«Eftersom det nu er et kammer leedig, udi det saa kaldede Stranges hus, saa fordrister ieg meg herved at innsende min underdanigste ansøgning til Deres Høyvelbårenhet, om at nyde det vacante kammer».

Denne søknaden sendte Karen Sal, en fattig kvinne som hadde blitt hardt skadet i brann to ganger i løpet av sitt liv, til forstanderen av fattighuset den 26. august 1779.

Da hadde allerede stiftelsen i Klostergaten 28 eksistert i 170 år.

DONERTE 150 RIKSDALER

Året er 1609. Blant Bergens befolkning, bestående av rundt 10 000 innbyggere på denne tiden, er det store flertallet av befolkningen fattige.

Strange Jørgensen, opprinnelig dansk, men borger av Bergen siden 1592, er rådmann i Bergen, en posisjon han har hatt siden 1602.

Han fatter medlidenhet med de mange fattige kvinnene i byen, og da spesielt de som av ulike årsaker ikke har mulighet til å jobbe for å tjene til livets opphold, men i stedet «på en kummerlig måte måtte tilbringe sine dager uti største elendighet».

Han kjøpte derfor et lite tømmerhus, og åpnet dørene for 12 fattige enker eller ugifte kvinner.

Der fikk de bo gratis uten å behøve å betale for oppvarming, og de fikk også en liten almisse til livsopphold.

De friskeste kvinnene kunne gjøre håndarbeid eller annet enkelt arbeid for andre barmhjertige innbyggere i Bergen, og dermed sikre livsoppholdet «hvilket ikke var en liiden trøst og lettelse for disse elendige.»

På Folkemunne kaltes huset lenge for «Bustehuset».

I et dokument fra andre halvdel av 1700-tallet kommer det frem at Strange Jørgensen donerte huset samt 150 riksdaler til stiftelsen, med den intensjon at rentene fra pengene skulle brukes til å opprettholde huset som et fattighus for kvinner.

Som vilkår satte Strange at kvinner han var i slekt med ble prioritert når det skulle innvilges plass på fattighuset.

Området huset ligger i, som i dag heter Strangehagen, var en parsell av Munkelivs klosterjord som i 1606 ble donert til Jørgensen og hans kone, Sidsel Hansdotter.

I årenes løp fikk huset også flere andre relativt store donasjoner, som gjorde at økonomien i huset var stabil. Kvinnene betalte også en liten sum da de flyttet inn, kommer det frem av fattighusets regnskaper.

BRANT NED I BYBRANNEN

Strange Jørgensen døde allerede året etter at han hadde startet stiftelsen.

Han svigersønn Mauritz Bosted overtok driften, og senere ble ansvaret for fattighuset overtatt av hans datter Karen Mauritzdatter og hennes mann, Ove Jensen, som var borgermester i Bergen.

Disse to skal ha ivret for driften av hjemmet, og den tiden de drev hjemmet beskrives som en god tid for huset. Portretter av disse to, malt i 1643, henger fortsatt i huset.

Huset skal på den tiden ha vært det minste av fattighusene i Bergen, men det kommer frem av «Regnskaper over Stranges hus 1769» at huset var godt kjent som et privateid fattighus.

Etter å ha brent i den store bybrannen 1702 ble huset bygget opp på nytt, ved hjelp av bidrag fra såkalte gode borgere i byen. I 1751 ble det huset som står der i dag oppført, angivelig fordi huset som ble reist etter brannen var dårlig utført.

Dagens hus er også større enn de to foregående på samme plass.

I den første perioden etter 1751 bodde hele 31 kvinner der. Dette tallet ble senere redusert til 14.

Søknaden det refereres til øverst i teksten er bare en av flere bevarte søknader om å få bo på fattighuset, som var et attraktivt sted å få være.

En opptelling fra folkeregisteret fra 1922 viser at det var 15 kvinner registrert på Stranges hus den 1. februar dette året.

Av dem var ingen fra Bergen. Noen var fra omegnskommuner i Hordaland, de aller fleste fra Sunnfjord.

Av disse 15 er to av dem betegnet som henholdsvis bestyrerinne og tjenestepike.

Bla deg gjennom husets historie i tidslinjen over

BLE GAMLEHJEM

I årenes løp har det bodd mange kvinner i huset på Nordnes, som har samme innredning som den gang det ble bygget for 257 år siden. Kvinnene bodde på hvert sitt lille kammers, med et stort oppholdsrom i midten av huset.

I 1914 døpte man om huset fra fattighus til stiftelse, formentlig fordi man mente benevnelsen fattighus var litt vel brutal. Stiftelsen ble drevet som et aldershjem frem til 1972, da man etter 363 år bestemte å avvikle driften. 30. november 1972 ble det kroken på døren for aldershjemmet.

Ti beboere bodde i huset på det tidspunktet, og de fikk nye plasser på enten gamlehjem eller sykehjem.

I forbindelse med avviklingen sto det i bergensavisene at stiftelsen de siste årene den hadde vært i drift hadde fått en del offentlig kritikk, på grunn av de gamle og upraktiske lokalene.

Men, kommer det frem i artiklene, de gamle som bodde der frem til det siste trivdes godt i Klostergaten 28, selv om rommene deres var små og huset gammelt.

Etter at de siste beboerne hadde flyttet ut var det en del diskusjoner om hva som skulle skje med huset. Det ble blant annet vurdert å flytte det velbevarte huset til Gamle Bergen, og gjøre det til en del av museet.

Men, sto det i avisen Dagen, «Gamle Bergen sin oppgave er ikke å ta til seg bygninger som kan bevares på stedet.» I summetonen i Bergen Arbeiderblad, som denne avis fortsatt het i 1973, tar signaturen «Eldre nordnesmann» til orde for at huset også kunne fungere som et eldresenter for Nordnes.

I stedet fikk Fortidsminneforeningen overta lokalene, og det var også de som fikk bygningen fredet. De holder fortsatt til i huset.

Kilder: «Fattigfolk i Bergens stift 1755–2005 », (Yngve Nedrebø, red.), avisartikler fra Bergens Tidende, Morgenavisen, Dagen og Bergens Arbeiderblad, diverse dokumenter innhentet hos Riksantikvaren