Gå til sidens hovedinnhold

En familie er Haydars (16) drøm

Mange enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere trenger et hjem

– Fortjener jeg å oppleve gode ting når så mange andre trenger hjelp?

Artikkelen er over 6 år gammel

Pen Say Poe (23)  og Haydar Nawrozi (16) kom begge til Norge uten foreldre. En fikk vokse opp i en fosterfamilie, den andre har en familie høyest på ønskelisten.

– Helt siden jeg fikk oppholdstillatelse i Norge har jeg ønsket å bo hos en familie. For om jeg kanskje skal leve her resten av livet, må jeg lære språket og kulturen og tilpasse meg, og da må jeg være med nordmenn, forteller Haydar.

– Savner familie

I november 2011 kom den afghanske gutten til Norge etter en strabasiøs reise  fra Pakistan til fots, i båt og med tog uten familien.

– Reisen var den verste tiden i mitt liv. Jeg var mye redd. Da vi dro gjennom Europa frøs vi fryktelig for vi hadde ikke skikkelige klær. Jeg tenker mye på hvorfor jeg måtte oppleve dette, men mamma ønsket så sterkt at jeg skulle være trygg og få en bedre fremtid, derfor sendte hun meg av gårde, sier Haydar.

Han bor i dag i et bofellesskap for enslige mindreårige flyktninger i Fyllingsdalen sammen med to andre afghanske gutter og tre team på to personer som bytter på å bo i huset.

– Når jeg er i bofellesskapet tenker jeg mye på reisen og på hvor mye jeg savner mamma. Derfor fyller jeg dagene med skole, fotball, badminton, jobb, musikk og andre aktiviteter. Jeg tvinger meg selv til å trives der, for jeg kan jo ikke bo noen andre steder, forteller han.

Enslige mindreårige flyktninger

  • Enslig mindreårig asylsøker (EMA) er en asylsøker som oppgir å være under 18 år, og som er uten foreldre eller andre med foreldreansvar i Norge.
  • Gruppen skal prioriteres for bosetting. Kommunen mottar i 2015 191 300 kroner per år per flyktning under 20 år de bosetter.
  • Bare i uke 34 til 36 ble det registrert 418 EMA i Norge. 249 kom fra Afghanistan, 43 fra Syria.
  • Fra januar til august i år ble det registrert 1956 EMA. I hele 2014 søkte 1204 om asyl som EMA.

KILDE: Utlendingsdirektoratet

Skaffet selv besøksfamilie

Da tiden gikk uten at han fikk et fosterhjem, skaffet Haydar selv et besøkshjem som han besøker annenhver helg.

– Jeg ble kjent med bibliotekaren på ungdomsskolen jeg gikk på, og så ble det det til at hun og familien ble besøksfamilie for meg. De tar meg med på turer, vi spiser sammen og diskuterer. Når jeg spiser hos dem, smaker maten bedre enn den samme maten i bofellesskapet. Jeg sier at de må kjefte på meg og gi meg råd som om jeg var deres barn. Da føler jeg meg nærere dem. Å være med dem gjør meg roligere, forteller han.

Når jeg spiser hos besøksfamilien min, smaker maten bedre enn den samme maten i bofellesskapet.

Haydar Nawrozi

– Ønsker kjærlighet

Haydar er ikke alene om å ønske seg en familie å bo hos.

– Flere av barna og ungdommene som kommer alene til Norge sier at de ønsker å bo i en familie, så vi trenger i dag flere fosterhjem. De sier også at de ønsker kjærlighet, noen som bryr seg og følger dem opp, forteller Svanhild Alver, barnevernsjef i Bergenhus barneverntjeneste.

Det er de som har ansvar for å ta seg av enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere som skal bosettes i Bergen.

Kommunen har vedtatt at vi skal ta imot 25 enslige mindreårige flyktninger i år, men har blitt bedt om å øke antallet til 32. Det er nå kun to plasser igjen av de 25 i år, opplyser Alver.

– Vi er i dialog med Bufetat for å fylle de siste to plassene. Det har blitt dårligere refusjonsordninger for kommunene de siste årene, fra 100 prosent til under 80 prosent, sier barnevernsjefen.

 

– Fortjener jeg dette?

I høstferien er Haydar invitert med på ferietur til Roma av barnevernet. Han er ikke sikker på om han virkelig vil dra.

– Har jeg rett til å reise til Roma og kose meg når så mange andre trenger hjelp, spør 16-åringen med alvorlig mine.

– Det er vanskelig, og når jeg er hjemme i bofellesskapet tenker jeg mye på om det er rettferdig at jeg skal få reise på ferie. Kan jeg la de gode tingene påvirke meg og forandre meg, reflekterer han, og legger til:

– Når jeg er hos besøksfamilien min tenker jeg ikke så mye sånn. Da har jeg det bra.

16-åringen går på Fyllingsdalen videregående skole og er brennende opptatt av lesing, skriving og politikk.

– Jeg vil bli sykepleier og jobbe for Leger uten grenser, men jeg vil også lære masse om filosofi og politikk og skrive. Jeg tenker veldig mye, og da er det  godt å skrive, sier Haydar.

Var skeptisk

Mens Haydar var helt alene da han kom til Norge, kom Pen Say Poe (23) sammen med tre brødre, to eldre og lillebroren Christ Mena (13), for ni år siden. De fire brødrene fra Myanmar av karensk opprinnelse vokste opp i en flyktningleir på grensen til Thailand.

Saken fortsetter under bildet.

De to eldste brødrene fikk bo for seg selv, mens 14 år gamle Pen Say og lillebroren på fire ble plassert i fosterhjem hos Åse Berit og Ottar Mæstad etter et halvt år i Norge.

– Jeg husker at det var hardt i starten, jeg ville først ikke flytte fra leiren og vennene mine,for så å måtte flytte fra to av brødrene mine og, minnes Pen Say.

Familien Mæstad besto da av en biologisk datter på 17 år og to gutter på seks og ti år adoptert fra Fillipinene.

– Vi hadde prøvd å adoptere et barn til, men da vi fikk avslag bestemte vi oss for å gå på Pride-kurs for å bli fosterforeldre. Jeg hadde litt fordommer mot å ta imot en ungdom, og vi så for oss å ta imot et lite barn, forteller Åse Berit åpent.

– Snudde oss opp ned

Så kom telefonen fra barnevernet: Kan dere ta imot to brødre på fire og 14 år?

– Og forresten, de er flyktninger, husker jeg vi fikk vite, forteller Ottar smilende.

– Vi var ikke klar over den gangen at det var så stort behov for fosterfamilier for mindreårige flyktninger, og hadde derfor sett for oss på et norsk barn, legger Åse Berit til.

– Men så fikk vi et kick og tenkte: Dette kan vi klare, dette er utrolig spennende, sier Ottar.

Dermed ble både Pen Say og Christ Mena en del av familien.

– Vi fikk høre at Pen Say ikke hadde hatt så mye skolegang og at han hadde hatt det tøft. Vi var litt bekymret, men mobiliserte. Så kom han inn og snudde opp ned på alle fordommene våre om å ta imot en ungdom. Han har lært oss så mye og har vært en enorm berikelse i livene våre, sier Åse Berit rørt.

Pen Say kom inn og snudde opp ned på alle fordommene våre om å ta imot en ungdom. Han har lært oss så mye og har vært en enorm berikelse i livene våre.

Åse Berit Mæstad

Ble «kjøkkensjef»

Maten var en av utfordringene for familien. De bestemte seg for å være åpne og tolerante.

– Vi måtte bare slippe Pen Say til på kjøkkenet. Min mat ble for tam, sier Åse Berit og ler.

For Pen Say gikk skepsisen raskt over i trivsel.

– Jeg likte meg der, de er en grei familie som tok imot meg med åpne armer, sier han smilende, og legger til:

– Jeg vil alltid ha et lite savn etter moren min som døde og vennene mine i flyktningleiren, men vi har tett kontakt med de eldste brødrene mine som også bor her i byen.

I dag er Pen Say ferdig utdannet betongarbeider, har samboer og barn.

– Ved å bo i en familie lærte jeg språket raskt, fikk gode forbilder, råd og grenser som hjalp meg å holde meg unna alkohol og trøbbel, sier Pen Say.

– Han har vist en enorm viljestyrke, sier Åse Berit stolt.

 

– Trenger hybler

Barna og ungdommene som kommer alene til Norge blir plassert på barnevernsinstitusjon, i bofellesskap, i fosterhjem eller i hybler, opplyser Svanhild Alver.

– Vi har tilgang på en del kommunale hybler, men trenger flere. Vi trenger også hybelverter, altså folk som har en hybel å leie ut og som også kan invitere på mat, være litt til stede, gi litt omsorg og forklare litt om system og kultur i Norge, sier hun.

De som tar imot oss gjør en kjempeviktig jobb. Jeg setter stor pris på å få være sammen med en familie

Haydar Nawrozi

Alver sier at barneverntjenesten har tatt imot enslige mindreårig flyktninger siden 1990-tallet og har et godt system på plass.

 – Utfordringene våre nå er at mens vi tidligere disponerte noen omsorgsplasser i Bufetat sine barnevernsinstitusjoner, får vi ikke lengre tilgang på disse, forklarer hun.

– Våg å hiv deg utpå

Både Pen Say, Åse Berit, Ottar og Haydar håper flere flyktninger som kommer alene til Norge får oppleve å bli tatt imot av en familie.

– Har du kjærlighet og omsorg til overs, våg å hiv deg utpå. Det er et veldig godt støtteapparat om du trenger hjelp, sier Åse Berit.

– De som tar imot oss gjør en kjempeviktig jobb. Jeg setter stor pris på å få være sammen med en familie, sier Haydar.

Her kan du lese to av diktene Haydar har skrevet etter at han kom til Norge:

Fra krig til dikt: En reise

Jeg hadde nettopp skjønt hva fars kjærlighet var

Så mistet jeg min far

Jeg flyktet fra Afghanistan på grunn av krig

Men jeg visste ennå ikke hva som foregikk

Jeg var så ung da jeg måtte flykte

 Jeg synes det var synd at jeg måtte flytte

 Vi kom til Pakistan med et håp om fred

Men det var det samme som hadde skjedd der

Jeg hadde nettopp begynte å blomstre

Så måtte jeg flytte igjen

Det var krig. Det var bråk

Men jeg skjønte det fortsatt ikke

Da jeg skulle reise, rant tårene til min mor

Men jeg var glad fordi jeg skulle reise

Jeg skjønte fortsatt ikke hva reise eller krig var

Da jeg kom til Norge, ble jeg møtt med uniform og håndjern

Jeg hadde hørt at det var fred her

Politiet sendte meg til UDI

Og UDI sendte meg til et asylmottak

Jeg trodde det var et omsorgssenter og fullt av kjærlighet

Men det føltes som et fengsel

Jeg tenkte: Blir jeg født på ny?

Eller er det sånn verden skal være?

Jeg tenkte: Måtte jeg komme hit?

Det var krig som tvang meg til det

Jeg kunne ikke dra tilbake dit

Fordi krigen er ikke et dataspill

Jeg fikk ikke sove

Men reglene fikk meg til å sovne

Jeg tenkte på min mor

Men ordene fra de andre fikk meg til å glemme min mor

Jeg reiste gjennom helvete for å komme til Norge

Men Norge stilte all verdens spørsmål om hvorfor jeg kom hit

Jeg er et uskyldig barn som bare vil leve

Men Norge har regler som de bare må

Gjennomføre

Jeg har gjennomført den verste delen av mitt liv

Det har vært forferdelig

Livet mitt har nå begynt å gi mening

Og meningen har fått meg til å skrive dikt

--------------------------

Alle dør

men på mange forskjellige måter

Noen dør av sult.

Noen dør av metthet.

Noen dør av glede.

Noen dør av grusomheter.

Noen dør av fred.

Noen dør av krig.

Noen dør av politikk.

Noen dør av religion.

Noen dør en gang.

Noen dør hver dag.

Noen dør aldri.

Noen dør for alt.