«Du må leve med historien din, men du må ikke leve med smerten.»

Kine Charlotte Solend har hatt et vanskelig liv, men har klart å reise seg igjen.

Kine Charlotte Solend har hatt et vanskelig liv, men har klart å reise seg igjen. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Kine Charlotte Solend (29) ble utsatt for seksuelle overgrep da hun var liten. Nå er hun en ressurs for andre overgrepsutsatte.

DEL

Seksåringen med spiseforstyrrelser som var redd for menn, er borte. Tilbake står en sterk 29-åring formet av sin ekstreme livserfaring.

Kine Charlotte Solends livshistorie er historien om en liten jente som opplevde ting hun aldri burde opplevd. En jente som tidlig ble preget av de seksuelle overgrepene hun ble utsatt for før hun begynte på skolen. En jente som ble redd menn, fikk angst og spiseforstyrrelser. En jente som ble en usikker tenåring. En tenåring som skadet seg selv, var deprimert og ikke så meningen med livet. Tenåringen ble etter hvert voksen, og veien frem til den trygge, smilende Kine mange kjenner i dag, har vært lang og smertefull.

– Jeg er på ingen måte i havn. Jeg har fortsatt dårlige dager, og utfordringer som alle andre. Livet er absolutt ikke rosenrødt, forsikrer 29-åringen med et bredt smil, som for å fortelle oss at hun tross alt har det bra.

STYRT AV ANGST

Historien om Kine starter i mai 1984 i Salhus. En liten tulle blir født og starter på livet sammen med mor og far. Så langt, alt vel. Men ett eller annet sted, en eller annen gang, går ting galt. Veldig galt.

– Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg første gang ble utsatt for overgrep. Men allerede i barnehagen hadde jeg problemer med magen, med å spise og at jeg var styrt av angst. Angsten har preget meg så lenge jeg kan huske, forteller hun.

Vi sitter på et lite rom på Studio Havnelageret. Gardinene er trukket helt for. Det er varmt og mørkt i rommet. Fra studioet ved siden av strømmer liflige toner fra Kines egen låt «Mistake», hvor hun har vokal. Sammen med Voksne Herrers Orkester spiller hun nå inn låten som skal brukes i prosjektet hun jobber med. I «Alle har en historie» forteller andre overgrepsutsatte sin historie.

29-åringen snakker med fast stemme. Hun tenker seg om, kikker ut i luften og legger bena i kors.

– Hvis du visste hvor mange ganger jeg har fortalt, tenkt og jobbet med det som har skjedd ... Jeg har snakket meg gjennom det utallige ganger. I politiavhør, gjennom erstatningssaken, jeg har gått i terapi i snart ti år, bearbeidet og jobbet med opplevelsene. Igjen og igjen.

LIVSOPPGAVE

Størsteparten av livet har hun brukt på å finne ut hvorfor overgrepene skjedde, finne løsninger for å slippe å leve med smerte og angsten overgrepene hadde påført henne. På å søke etter metoder som faktisk gjør henne frisk, til et helere menneske.

– Jeg går med på å leve med historien min, men ikke med smerten, den skulle ut.

29-åringen ble frarøvet barndom og ungdomstid, men nå har hun tatt tilbake kontrollen.

Og ikke bare det, hun bruker sine smertefulle erfaringer til å hjelpe andre. Kine har utdannet seg til kunstterapeut og yoga- og treningsinstruktør. I regi av Bergen kommune arrangerer hun yoga for overgrepsutsatte. Og for tiden jobber hun altså med prosjektet «Alle har en historie». Sammen med 15 andre som har vært utsatt for ulike typer overgrep.

– Dette er mitt kall, min oppgave i livet. Og for å komme hit, måtte jeg gå gjennom alt jeg har gått gjennom. Med min åpenhet skal jeg hjelpe mange på bena. Jeg har bare så vidt begynt på min reise, smiler Solend stolt.

Hun stryker håret bak øret, fremstår selvsikker, trygg og målbevisst. Egenskaper hun har måttet jobbe hardt for å erverve.

– Jeg er i mål med mye, samtidig som jeg fortsatt er på vei. Jeg er i stand til å nyte livet og ta inn over meg det jeg opplever. Slik har det ikke alltid vært.

VERDILØS

I tenårene flyktet hun fra sin indre smerte gjennom selvskading.

– Ytre skader var lettere å forholde seg til. Det tok vekk fokus fra det virkelige problemet: angsten og den indre smerten.

Hun begynte å røyke og drikke da hun var 13. Hadde fortsatt spiseforstyrrelser og konsentrasjonsvansker. Uroen ga henne aldri fred. Alt hun drømte om var å synge og danse, men angsten stoppet henne.

– Jeg følte meg stygg. Siden jeg ble behandlet verdiløst, følte jeg meg verdiløs. Det tok lang tid, mange år, før jeg innså at det jeg følte slett ikke var vanlig, sier hun.

– Erkjennelsen av det som har skjedd, å sette ord på det, snakke om det, kjenne på det, er utrolig viktig. Man må leve med sin historie, men man må ikke leve med smerten.

Yoga og pusteteknikk er viktige hjelpemidler for henne. Fokus på hvordan man kan hjelpe seg selv gjennom å puste riktig, er noe av det hun brenner mest for å formidle.

– Fordi jeg vet at det funker. Dette handler ikke om religion eller personlig tro, og du trenger ikke dyrt utstyr eller å sette av masse tid. Pusten har du alltid med deg, man må bare lære å bruke den riktig. Man kan puste og bevege seg til balanse. Det er noe alle burde få lære, sier 29-åringen engasjert.

I sitt oppgjør med egen fortid har yogainstruktøren sterke meninger om behandlingen hun fikk i helsevesenet. Hun er overbevist om at oppfølgingen av overgrepsutsatte kan gjøres mye bedre. Blant annet ved å bruke erfaringene til dem som selv kjenner problemstillingene på kroppen.

– Jeg har vært mye syk, og alltid fått tilbud om medisiner. Men mine plager og sykdommer var alltid uttrykk for noe annet. Det nøstet ingen opp i, påpeker hun.

I stedet ble hun tilbudt medisiner mot magesår, antidepressiva, smertestillende og sovemedisiner.

– «Blir jeg frisk hvis jeg tar disse tablettene», spurte jeg alltid legen. «Nei», svarte han. Da ville jeg ikke ta dem.

– Jeg har heller pustet, trent, endret livsstil og uttrykt meg. For min del ble tilstedeværelse og følelsesmestring ekstremt viktig. Jeg har behov for det som er ekte, noe man kan stole på.

VENDEPUNKT

Etter ungdomsskolen dro Kine på folkehøyskole. Den turbulente tiden på Åstveit ungdomsskole med konsentrasjonsvansker, selvmordstanker, depresjon og selvskading var over. Kine ville bort. Fra Bergen, fra minner, vanskelige tanker og angst.

– På folkehøyskolen raknet alt. Jeg sov lite, trente tre ganger om dagen og fortsatte med selvskading. Jeg fikk tid og anledning til å dyrke min egen smerte. Det eneste som holdt meg oppe, var musikken, forteller hun.

Til slutt sa kroppen stopp. Hun ble veldig syk. 16 år gammel tilbragte hun to uker på sykehus, pilen pekte feil vei. Bare nedover.

– Angsten ble sterkere, og jeg klarte ikke å forholde meg til meg selv. Jeg var egentlig i ferd med å tippe over, beskriver hun.

Hun tok imot hjelp, mest for å slippe å reise hjem. Men veien ut av angsten var så vidt begynt. Snart skulle det komme et viktig vendepunkt i Kines liv.

– Jeg hadde rømt fra Bergen til Trøndelag for å gå på folkehøyskolen. Etter to år rømte jeg tilbake til Bergen. Jeg fant ingen ro noen steder.

Musikklinjen på Langhaugen ble neste stopp for den rastløse ungjenten. Det eneste hun klarte å konsentrere seg om, var dansingen. Resten var et ork, umulig å gjennomføre. Men en plan tok form i hodet hennes.

– Jeg begynte å tegne da jeg gikk på folkehøyskolen. Det hadde en effekt. Jeg tegnet mine innerste tanker og følelser. Etter hvert begynte jeg også å skrive dikt. På den måten fikk jeg vist frem den verdenen jeg levde i.

Dermed fant hun en måte å uttrykke seg på som faktisk funket. Og hun ville vise frem de sterke bildene på en utstilling. Den hadde hun på Hulen i april 2004.

– Jeg trodde jeg var klar, ville så gjerne hjelpe alle som hadde det som meg. Og jeg fikk enormt mye oppmerksomhet. Men dessverre endte det med en kjempesmell. Jeg tror ikke noen helt forsto konsekvensene av å sette i gang med utstillingen. Det er både det beste og det verste jeg har gjort, forteller hun.

Et vanskelig oppgjør med familien kom i kjølvannet av utstillingen. Kine brukte mye energi på å spekulere i hvorfor alt dette hadde skjedd nettopp henne.

– Konsekvensen var at jeg måtte gjøre meg uavhengig av alle rundt meg. Lære å være sterk nok i meg selv.

Hun måtte få sitt eget liv på bena før hun forsøkte seg på å hjelpe andre.

TILBAKESLAG

Og det var da den årelange kampen for alvor begynte. En kamp for å forstå, innse og lære seg å stå i følelsene og smertene fra de vonde opplevelsene fra barndommen. Seksuelle overgrep og psykisk terror hadde frarøvet henne mange år. Nå skulle hun ta kontroll over eget liv og selv bestemme hvordan det skulle leves.

– Man må lære seg å stå i smerten. Jeg gikk gjennom nye runder med sykdom, nye runder med angst. Nå fikk jeg angst om ting gikk bra. Jeg hadde vanvittige krav til meg selv, et ekstremt behov for å være perfekt. Og når jeg ikke var det, ble jeg deprimert.

Endring av kosthold, pusteterapi, naturmedisin, yoga og en oppriktig engasjert terapeut, var viktige brikker på veien frem mot dagens Kine.

– Det tok lang tid før jeg fikk motivasjon til å slutte med selvskading. Jeg visste ingenting om pusting og kosthold. Jeg har måttet lære meg en rekke grunnleggende ting på nytt. Å ha et sunt forhold til mat og søvn, å puste riktig, finne livslyst, lære å stole på folk og å lage rutiner.

Dessuten måtte oppgjøret med familien tas. På ordentlig.

– Det er noe av det viktigste man gjør. Man må takle sannheten for å komme seg videre. Uansett så får man et svar.

For fem år siden satte hun også i gang med erstatningssaken mot overgriperen. Den endte med at hun ble tilkjent voldsoffererstatning.

– Det var et mareritt. Jeg ble satt langt tilbake. Det er helt hinsides at det ikke finnes et system som ivaretar den utsatte på en bedre måte. Det var en stor jobb å nøste opp i alle journalene mine, blant annet fordi jeg flyttet mye da jeg var barn. Det var et helvete å komme seg gjennom dem, men det gjorde at jeg fikk renset ut mye av det jeg tidligere ble fortalt og til slutt nesten trodde jeg bare måtte leve med.

– Å lese mine egne uttalelser i avhør fra da jeg var barn – om det som skjedde – var tøft. Å beskrive hendelsene som voksen, med ord jeg ikke hadde som barn, var enda tøffere.

For første gang i intervjuet blir hun blank i øynene. Selvskading og spiseforstyrrelser ble nok en gang en del av livet hennes. Nok et tilbakeslag måtte konfronteres og fordøyes.

– Men jeg måtte gjennom dette på en skikkelig måte. Jeg kunne ikke leve livet på en god måte om saken skulle henge over meg til evig tid. Jeg måtte helt ned i kjelleren, kjenne på smerten og jobbe meg ut av den.

VEIEN VIDERE

Hvor går så veien videre for en kvinne som har brukt størstedelen av livet på å erkjenne at hun må leve med sin egen historie?

– Jeg må leve med at dette er historien min. Dessuten må jeg akseptere og leve med at jeg har brukt så mye tid på dette. Ved å bli treningsinstruktør har jeg utfordret meg selv til å stå i frykten det er å stå foran folk. Jeg var litt sånn: «Jeg vil bli sett, men ikke se på meg.»

Kine løsner det lange håret fra hestehalen. Lar det flomme utover ryggen, binder det opp på nytt. Det begynner å bli tung luft i det lille rommet vi har sittet i de siste timene.

Foruten å lede yoga- og pustekurs for overgrepsutsatte, instruerer hun i yoga på et treningssenter, og på toppen av Stoltzen. Hun har yoga for barn og jobber med prosjektet som skal munne ut i en film og en utstilling neste år.

– Ja, jeg gjør enormt mye for tiden, men jeg er rustet for det. Det er ekstremt sterkt og givende å kunne hjelpe andre som er overgrepsutsatt. Det er ingenting i hele verden jeg kan bedre enn dette.

– Er du sint og bitter for det du har opplevd?

29-åringen tenker seg om et øyeblikk før hun smiler.

– Jeg har vært både sint og bitter, men jeg er ikke det nå. Det var en seier å bli sint, jeg trodde jo alt var min feil. Jeg hadde hatt et mindre rikt liv i dag dersom jeg ikke hadde hatt med meg den ballasten jeg har.

– Hva drømmer du om i dag?

– Mer åpenhet omkring overgrep og skadevirkningene av dem. Jeg drømmer om et puste- og bevegelsessenter hvor man kan lære å håndtere smertene i kroppen. Og om at alle lærere underviser barn i pusteteknikk.

Hun smiler igjen. Snakker entusiastisk om pusting og bevegelse. Snart begynner hun å jobbe på et helt nytt yogasenter i Bergen. I januar skal hun på studietur til India.

– Dessuten drømmer jeg om en verden hvor ikke alt skal være så tilgjort perfekt. En verden som ikke frykter følelser og sannhet, men fremmer det gode, kreative og troen på at det umulige er mulig.

29-åringen får et bestemt drag over ansiktet. Det avløses av et stort smil.

– Vet du, jeg kjenner faktisk at jeg er lei av å fortelle livshistorien min nå. Det er jeg egentlig veldig glad for, sier Kine Charlotte Solend.

– For det betyr på en måte at jeg har lagt den bak meg.

Artikkeltags