Frihetens øyeblikk

Forsvarssjefen, kronprins Olav, talte til det norske folk over London radio om ettermiddagen 7. mai. De fremmøtte på Torgallmenningen fikk blant annet høre ham si at «Vi har hver på vår kant kjempet for det mål som vi i dag står foran, å heise vårt frie norske flagg som frie kvinner og menn.»

Forsvarssjefen, kronprins Olav, talte til det norske folk over London radio om ettermiddagen 7. mai. De fremmøtte på Torgallmenningen fikk blant annet høre ham si at «Vi har hver på vår kant kjempet for det mål som vi i dag står foran, å heise vårt frie norske flagg som frie kvinner og menn.» Foto:

Artikkelen er over 8 år gammel

Her fikk bergenserne bekreftet freden over høyttalerne på Torgallmenningen. Gledestårene strømmet på til lyden av «Ja, vi elsker».

DEL

I dag er det 65 år siden de tyske militære styrkene kapitulerte i Norge.

Da soldatene i Bjørn West ankom Bergen et par dager senere, som de første uniformerte, var ikke begeistringen noe mindre.

– Det gikk i jubel hele tiden, både natt og dag, sier Halvard Fosse (81).

HØYLYTT: Som 16-åring var han den desidert yngste i den militære gruppen. BA møter ham og to andre krigshelter, Hans-Henrik Losnegård (88) og Eilert Eilertsen (92), på Torgallmenningen.

Eilertsen holder frem dagboken fra krigsårene.

– 9. mai 1945 er den siste dagen jeg skrev om. Dagboken slutter der, sier Eilertsen.

Han forteller om ordren de fikk fra London denne dagen, om å sikre orden og fred i Bergen. Etter planen skulle ankomsten foregå så stille som mulig.

– Vi hadde maskingevær og skyts klar i båten, men målet var å ikke hisse opp tyskerne.

Det klarte de, men en kan trygt si at ankomsten ikke ble noen rolig affære. I Bergens gater ventet tusenvis av innbyggere for å hylle de hjemvendte soldatene.

– Hele byen var i kok. Folk ropte og skrek at vi var helter, minnes Fosse.

GIFTET SEG: Det viktigste å markere 8. mai er freden og friheten, mener Eilertsen.

– Alle goder vi hadde savnet i hele befolkningen var endelig tilbake, sier han.

Selv brukte Eilertsen første og beste anledning til å feire kjærligheten til sin forlovede, Aggi Odfjell. Et par uker etter frigjøringsdagen giftet de seg i Storetveit kirke. Bjørn West-soldater sto i to rekker helt inn til alteret.

– Det var veldig spesielt. Ikke bare for bruden og meg, men for alle. Presten hadde pistol, det hadde jeg også, sier Eilertsen.

– Vi kan garantere at det gikk riktig for seg, sier Losnegård og smiler.

FORBRØDRING: Eilertsen vil gjerne fremheve kameratskapet i troppen.

– Det var et strevsomt liv med mye fysisk slit og lite søvn. Likevel var stemningen enestående god. Ingen klaget. Det var kameratskap i særklasse.

Krigsheltene forteller at det spesielle samholdet har de forsøkt å holde på siden. Naturlig nok har mange falt fra med tiden. I dag lever om lag 40 av de 250 soldatene.

– På de faste samlingene er det syv til tolv som møter opp, sier Eilertsen.

92-åringen, som den gang ble kalt «Skjeggen», er den eneste gjenlevende offiseren fra Bjørn West.

– Hvis jeg en gang dør, pleier Eilertsen så fint å si.

Det forteller Fosse og gir ham et vennskapelig smil.

VONDT: Den største påkjenningen for krigsheltene var kampene i Matrefjellene i dagene før frigjøringen, hvor seks mann falt i strid. Losnegård forteller at flere medsoldater slet med ettervirkninger. Nære kamper med tyske soldater var vondt å fordøye. Selv evnet han å distansere seg fra menneskene han hadde i siktet.

– De var langt unna. Jeg så mer på dem som mål i det fjerne enn personer. En måtte tenke slik. Det var jo enten dem eller oss, sier han.

– Selv om alle var fylt med glede frihetsdagene, var vi også preget av erindringen av dem som falt bort, sier Eilertsen.

Nå, 65 år etter, tenker de at historien ikke er videreformidlet godt nok.

– Jeg synes folk har glemt for mye. Det er for liten markering av 8. mai i dag, sier Losnegård.

Fosse er helt enig.

– Jeg bor på Smørås. Når jeg ser utover byen denne dagen er det ikke mange norske flagg å se. Det er litt trist.

Artikkeltags