Deres kjære er rusmisbrukere

Leni Huus Hovden har startet em gruppe for pårørende til mennesker med rusproblemer. Hun mener det er viktig å få frem at de pårørende er en ressurs.

Leni Huus Hovden har startet em gruppe for pårørende til mennesker med rusproblemer. Hun mener det er viktig å få frem at de pårørende er en ressurs. Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

– Å ha et barn som er rusmisbruker er som å ha ungen din på Utøya 24 timer i døgnet.

DEL

Ordene kommer fra en mor i pårørende gruppen som møtes hver onsdag på Danmarksplass. På bordet står tente stearinlys, et fat med småkaker, rykende varm kaffe blir helt opp i store krus. Historiene er mange, fortvilelsen er stor, men det er godt å møtes.

– Pårørende er en ressurs, sier Leni Huus Hovden.

  • Nyheter

Det var dette hun hadde som utgangspunkt da hun startet opp pårørendegruppen i Årstad i oktober i fjor.

– Jeg ville bedre kommunikasjonen mellom sosialkontoret og de pårørende, for bedre å møte deres behov.

Huus Hovden har selv erfaring med å være datter og søster til mennesker med rusproblemer og har vært igjennom en lang prosess for å kunne takle de utfordringene det innebærer.

FRUSTRASJONER

For sorgen og frustrasjonen blant de pårørende er stor, men det er godt å møte andre i samme situasjon.

– Noen rusmisbrukere har for eksempel dårlig boevne. Hva er det de får tilbud om da? Jo, det er hospits. For mange er det et valg mellom pest og kolera, påpeker de pårørende og forteller at det er umulig å skulle få en tilværelse som rusfri på hospits. For her florerer misbruket.

– Dyr hadde ikke fått lov til å bo på hospits, så forferdelige er forholdene der, sier en mor.

– Det er jo et forferdelig vanskelig valg. Skal du enten kaste ut ungene dine eller sende dem på hospits, eller i verste fall på gaten, påpeker en mor.

– Vi er ikke utdannet for dette, påpeker en annen, mens en annen mor sier at hun ikke finner noen logikk i måten bergenske myndigheter behandler rusmisbrukere på.

– Det er ingen som frivillig blir misbrukere. Det eneste tilbudet de får er tre ukers avrusning og så er det ut igjen. Hvor er ettervernet? Jeg tror ikke på noe lenger.

«DETTE ER DU SKYLD I SELV»

Taushetsplikten i helsevesenet og det offentlige gjør også at pårørende ikke får vite om deres kjære blir innlagt på sykehus eller arrestert.

Rusmisbruket går ut over hele familien, ikke bare misbrukeren. Mange i gruppen har opplevd samfunnets stigmatiserende syn på deres kjære.

– I min familie er det slik at når det er selskaper blir ikke min sønn invitert. Holdningen til meg er at «dette er du skyld i selv», sier en mor stille.

– Den hjelpen du så gjerne vil ha finnes ikke og da blir du utenfor.

– På mandag hadde jeg bursdag. Jeg kunne ikke invitere til selskap i frykt for hva som kunne skje hvis min datter skulle komme innom og være ruset, sier en mor.

– Selv om det er det daglige som sliter mest, kvir jeg meg til konfirmasjoner og brylluper. Det er sårt at hun ikke blir invitert.

FELLESTREKK

Pårørende til rusmisbrukere er selvsagt like forskjellige som årsakene til at deres kjære sliter. Huus Hovden forteller at de likevel har noen fellestrekk:

– Folk har en opplevelse av å være alene i hvordan de skal takle det. De rusavhengige får sine pauser, men ikke foreldre og søsken. De opplever en konstant følelse av uro, der det er overhengende fare for tap av liv for deres kjære.

– Jeg føler at jeg lever to liv. Et hjemme og et på jobb. Jeg opplever en enorm ensomhet, sier en ung mann fortvilet.

Huus Hovden forteller at i gruppen får de pårørende en arena som ikke er den private. Mange opplever at de sliter på nettverket sitt.

– Det å være pårørende til en rusmisbruker generer så vanvittig mange problemer: «skal jeg hjelpe, skal jeg ikke hjelpe?»

KRENKENDE

Huus Hovden forklarer at mange opplever en enorm håpløshet. De kan ikke stoppe deres kjære fra å ruse seg. Men i prosjektet «Pårørende er en ressurs» opplever deltakerne at de kan være med å påvirke sakene via sosialtjenesten.

– Det å være pårørende er en vedvarende situasjon og nå kan de være med å gjøre noe med en situasjon som ikke fungerer.

– Det er så fint lite en kan få gjort med situasjonen når personen ikke vil ha hjelp, sier Huus Hovden og påpeker at mange opplever skam.

– Rusavhengige er vår tids spedalske. Det oppleves enormt krenkende for foreldre og søsken når det er deres kjære det gjelder. Den rusavhengige har jo verdi fordi om de ikke klarer å styre livet sitt.

Noe av målet med gruppen har vært å skape en positiv spiral, i stedet for en negativ. Pårørende til rusmisbrukere opplever ofte å leve et liv i stadig beredskap. Det å ta et glass vin på fredagskvelden kan plutselig bli vanskelig, hvis de ikke vet hvor barna deres er eller hva slags tilstand de er i.

BEGRAVELSEN KLAR

De pårørende er sliten, slitne av våkenetter, telefoner fra politiet og en stadig kamp for sine kjære.

– Jeg har planlagt begravelsen, med blomster og det hele, sier en mor.

– Jeg også, sier en annen og trekker sakte pusten:

– Av og til tenker jeg at det hadde vært like greit. Samtidig, hvordan blir det hvis det skjer i morgen? Sorgen ligger jo der hele tiden.

– Uansett hvor gale det er ser du jo alltid det lille barnet, sier en mor stille.

– Det er godt at pårørende får hjelp. Mange har dårlig samvittighet. Den rusavhengige kan gjerne være svært flink til å manipulere og legge skylden for problemet over på de pårørende, sier Huus Hovden.

Mange pårørende har følt seg tilsidesatt, og Huus Hovden forteller at gruppen trenger å lyttes til.

PÅRØRENDE BLIR SYKE

For rusens ansikt er likt, og virkningen på de pårørende er den samme, uavhengig av om du er pårørende i Mexico, Asia eller Norge. Det er en enorm belastning å være pårørende i mange år og mange pårørende har tatt sitt eget liv på grunn av belastningene det medfører.

– Mange pårørende blir også syke og uføretrygdede med diffuse plager.

Huus Hovden forteller at folk som har vært rusavhengige har henvendt seg til henne for å få fortelle sin historie. Det er initiativ hun setter pris på.

– De pårørende trenger å se at et menneske kan reise seg igjen.

ETTERLYSER TILTAK

De pårørende etterlyser et sterkere ettervern. Når den rusavhengige kommer ut fra avrusning må de sysselsettes for ikke å trekke tilbake til sitt gamle miljø.

– De trenger å få gjøre noe fornuftig, ellers er veien tilbake til rusen kort, påpeker en mor som trekker frem Åstveit Industrier og Albatrossen som gode tiltak i så måte.

– Men vi trenger flere slike steder, sier hun.

– Hva koster det ikke samfunnet at vi pårørende blir uføretrygdet og langtidssykemeldt, sier en mor.

– Du får liksom et stempel som dårlig forelder og går og tenker på hva det er jeg har gjort galt for å få et narkomant barn.

De pårørende ønsker seg et annet fokus i narkotikapolitikken i Bergen.

– Hvorfor er det så grådig mange rusmisbrukere i Bergen, spør de pårørende.

De vil ha et større fokus på ettervern, ikke bare avrusning.

– Politikerne biter seg selv i baken og jager de narkomane rundt som rotter. Se heller på hvordan en kan forebygge at vi får flere rusmisbrukere!

SELVSTYRT

Til å begynne med var det Huus Hovden som styrte møtene til gruppen, men nå er de «selvstyrende». De pårørende setter pris på å komme sammen og dele erfaringer.

– Vi har en umiddelbar forståelse for hverandre og her kjenner vi at vi ikke er helt alene, sier en mor, mens en annen følger opp:

– Ja, jeg er skikkelig trøtt når jeg kommer hjem, for da har jeg fått så mye å tenke på. Her får vi en skikkelig utblåsning.

Artikkeltags