Wenche Kronhaug ble adoptert bort like etter krigen. 67 år senere ble hun gjenforent med sin biologiske mor.

En søndag i november inviterer Wenche til julebesøk i Nøsteboden i Bergen sentrum.

Det er en sjelden høstdag uten regn, men den kalde vinden kjennes godt der Wenche står for å ønske familien velkommen. Den familien hun alltid har kjent til, og den familien hun nylig har blitt kjent med.

VISSTE IKKE OM ADOPSJONEN

Wenche er oppvokst i Løbergsveien i Bergen. Hun ble unnfanget under andre verdenskrig, og kom til verden i juni 1945. Under krigen var hennes far aktiv i motstandsbevegelsen.

Da Wenche kom til verden, jobbet han som bussfører hos Bergen Sporveier. Hennes mor drev en barnepark.

Wenche hadde ingen anelse om at det var en noen andre som hadde bragt henne til verden. Men da den unge jenten var ti år gammel, fikk hun servert en lekse av sin mors tante. For Wenche hadde funnet på noen fantestreker som ikke falt helt i smak hos de voksne.

«Du skal være glad for at du har det så godt. Du er nemlig adoptert», kjeftet grandtanten.

Som nysgjerrig barn tok Wenche dette opp med foreldrene en dag de gikk på tur.

– Jeg husker at de fortalte meg at jeg var nøye utvalgt blant mange barn.

Noe mer fikk hun ikke vite om sitt opphav.

ENEBARN

Bergensjenten var enebarn og hadde alltid ønsket seg søsken.

Etter at hun fikk vite at hun var adoptert, tenkte hun mye på at hun kanskje hadde både brødre og søstre.

– Når jeg gikk i byen, så jeg og venninnene mine oss nøye rundt. Det kunne jo være at vi så noen gutter eller jenter som lignet på meg.

Men det dukket aldri opp noen som lignet på Wenche, og opphavet hennes forble en godt bevart hemmelighet.

HEMMELIGHET

– Foreldrene mine nektet å fortelle meg om min biologiske familie. Spesielt min far var veldig imot at jeg skulle grave i fortiden.

Wenche aksepterte at hun ikke fikk vite noe. Hun hadde det jo tross alt veldig bra hos adoptivforeldrene i Løbergsveien.

– Jeg tror egentlig at de var redde for å miste meg. Jeg var jo deres eneste barn.

FAR TYSK SOLDAT

Da faren til Wenche døde i 2003 ble adopsjonen igjen et tema.

Hennes mor fortalte at hennes biologiske mor var en ung jente og at hennes far var en tysk soldat.

– Det kom ikke som noen overraskelse. Jeg har alltid tenkt at det kunne være grunnen.

NÆR VED Å GI OPP

Adoptivmoren til Wenche fortalte at det lå adopsjonspapirer i bankboksen deres. Men hun ba datteren om å vente med å hente dem til hun hadde gått bort. Wenche respekterte igjen foreldrenes ønske. Etter at Wenches adoptivmor døde i 2006, ble bankboksen åpnet.

– Det fantes det ingen adopsjonspapirer. Jeg vil tro at min far destruerte det som fantes.

Da ringte Wenche Fylkesmannen i Hordaland.

– Men jeg fikk ikke tak i riktig vedkommende. Etter to forsøk ga jeg opp, fordi det kostet meg mye å ta de telefonene.

Her kunne historien fort ha endt.

VENNER VIA FACEBOOK

Det var en tilfeldighet som gjorde at jakten på den biologiske familien kom i gang igjen.

Wenche kom i kontakt med Roy Løvaas på Facebook gjennom gruppen «Bergen før i tiden». Roy er også nettvert på Origo og sonen som heter «Mitt og Ditt».

Der finnes mange bilder og tekster fra gamle dager, som også blir vist her i BA. De to ble venner på det sosiale nettverket.

Da Wenche hadde bursdag, la hennes datter ut et bilde av Wenche som liten på siden hennes. Roy fattet interesse for bildet, og spurte om det var noe han kunne få bruke til «Mitt og Ditt» sonen.

– Siden den gang har vi blitt gode venner, og etter hvert fortalte jeg historien min til Roy med et håp om at han kunne hjelpe meg med sin kunnskap.

Løvaas ble fort en god støttespiller.

– Han har hjulpet meg gjennom stegene på veien, og alltid visst hvem jeg skulle kontakte.

STARTET JAKTEN

De to startet for alvor jakten på Wenches familie i midten av mai i år.

I juli kom brevet fra Fylkesmannen med opplysninger om hennes biologiske foreldre.

– Opplysningene ga oss av ulike grunner litt hodebry. Mens Roy gikk grundig til verks, forsøkte jeg å søke på min biologiske mors navn og mellomnavn.

Wenche fant én person i bergensområdet som passet. Hun tenkte at det ikke kunne være moren hennes. Det ville jo være for enkelt.

– Det dreide seg jo om en gammel dame, så vi snakket mye om hvordan vi skulle kontakte henne. Jeg visste jo heller ikke hvordan hun kom til å reagere. Det kunne jo være at hun ikke ville ha noe med meg å gjøre.

På grunn av dette fortalte hun ikke barna sine om at hun var på jakt etter sin mor. Hennes fem barn har alltid vært klar over morens historie.

De har også forsøkt å spørre Wenches foreldre om morens biologiske familie, men uten hell.

– Vi dobbeltsjekket at dette faktisk var min mor. Vi kunne jo ikke risikere å slippe en bombe på en familie, dersom det kunne vise seg å være feil.

SØSKNENE VISSTE OM HENNE

Etter mye om og men, ringte Roy Løvaas nummeret som var oppført på moren.

– Det var Wenche sin bror som svarte. Da jeg fortalte hvem jeg var og hvorfor jeg ringte, fortalte han at Wenche ikke var noen hemmelighet i familien. Hun var hjertelig velkommen.

16. juli reiste Wenche og Roy på besøk til damen som bragte Wenche til verden. Det er knapt to måneder siden jakten startet for alvor.

Da mor og datter møttes for første gang på gamlehjemmet der Wenches biologiske mor er bosatt, oppsto det scener som fikk tårene til å trille for alle som fikk det med seg.

Wenche sin mor, Gudrun, er snart 90 år, og gjennom de 67 årene Wenche har levd, har hun tenkt mye på sin bortadopterte datter.

MOREN SPARTE BRUDEBILDE FRA AVISEN

Et bilde av Wenche som barn, har alltid stått fremme. Brudebildet hennes ble klippet ut fra avisen og hengt opp på veggen.

– Hun har fulgt med meg så godt hun bare kunne. Men etter at jeg giftet meg byttet jeg og mannen min etternavn. Senere flyttet vi også fra Bergen. De forsøkte å finne meg igjen, men uten hell.

På et av bildene tatt av Wenche som barn har hun på seg en strikkekjole. Den har fått henne til å tenke.

– Det har jeg tenkt mye på, for min mor kunne jo ikke strikke. Det var det heller ingen andre i min familie som kunne. Men da jeg møtte min biologiske mor og viste henne bildet, fortalte hun at kjolen på bildet, den hadde hun strikket.

MANGE TÅRER

Gudrun fikk ha kontakt med sin datter til hun fylte tre år.

Hun har fortalt Wenche at hennes nye foreldre satte en stopper for treffene på den tiden, blant annet fordi den lille jenten hadde grått så mye da hun måtte dra.

Reglene er nemlig slik at Wenche som adoptivbarn har lov til å finne sin familie. Wenches mor har ingen tilgang på informasjon om datteren, og har heller ikke lov til å ta kontakt med henne.

Ved hemmelig adopsjon er det adoptivbarnet som må oppsøke sine biologiske foreldre dersom de ønsker kontakt.

– Hun har fortalt meg at det har blitt mange våte putevar gjennom årene. For hun har tenkt mye på meg.

– Jeg har trøstet henne med at hun har gjort to mennesker veldig glade. De som jeg alltid vil tenke på som mor og far, hadde jo ikke hatt noen uten meg.

– TRE HERLIGE SØSKEN

Wenche er bosatt i Spikkestad på Østlandet. Etter at hun fant sin mor og fikk utvidet familietreet har det blitt mange turer til Bergen.

– Familien har tatt imot meg med åpne armer, og forsikret meg om at dette er noe de er glade for. Ikke minst har er de glade for at Gudrun har fått oppfylt sitt ønske om å møte meg igjen. Jeg har fått tre herlige søsken og mange tantebarn.

– Jeg synes det er morsomt å se at vi søsken har brukt noen av de samme navnene på barna våre. I tillegg har vi valgt like yrker. Min mor var hjelpepleier, det er også min bror. Jeg er sykepleier, og har valgt samme arbeidsfelt som min bror.

NERVØS

Vi er tilbake i Nøsteboden, den kalde høstdagen i november.

Wenches biologiske mamma sitter i en av stuene. Det knirker i det gamle tregulvet når hennes kjære Wenche kommer trippende bort. De to blir foreviget.

Mellom blitzregnene fra BA sin fotograf blir det tid til litt spøking og klemming. Rundt dem fylles lokalet med familie, der noen møtes for første gang.

– Jeg har vært litt nervøs i forkant, men dette har blitt en utrolig flott dag, forteller Wenche.

Middagen bestående av kalvefilet med tilbehør er fortært, og alle har kost seg.

DEN BESTE GAVEN

Hun står utenfor Nøsteboden sammen med Roy Løvaas. De to har blitt gode venner på veien, og det var selvsagt at Wenche skulle invitere Roy og hans kone til det store familiebesøket.

– Jeg hadde aldri hatt dette besøket, eller i det hele tatt møtt min biologiske familie hvis det ikke hadde vært for denne mannen, sier Wenche og legger til at hun ville dele sin historie med BAs lesere i håp om at den kan vise vei for noen som er i samme situasjon som henne.

– Jeg har nok fryktet at jeg skulle bli avvist, og startet med de verste antakelser, forteller hun og understreker at noe av det aller viktigste gjennom prosessen har vært å ha en trygg person som Roy Løvaas å støtte seg til.

I ettertid er jeg inderlig glad for at jeg traff Gudrun i live. Gleden ved å oppleve hvor godt dette har gjort henne, er den beste gave jeg kunne få.