Vil få folk til å tenke

Banu Cennetoğlu har arbeidet i mer enn 16 år med å samle   opplysninger om mennesker som har mistet livet som flyktninge.

Banu Cennetoğlu har arbeidet i mer enn 16 år med å samle opplysninger om mennesker som har mistet livet som flyktninge. Foto:

Av

– Listen over de døde flyktningene er absolutt ikke et kunstverk, men naken informasjon. Jeg håper den kan få noen til å tenke seg litt om, sier den tyrkiske kunstneren Banu Cennetoğlu.

DEL

Fredag fikk leserne av BA et bilag med oversikt over 36.570 døde flyktninger i vår del av verden.

Siden 2002 har Banu kartlagt hvor mange som har mistet livet på vei til Europa, i europeiske flyktningleire og -mottak – eller når de har vært i ferd med å bli kastet ut av myndighetene.

– Jeg oppdaget denne oversikten i 2002. Da var det 7.000 navn der, mennesker som hadde dødd i forsøket på å komme seg i trygghet i europeiske land. Listen var utarbeidet av et nettverk av frivillige som kalte seg United for Intercultural Action i Amsterdam. Men det tok mange år før noen medier var villig til å publisere listen, sier Banu.

Først ute var den greske avisen Ta Nea i 2007. Da var listen utvidet til 8.855 mennesker.

Senere har britiske The Guardian og tyske Tagesspiegel fulgt etter, blant flere andre. BA er første norske avis.

Alt er dokumentert

De 36.570 skjebnene i fredagens bilag er nøkternt beskrevet, med dato, hendelse, land de flyktet fra og kilder.

De siste årene dominerer drukninger, spesielt i Middelhavet. Men her er også mennesker skutt av grensevakter, døde av sykdom fordi de er blitt nektet medisinsk hjelp, mennesker som er påkjørt og drept, er tatt av tog, har frosset ihjel i fjellområder. Og det rapporteres en rekke selvmord, de fleste av dem i forbindelse med deportasjon.

Cennetoğlu sier at alle dødsfallene er dokumentert, med forskjellige kilder. Listen har vært vist frem i mange versjoner, som både små og store plakater og altså som avisbilag. Naturligvis er den også digitalt tilgjengelig.

Kart over kriger

Hun understreker at man ikke må henge seg for mye opp i tallet 36.570.

– Dette er de dødsfallene som er dokumentert. Det er mange vi aldri får kjennskap til. Tallet sier derfor egentlig bare noe om dimensjonene. Listen også et kart over konflikter eller kriger. Kosovo og Bosnia på 90-tallet, deretter Afghanistan og Irak, og nå dominerer Syria. Og flyktningstrømmen fra Syria har faktisk gjort mange flere oppmerksomme på hva som skjer, men det har også vært drivstoff for populister som ikke vil ta imot flyktninger, sier hun.

Krig starter ikke av seg selv

Hun sier at det alltid ligger politikk bak konfliktene.

– Kriger starter ikke av seg selv. Men så lenge brannen ikke er her hos oss, kan vi benekte at den skjer. Men det er tette relasjoner mellom forskjellige deler av verden. Den som leser listen vil komme på innsiden av tragedien. Folk har dødd i transittleire, ved grenseoverganger, på flyplasser når de skulle deporteres etter kanskje ti år i landet, de har dødd i trafikkulykker, blitt klemt ihjel i lastebiler eller båter. De har frosset ihjel, eller dødd av hete og vannmangel. Det er sterke personlige skjebner på hver linje. Ingenting er lagt til, ingenting er tatt vekk, sier Banu.

Sabotert i Liverpool

Da listen ble vist i Liverpool i fjor, var det som store plakater på en vegg som en huseier hadde tilbudt. Strøket var ikke av de mest fornemme, men listen fikk mye oppmerksomhet.

Plakatene ble ødelagt om natten, Banu og medhjelperne reparerte på dagtid, neste natt var den revet i stykker igjen.

Borgermesteren engasjerte seg for å få slutt på hærverket, uten at det nyttet. Tvert i mot økte ødeleggelsene i takt med omtalen, forteller Banu.

Til sist ble hele veggen overmalt med graffiti. Da var det over.

– Vi fant aldri ut hvem som gjorde dette, eller hvorfor det skjedde. Det vi vet er at stemningen var nokså ladet i Storbritannia. Dette var under Brexit-debatten. Arbeidsløsheten er stor i området. Dessuten var det ganske mange utesteder i strøket og en del fulle folk. Det kan ha vært en miks av flere årsaker. Men listen fikk i hvert fall mye oppmerksomhet, sier Banu.

Mellom kunst og politikk

Hun er fast bestemt på å jobbe videre med å dokumentere hvordan mennesker på flukt dør i stort antall.

Banu Cennetoğlu er en av flere kunstnere som arbeider med programmet for kommende Bergen Assembly, kunsttriennalen som åpner i Stenersenbygget, Kode 2, 5. september i høst.

– Vi har arbeidet med innholdet på Bergen Assembly i tre år snart. Gruppen vår er svært variert og i tillegg inviteres andre kunstnere, Triennalen vil utforsker grenselandet mellom kunst og politisk aksjon, sier Cennetoğlu.

Avisenes bilde av Norge

Selv skal hun presentere en samling av alle norske dagsaviser som kom ut 7. juni 2019. Disse skal samles i bøker og være et øyeblikksbilde av norsk virkelighet, slik avisene ser den, på denne datoen.

– Slike avisarkiver startet jeg med i 2010, i Tyrkia. Jeg gjorde det samme i Sveits i 2011, på Kypros i 2012 og i Tyskland i 2015 forteller hun. De norske avisene ordnes alfabetisk og blir tilgjengelig for publikum under Bergen Assembly.

– Det er interessant å se hvordan hierarkiet mellom saker er, hvordan forskjellige aviser har ulike hierarkier, hvordan bilder brukes, hvordan design varierer. Når man tar en slik tilfeldig dag, vil det bli et forsøk på å portrettere tilstanden i Norge. Senere kan de som kommer etter oss se hvordan dagsavisene beskrev Norge akkurat denne dagen, sier Cennetoğlu.

Det er første gang hun kombinerer listen over de døde med et slikt dagsavisarkiv. Listen vil også være tilgjengelig på Bergen Assembly.

– Medier er interessante. De forandres hele tiden, De er svært forskjellige fra land til land. I Tyrkia er det 850 dagsaviser, men det står ingenting i noen av dem om viktige ting som skjer i landet. Tale- og trykkefrihet, menneskerettigheter, arrestasjoner finnes ikke i våre aviser. Nyheter uten relevans dominerer. Jeg er spent på hva vi finner her i landet.

– En utfordring å finne balansen

En gruppe på fem oversettere har jobbet med prosjektet siden i fjor høst.

Sunniva Vik er Bergen Assemblys koordinator for oversettelsen.

– Jeg ville ikke bruke en enkelt oversetter. Jeg ville at selve oversettelsen skulle være en kollektiv prosess der en gruppe gikk grundig inn i materien. Nettverket IMER ved Universitetet i Bergen består av akademikere som jobber med migrasjon. Her fant jeg doktorgradskandidatene Cathrine Talleraas, Kari Hagatun, Ørjan Skaga og Mari Norbakk. Gruppen fant fort ut at det var flere språklige feller å gå i. De måtte definere hva slags terminologi de skulle bruke.

– Vi har vært nødt til å veie forskjellige begrep opp mot hverandre og finne det som var mest dekkende og mest mulig korrekt, sier Vik.

Mange diskusjoner

– Vi har hatt mange diskusjoner underveis, sier Vik. Hun mener den største utfordringen var å finne den riktige balansen.

– Vi skulle ikke overdramatisere, men heller ikke forskjønne realitetene med byråkratspråk eller politikerbegreper. Vi har for eksempel vært svært direkte når det gjelder dødsårsaker. Konkrete og nøkterne, sier hun.

Har det vært en følelsesmessig belastning?

– Som forskere jobber vi med teorier og får avstand gjennom det. Under dette arbeidet har vi kommet tettere på de skjebnene vi forsker på, sier Cathrine Talleraas.

– Samtidig jobbet vi med det på et språklig plan, og det ligger en viss distanse i det. Men vi skal ikke legge skjul på at det er et brutalt materiale, og noen beskrivelser slår sterkere enn andre, sier Kari Hagatun.

Artikkeltags