Gøril Eline Nordtvedt, daglig leder for Fortidsminneforeningen i Hordaland, kunne knapt hatt et bedre egnet kontorlokale.

På samme tomt som huset fattige kvinner i 365 år, og i huset som ble bygget i 1751, har hun kontoret sitt.

Huset er holdt nesten helt likt som da Fortidsminneforeningen overtok i 1972, da Stranges stiftelse ble avviklet og beboerne flyttet ut. Svært lite modernisering var gjort i huset før den tid, med unntak av innlagt vann og kloakk, samt et tilbygg på baksiden.

– Her sitter historien i veggene, pleier jeg å si. Og akkurat i dag skulle det jo vise seg at jeg har helt rett i det, sier hun og ler.

Fasaden på huset er nemlig under opprustning. Et par bord må byttes ut, og under det møysommelige arbeidet med å erstatte plankebordene, avdekket byggmesteren flere gjenstander inni veggen.

– Dette ser ut som det har vært en gammel krykke. Og her er en knust potte, sier Nordtvedt og peker på skattene som ble avdekket like før BAs besøk.

Tilbake til matlukten. Det er ikke til å komme ifra at når man holder til i et så gammelt hus, med en slik historie, så får man spørsmål om det spøker.

– Det er en spesiell stemning her, men det er en god stemning. Og jeg har aldri følt noe på kroppen. Men et par ganger har jeg som sagt kjent matlukt. Den ene gangen var det en annen her sammen med meg som også kjente det. Det luktet sterkt av kokte poteter. Og jeg har kjent vaffellukt her en gang, uten at noen i nærheten lagde vafler, forteller hun. ,

SYKEPLEIER KOM INNOM

Måten huset er bygget, med et stort fellesrom med høyt tak og et galleri på hver side, var antakeligvis en vanlig måte å bygge institusjonsbygg på denne tiden.

Det er ikke ulikt for eksempel St. Jørgens hospital, eller gamle fengselsbygninger.

– Det hadde nok flere fordeler på en institusjon som denne, blant annet at det ble et fellesrom der også de som var sengeliggende kunne føle at de deltok, ved å åpne dørene til kammersene deres. Men det må har vært lite varmeeffektivt, mener Nordtvedt.

Kammersene er svært små, med unntak av det som nå er Nordtvedts kontor.

– Jeg mistenker at dette kanskje kan ha vært bestyrerinnens rom, sier hun.

På loftet, som er delvis uinnredet, er det også et kammers. Her henger det en bjelle på veggen, med en snor som går gjennom taket og ned i fellesområdet.

– Det er nærliggende å tenke seg at en sykepleier eller lignende sov der, og at man kunne ringe på bjellen dersom man trengte hjelp om natten.

Og apropos sykepleier. For noen år siden opplevde Nordtvedt noe som hun syntes var veldig fascinerende.

– En dame i 60-årene banket på og spurte om hun kunne få komme inn og se. Hun hadde jobbet her da hun var ung sykepleierstudent, og hadde så lyst å se huset igjen. Det var en sterk opplevelse for henne, forteller Nordtvedt.

– Hun syntes det var spesielt å tenke på at det hadde bodd damer her helt til 1972.

Damen som kom innom kunne dessuten fortelle noe som muligens, dersom man skal tro på slikt, kan forklare matlukten som Nordtvedt har kjent.

– Hun sa at det hun husket best fra huset da det var i bruk, var at det alltid var en sterk matlukt her. «Hele huset luktet mat», sa hun.

Bla deg gjennom husets historie i tidslinjen over

STOR SORG

I tillegg til å være kontor for Fortidsminneforeningen, brukes huset i dag som kontor eller lagerplass for en del småforeninger som leier de små kammersene.

I tillegg kan huset leies som selskapslokale.

Et kammers er holdt nøyaktig slik det så ut da de siste kvinnene bodde her, et annet er blitt gjort om til det som trolig er Bergens minste bibliotek.

– Det som er spennende med biblioteket er at en del av bøkene vi har plassert der er slike som vi har funnet her i huset. De er veldig gamle, en del av dem.

Det uinnredede loftet er antakeligvis fullt av gamle skatter. Bilder, gamle takrosetter, møbler, og kleskister står og samler støv.

Nordtvedt forteller at hun ikke selv har oversikten over alt som er der.

– Min store sorg i livet er at vi ikke har penger eller mulighet til å få rustet opp dette huset, slik at det kan skinne i all sin prakt. Men som frivillig forening uten særlig støtte er det begrenset hva vi får gjort. Vi må prioritere tiltak som holder huset trygt og tørt.

Hun viser oss noen stoler som står på loftet, utvilsomt flotte, men gamle og slitte nå.

– Tenk om vi kunne få rustet opp dem og brukt de nede i oppholdsrommet, der de sikkert sto før! Men det kan vi bare drømme om å ha råd til.

Det som fortsatt er i god stand, og henger til allmenn beskuelse, er portrettene av grunnlegger av stiftelsen Strange Jørgensens barnebarn, Karen Mauritzdatter, og hennes mann, borgermester Ove Jensen. De overtok driften av virksomheten.

– Det som er veldig spesielt er at da jeg var på en samling med Fortidsminneforeningen på en pitteliten øy utenfor Bodø, oppdaget jeg en kopi av bildet av Mauritzdatter i en kirke. Hva er sjansen for det, liksom?

LIKROM?

På gamle tegninger av huset har Nordtvedt sett at et av rommene i huset hadde betegnelsen likrom. Det mener hun ikke er så merkverdig.

– Jeg tror det må ha vært det rommet der, under trappen, sier hun og peker.

– De måtte vel ha et sted å oppbevare dem dersom de døde.

Mer fascinerende synes hun den smale gangen bak kjøkkenet er, der det står to gamle toaletter.

– For alt jeg vet var det her de hadde de gamle kaggedoene før toalettene kom. Her er det håndtak langsmed gangen, sikkert så de skulle ha noe å holde seg fast i. Sikkert byens første bygg med universell utforming, spøker hun.

Den gangen er for øvrig det eneste stedet Nordtvedt ikke liker å være når hun er alene i huset.

– Det er jeg jo ganske ofte, og selv om det kan bli litt ensomt, er det aldri ubehagelig. Men bak der går jeg ikke alene, sier hun.

Ellers sier hun det er spennende å jobbe i et hus der hun stadig oppdager nye ting.

– Da vi begynte med restaureringen av fasaden oppdaget jeg at huset er laftet. Det syns jeg er litt kult, å ha kontor i et laftet hus.