og barrikader. Vi er blitt vekket av bombedrønn og tragiske nyheter om at nye liv er gått tapt som følge av Talibans forstokkede terror.

Daniel sier det opplagte:

– Det er en helt annen verden enn jeg er vant til.

På det strengt bevoktede universitetet midt i Kabul har han undervist en gruppe på ti studenter i breakdance – midt i muslimenes fastemåned Ramadan.

Studentene har verken kunnet spise eller drikke, om så kvikksølvet har steget opp mot 40 grader.

– Likevel har de bare smilt og stått på. Ingen klager, sier Daniel, som ble hyllet både av fakultetsledelsen og av studentene.

Han er glad han ble med DNS til Kabul.

– Jeg har fått et helt annet syn på Afghanistan, enn det jeg hadde etter å ha fulgt nyhetene hjemme. Menneskene er vennlige og nysgjerrige, og byen er jo langt fra bare et terrorist-rede, slik mediene har fått oss til å tro.

– Opplevelsene her blir gode å ha med meg videre i livet, sier 20-åringen.

Vi har vært med ham på kursavslutning med studentene og er på vei til det kjente utsiktsstedet på Wasir Akbar Shah-høyden.

Gatene er humpete, brede og fulle av biler, der Toyota Corolla er i overveldende flertall.

Det tutes og bråkes, og midt i den støvete eksosen dukker det plutselig opp invalide, burkakledde kvinner eller barn som tigger.

Noen hus er ruiner, andre er «pakket inn» av høye murer og piggtråd. Overalt er det vaktposter med tungt væpnede vakter, politi eller militære.

Vi raser ut av sentrum. Da vi stopper ved en utbrent russisk tanks på Wasir Akbar Shah-høyden, er Daniel først ut av bilen. Han hopper opp på tanksen og begynner å klappe.

Et tyvetalls barn samler seg med det samme. De klapper og danser. Så setter han i gang med de villeste piruetter, hopp og sprell.

Han gjøgler, står på hodet, på hendene eller hopper på beinet.

Barna jubler!

Den sympatiske Sotra-gutten byr på seg selv hele tiden.

Daniel er som en popstjerne. Han hopper ned og får stadig flere barn rundt seg der han klapper, danser og gjøgler seg bortover mot det kjente og beryktede stupeanlegget.

Noen forsøker å kopiere den nye helten, med svært vekslende hell.

I dag er det Daniel og barnas jubel som «eier» stedet.

Daniel var selv elleve år da han begynte i dansegruppen Absence Crew på Sotra. Han slet på skolen og var det han kaller «problembarn». Han hadde ADHD.

DRØMMEN

– Jeg innså at jeg måtte gjøre noe med livet mitt. Du blir ikke en god

danser uten disiplin. Det brukte jeg som motivasjon på skolen. Dermed kom jeg inn på idrettslinjen på videregående, forteller han.

Nå er hans drøm å bety noe for andre som sliter, å være et forbilde.

Rhine Skaanes, leder av Kabul-prosjektet ved DNS, er full av lovord om sitt funn.

– Et stort talent og en fantastisk person, sier hun – stolt over å ha ham med seg til den afghanske hovedstaden.

Selv svarer Daniel enkelt når vi spør ham om fremtiden.

– Ambisjoner? Eg? Jeg har lyst til å glede folk, sier han.

– Hva gjør du om ti år?

– Jeg vil nok fortsette med dans eller annen scenekunst. Jeg er glad i å underholde og blir i denne sjangeren. Hvis jeg ikke havner i rullestol da!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken