De første skipene nærmer seg

Fartøyene som deltar i Tall Ships Races er i ferd med å nærme seg Bergen. Blant annet ligger skonnertskipet Santa Maria Manuela fra Portugal til kai i Bekkjarvik frem til festlighetene starter.

Fartøyene som deltar i Tall Ships Races er i ferd med å nærme seg Bergen. Blant annet ligger skonnertskipet Santa Maria Manuela fra Portugal til kai i Bekkjarvik frem til festlighetene starter. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

– Jeg har hørt at byen skal være vakker. Nå gleder jeg meg til å se den med egne øyne, sier André Azad.

DEL

Vær hjemme selv om du er borte. Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

I tre år har 25-åringen André Azad jobbet som overstyrmann på skonnertskipet Santa Maria Manuela fra Portugal.

Siden 18. juli har fartøyet ligget til kai i Bekkjarvik. Tirsdag setter de seil mot Bergen, og The Tall Ships Races-feiringen i Vågen.

ROMANTISK SJØLIV

Det er stille før stormen på kaien ute i skjærgården.

Men besetningen på 16 mann, og én kvinne, har likevel mye å gjøre. Dekk skal skrubbes, turister skal tas vare på og maten skal dufte godt.

– Dette er en utradisjonell jobb på sjøen. Vanlige båter legger ofte til kai langt fra folk, men et storslagent skip som dette får kaiplass i byenes hjerte, sier André Azad med stolthet i stemmen.

Han forteller at han liker å utforske byene han besøker. Etter et langt skift går han gjerne på land.

– Jeg utforsker verden på jobb. Dette er det romantiske sjølivet, sier overstyrmannen.

Det er verdt det. Han vil se verden, og snart skal han utforske Bergen for første gang.

– Jeg har hørt at byen skal være vakker. Nå gleder jeg meg til å se den med egne øyne, sier portugiseren.

Santa Maria Manuela vil være en av de første skipene som seiler inn til Bergen.

Hver eneste kveld under feiringene har bedrifter leid fartøyet for å arrangere ulike festligheter om bord.

Derfor blir de nødt til å seile inn allerede tirsdag denne uken.

EN HVIT SVANE

Santa Maria Manuela er et skip med en lang historie.

I 1937 ble fartøyet tatt i bruk for første gang som fiskeskip, og var en del av portugals legendariske «White fleet».

– Dette var et av de vakreste skipene som fantes. Den er en av det portugiserne kalte «De tre hvite svanene», nettopp fordi den var en av de tre vakreste, forteller kaptein Antonio Sao Marcos med et smil.

Han spankulerer målbevisst frem og tilbake på dekk. Hilser vennlig på noe turister, og ruller seg en røyk.

Etter lang fartstid på sjøen sto bare skroget igjen i 1993. Et portugisisk selskap kjøpte det som var igjen, og bestemt seg for å restaurere skipet.

Antonio Sao Marcos tok del i denne prosessen.

– Jeg hadde egentlig pensjonert meg. I 2010 sa jeg ja til å jobbe som kaptein på skipet i ett år. Nå har det gått fem. Jeg klarte ikke å holde meg unna, sier Sao Marcos.

Nå jobber han som kaptein på skipet hver sommer. Resten av året nyter han pensjonisttilværelsen. Han har fått spesielle tillatelser til å jobbe.

– Men den vanskeligste tillatelsen jeg må skaffe meg hvert år, er den fra konen hjemme, sier kapteinen lattermild.

Antonio har lang fartstid bak seg på sjøen, samt at han har hatt stillinger høyt oppe i Portugals sjøfartsdirektorat.

Nettopp derfor ble han spurt om å bryte pensjonisttilværelsen for å være kaptein på en av «De tre hvite svanene».

– VIL SE VERDEN

Santa Maria Manuelas mannskap er todelt. Halvparten er profesjonelle sjøfolk, mens resten er lærlinger som er med for en kortere periode.

Mens skipet ligger i Bekkjarvik er det åpent for turister, og i byssen er kokken Donaciano Miranda i full sving.

– Her får du bare portugisisk mat. Det må jo smake godt, sier Donaciano mens han flipper en chorizo-pølse ivrig frem og tilbake i en sort stekepanne.

Han har jobbet som kokk på sjøen i over 30 år. Det spares ikke på oljen, og etter kort tid er det lille rommet fylt av en salt kjøttlukt.

– Jeg liker jobben min veldig godt. Dette er mitt liv, og hele min verden forteller han med et smil.

Rett utenfor døren til byssen står Debora Rodrigues å venter på lunsj.

Hun er skipets eneste kvinne, noe hun ikke synes er dumt i det hele tatt.

– Det gjør ikke noe. Så lenge jeg får sett verden er dette den aller beste jobben jeg kunne hatt, forteller Debora.

Hun er også overstyrmann på skipet, og hun ser frem til å seile inn til Bergen.

– Dette er første gang jeg er i Norge. Jeg har ikke hatt tid til å se meg om i Bekkjarvik ennå, men det jeg har sett så langt er veldig vakkert. Det å oppleve Bergen blir sikkert like fantastisk, sier hun med et smil.

Artikkeltags