Jeg var ute av stand til å bevege meg med det som skulle vise seg å være noen brukne ribben, et par små brudd i ryggen, og en punktert lunge.

Les også: «Jeg kommer ikke til å dø her» (BA+)

Etter det som virket som en veldig, veldig lang stund, og mens jeg fortalte meg selv at jeg ikke ville dø her, klarte jeg på en eller annen måte å komme meg på bena. Det var da jeg skjønte at sjansene var lik null for å komme seg ut derfra uten hjelp. Vel, jeg skriver jo dette, så åpenbart kom jeg meg ut.

Det er to grunner til at jeg er i live i dag. For det første, jeg var utrolig heldig som fortsatt hadde mobiltelefonen min, at den ikke var blitt ødelagt og at jeg kom fram til nødsentralen. For det andre, de utrolige operatøren hos nødsentralen som jeg vil være evig takknemlig for. Operatøren ble værende på telefonen med meg helt til siste slutt, helt til helikopterne fant meg, helt til redningsmannskapene kom, helt til telefonen min gikk tom for batteri. Jeg kan ikke takke henne nok for å gå meg pågangsmot, for å lede redningsarbeiderne i min retning.

Jeg skulle ønske jeg visste navnet hennes så jeg kunne skrevet det her i store bokstaver.

Redningsteamet var fantastisk, selv da jeg kunne høre dem hadde jeg mine tvil om at de kunne klare å nå fram til meg. De var effektive, profesjonelle, snille og oppløftende. Og, selvfølgelig, de fikk meg ut.

Jeg er fortsatt på sykehuset og er blitt tatt godt hånd om av mange sykepleiere og leger. De var vennlige, hjelpsomme og visste hva de holdt på med.

Hovedgrunnen til at jeg skriver dette er å la nordmenn få vite at de burde være og må være veldig stolte over landet deres, deres folk, deres milijø og deres sosiale system, deres «alt».

Min nær-døden opplevelse har ikke minsket entusiasmen min for dette landet. Faktisk har den bare økt.

Jeg kommer tilbake, kanskje neste år med min kone. Men jeg bør nok unngå eventyr ut på isbreer.

Takk Norge!