Fra Bergen til Vietnam med hjelp

Vietnamesiske Phuc Ngyen Quang ville gjerne hjelpe folk som ikke har det så godt i sitt gamle hjemland. I 1991 startet han derfor «Phucs hjelpefond», som sørger for blant annet utdannelse og mat til ulike grupper.

Vietnamesiske Phuc Ngyen Quang ville gjerne hjelpe folk som ikke har det så godt i sitt gamle hjemland. I 1991 startet han derfor «Phucs hjelpefond», som sørger for blant annet utdannelse og mat til ulike grupper. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

– Man kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe litt! sier Phuc Nguyen Quang (55) og smiler varmt.

DEL

Selv kom Phuc til Bergen i 1987 etter å ha flyktet fra vanskelige kår i Vietnam og tilbragt en rekke år i flyktningleir i Hong Kong.

Senere har det aldri gått en dag uten at tankene har vandret tilbake på livet i Asia og på hva han kan gjøre for å hjelpe dem som ikke har vært like heldig som han selv.

Dette engasjementet førte til oppstarten av «Phuc`s Fond» i 1991.

– Jeg startet med å sende deler av lønnen min hjem til kjære i Vietnam, og prøvde å spare inn mer ved å samle flasker og pante dem, sier Phuc og ser seg rundt i skolegården på Liland Skole. Her har han jobbet siden 1991 og forteller glad om støtten han har fått fra venner og kollegaer til fondet sitt.

– Til og med klasser på skolen begynte etter hvert å hjelpe, sier Phuc glad.

Veien til Bergen

I 1982 satt 50 mennesker seg i en liten båt for å flykte fra Sør-Vietnam i retning Hong Kong. 22 år gamle Phuc var blant disse.

– Reisen ble lang og etter hvert som vann og mat tok slutt, gikk også liv tapt, forteller Phuc, men poengterer at reisen var nødvendig:

– Min far var offiser i den Sør-Vietnamesiske hæren. Fire år før jeg forlot Vietnam ble han skutt og drept av kommunistene.

Phuc, og alle andre som var barn av dem som hadde kjempet på «den gale siden», ble straffet ved at de ble nektet høyere utdannelse og forsøkt skjøvet ut av samfunnet.

– Jeg var 22 år og hadde ingen fremtidsutsikter.

Derimot ble ikke livet endret til det bedre i Hong Kong, forteller Phuc:

– Folk i Hong Kong hatet vietnamesere, vi var flyktninger og vi var for mange. Vi ble stuet bort i lukkede flyktningleirer utenfor samfunnet.

For å prøve å redusere den massive flyktningstrømmen ble flyktningleirene lukket i 1982. Piggtråder og vakthold ble innført for å avskrekke andre i å komme.

Skrev brev til Phuc

Med tiden fikk flere innvilget oppholdstillatelse i andre land og fikk dra ut.

Men som enslig, ung mann uten familie skulle det ta fire år før Phuc fikk mulighet til å dra. Engasjerte mennesker i Bergen begynte å skrive brev til folk i leirene. Phuc var en av dem.

Ettersom han hadde lært seg litt engelsk ble han satt til å undervise andre, og pengene han tjente på dette gikk til frimerker og brev, i håp om en bedre fremtid.

Det ble kjempet for guttene i flyktningleiren i Hong Kong. Tidligere var familiegjenforening det norske myndigheter prioriterte i forhold til flyktningskvoten, men i 1987 ble dette endret og Phuc fikk dra til Norge. Phuc husker godt hva han tenkte da han var på vei mot sin nye hjemby, Bergen:

– Det var en deilig følelse av å være fri og være på vei til et helt nytt liv, men samtidig tenkte jeg på alle de andre i leiren. Hva ville skje med dem? Vi er jo alle borgere i denne verden, vi har alle de samme rettigheter!

Velkomst i Vietnam

Vårt neste møte med Phuc finner sted tusenvis av kilometer unna skolegården på Liland skole.

– Velkommen til Vietnam, roper Phuc, som sammen med eldstesønnen Andreas (13) står på flyplassen i Da Nang og tar imot BA.

Arbeidet starter tidlig påfølgende morgen. I en fullastet minivan med matforsyninger kjører Phuc, sønnen Andreas samt en håndfull hjelpere gjennom Huès travle gater og ut mot landsbyen Phong Son.

– Det er store forskjeller mellom by og landsby her i Vietnam, forteller Phuc.

Kjøreturen blir stadig mer humpete, her er ingen ordentlige veier, og husene minner mer om skur. 

– Mitt budskap med organisasjonen er å danne et brorskap uansett hvor man bor. Jeg ønsker at alle skal være som brødre og søstre for hverandre og ønske å hjelpe hverandre, sier Phuc alvorlig.

Etterhvert er vi fremme ved en skole i landsbyen Phong Son, hvor hjelpere av Phuc er i full gang med å fordele maten i poser. 100 pakker skal deles ut i dag, bestående av matvarer som skal vare for en familie på tre eller fire i to, tre måneder.

– Hver pakke har en verdi på cirka 200 kr. Det er et kinobesøk med litt snop og brus i Norge, sier Phuc og blunker.

Gledesropene er mange i det femti barn kommer løpende over barnehjemmets gårdsplass og entrer bussene.

På barnehjemmet

Varmen er slående. Gradestokken viser over førti grader, så vår destinasjon kunne ikke vært mer passende: vi skal til badeland!

– Barna har ventet på denne dagen siden fjorårets ekspedisjon, hvert år tar vi dem med på en skikkelig familiedag, forteller Phuc.

Barna  på  barnehjemmet  er  her  av mange forskjellige grunner,  noen  har ikke gjenlevende slektninger, mens andre ble levert hit av sine nærmeste da de var små.

Timene på badelandet går fort, barna sitter ikke stille et sekund. Det er for mange sklier og basseng som skal testes ut og glade hyl gir gjenklang over hele parken.

Det eneste som får ungene til å forlate parken frivillig er løftet om en selvvalgt ting på kjøpesenteret.

En kan fort tenke seg at et norsk barn hadde kommet ut med en fotball, dukke eller annet leketøy hvis de kunne velge fritt. Men når ungene mangler det meste unner de seg ikke luksusen av å velge leker.

Noen har valgt nye sko, andre et klesplagg eller en skolesekk. Gleden over å ha fått noe nytt er stor.

Når turen går videre til en restaurant hvor de får et godt måltid er smilene om mulig enda større.

Operation Smile

I landsbyen Cam Nghia er skolen omgjort til tannlegekontor for dagen og etter behandling blir barna sendt inn i ett av klasserommene og gitt undervisning om viktigheten av tannhelse.

– Jeg gjør dette fordi mitt motto er: «Du smiler, jeg smiler!» Man får en stor glede av å hjelpe andre, sier tannlege Nguyen Huu Minh, som har sin egen tannklinikk I Huè og jobber frivillig for å hjelpe barna fra barnehjemmet. 

Litt uortodoks, men til stor glede for barna, har Phuc`s Fond stelt i stand et festmåltid hvor is, brus og kake blir servert.

– Vô! Vô! Vô!, roper barna og skåler med brusglassene før de bryter ut i latter.

Noen av småguttene har sneket seg unna bordet og tatt med seg flaskene sine med brus. De rister på flaskene, skrur opp korken og ler ustyrtelig da de ser det bobler og bruser. 

Får nytt hus

Neste dag er det en ny Operation Smile dag i landsbyen Xuan Loc.

Phuc og hand frivillige skal på besøk til eldrehjem og til barnehjemmet som begge ble gitt matforsyninger, mot slutten av dagen skal de dra ut til flere landsbyer med matforsyninger.

I dag får også en familie tildelt et helt flunkende nytt hus.

Da ekteparet får se sitt nye hjem er de overveldet og via tolk forteller ektemannen ydmykt at det hele virker helt surrealistisk.

Stille sier han at han er så glad for at taket ikke lekker, eller som hans tidligere bolig trenger jevnlig utskiftning av papp for å holde vannet ute.

Hjemmebesøk

Hjemmebesøkene, hvor matforsyninger blir fordelt, gjør stort inntrykk.

Rundt 40 familier får månedlig støtte av fondet. Disse er de mest vanskeligstilte, og historiene deres kan røre selv den sterkeste til tårer.

Sporene etter Vietnamkrigen er flere steder enda svært synlige.

I landsbyen Cam Lo er dødeligheten stor. Der lider 7,9 prosent av befolkningen av livstruende sykdommer som blant annet kreft, som følge av at drikkevannet og jordsmonnet deres ble forurenset da amerikanerne oppbevarte giftige kjemikalier i området i lengre tid.

I landsbyen Con Hen møter vi en tolv år gammel gutt iført fotballaget Arsenals drakt.

Han gjør lekser da vi kommer på besøk og venter på at storebroren skal komme hjem. De to har måttet klare seg selv siden moren tok selvmord og faren forlot dem.

Iblant kommer naboene, eller deres bestemor og hjelper litt med blant annet matlaging. Uten støtte fra Phuc`s Fond kunne ingen av brødrene verken gått på skole eller hatt tilstrekkelig mat. Tolvåringen er likevel full av håp og fast bestemt på å enten lykkes akademisk eller sportslig:

– Disse diplomene har jeg fått på skolen fordi at jeg har vært flink, og jeg er litt god i fotball også, forteller han glad.

Til tross for optimistiske ord, når ikke smilet hans helt til øynene og det er med et trist blikk han sier farvel og på gjensyn. 

Siste kvelden er det innsamlingskonsert som fondet har stelt i stand med tradisjonell vietnamesisk sang og dans, pluss auksjon. Totalt ble

100 000 000 VND samlet inn, noe som tilsvarer rundt 37 000 kroner. Phuc selv var strålende fornøyd med kveld-

en:

– Jeg er kjempeglad, og håper enda flere bidrag vil komme når folk ser hvilken stor forskjell det gjør!

Artikkeltags