I dette felleskapet føler de trygghet

Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Gjennom Kine Solends åpenhet om egne overgrep, har også en rekke andre overgrepsutsatte fått troen på et bedre liv.

DEL

– Når vi ser hvordan Kine har klart seg i livet, til tross for alt det hun har vært gjennom, så gir hun oss håp for fremtiden. Hun gir oss troen på at livet kan bli bedre, sier en dame i 30-årene.

Ti damer og en mann sitter i ring på gulvet i en dansesal. Kine Solend (29) har arrangert gratiskurset «Din kropp», yoga og pusteterapi for overgrepsutsatte i regi av Arna og Åsane kulturkontor siden april i fjor. Nye kurs starter opp fortløpende ved behov.

GIVENDE JOBB

I november i fjor fortalte vi Kines historie. En historie om en ung jente som ble utsatt for seksuelle overgrep i flere år og som deretter har brukt livet frem til nå på å avfinne seg med sine egen forhistorie.

– Du må ikke leve med smerten, men du må leve med historien din, sa 29-åringen den gangen.

Gjennom alle årene med tett kontakt med utallige hjelpetilbud i helsevesenet, har hun fortsatt til gode å treffe noen som virkelig har oppfordret henne til å bli frisk.

– Over alt ble jeg tilbudt medisiner for symptomene, ingen grep fatt i den bakenforliggende årsaken til at jeg ble syk. Ingen sa direkte til meg at jeg kunne bli frisk, derfor har jeg funnet min egen vei, smiler hun stolt.

Endring av kosthold, pusteterapi, naturmedisin, yoga og en oppriktig engasjert terapeut, ble løsningen for Kine.

Nå er hun stolt, ydmyk og glad for at hennes ekstreme livserfaring bidrar til at andre med lignende overgrepserfaringer blir sett og hørt.

– Det er en gave for meg å kunne dele mine erfaringer om hvordan jeg er blitt frisk. Dette er den mest givende og beste jobben jeg har, smiler Kine og kikker rundt på de andre yogadeltakerne.

RANGERER IKKE OVERGREP

I høst skal Kines prosjekt «Alle har en historie» munne ut i en utstilling og bok. Flere av deltakerne på yogaen er medvirkende i prosjektet. Det handler om å sette ord på – og redusere – tabuer omkring overgrep og psykiske utfordringer og skape åpenhet.

– Det virker som om helsevesenet er redd følelser. Jeg ønsker at flere kan bli friske uten medisiner og brenner for å vise pustens forebyggende, kartleggende og helbredende egenskaper, sier Kine.

Deltakerne på yogaen har alle ulike erfaringer, og de er på ulike steder i livet. Deltakerne har vært utsatt for blant annet mobbing, psykisk terror, incest, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Og selv om overgrepene de har opplevd er ulike, er utfordringene de strever med senere i livet ofte de samme. Det kan for eksempel være angst, spiseforstyrrelser, depresjon, selvmordstanker og selvskading.

– I mitt arbeid med disse menneskene, har jeg lite fokus på hvilke overgrep de har vært utsatt for. Ingen overgrep skal bagatelliseres. Overgrep kan ikke rangeres, sier Kine bestemt.

I ringen på gulvet nikkes det.

– Gjennom dette fellesskapet som Kine har skapt, har vi gått fra å tro at vi er de eneste som har vært utsatt for overgrep, til opplevelsen av at dette gjelder helt vanlige mennesker midt blant oss, sier en av deltakerne.

PUSTE RIKTIG

– Hva er det viktigste dere har lært?

Deltakerne ser på hverandre og smiler forsiktig. I en så stor gruppe, hvor alle bærer på en vanskelig forhistorie, er det ikke uproblematisk plutselig å skulle dele sine erfaringer. Ikke bare skal de dele med hverandre, men det er både fotograf og journalist til stede i tillegg.

– Det viktigste vi har lært her, er å puste riktig, sier en.

– Jeg har vært mye anspent og holdt pusten mye. Nå har jeg fått en trygghet i at jeg klarer å puste når jeg trenger det. Jeg klarer å minne meg selv på hvor viktig det er å puste før jeg får problemer, sier «Marianne».

– Vi kan gi slipp på problemer gjennom pusten. Ved økt fokus på pust og tilstedeværelse i vår egen kropp, kan vi gi slipp på spenninger, sier Kine.

Fortsatt nikkes det i sirkelen, før en av deltakerne begynner å fnise litt.

– Jeg har en liten Kine på skulderen min. Hun minner meg på å puste når jeg blir stresset, smiler hun.

– Og Kine er jo ikke den verste du kan ha på skulderen, skyter Eli-May Espelid inn med et smil.

GÅR HJEM MED EN GOD FØLELSE

– Jeg har alltid vært veldig anspent og hatt masse vondt i kjeven, skuldre og nakke. Nå har kroppen sluppet mye av disse spenningene. Selv om jeg har gått mye i terapi, er det yoga og pusteterapi som har vært den utløsende faktoren som har fått kroppen min til å slippe mange av spenningene den har hatt, sier en kvinne.

– Følelsene setter seg i kroppen, sånn er det bare, sier Micah.

– Griner du nå igjen?

– Skjerp deg, ta deg sammen!

– Legg det bak deg!

Tilbakemeldingene de overgrepsutsatte opplever fra mennesker rundt seg, er ofte like. Forståelse for egne utfordringer de får i møte med andre i samme situasjon, er enestående.

– Det har alltid vært tabu å snakke om psykiske problemer, men i denne gruppen har vi en unik forståelse for hverandres situasjon, sier en av deltakerne.

Og nettopp Kines egne erfaringer gir henne troverdighet, mener deltakerne.

– Dessuten utstråler hun et genuint ønske om at alle hun møter på sin vei skal få et bedre liv.

– Jeg har ennå til gode å møte en psykolog som ringer meg eller sender meg en melding på Facebook dersom jeg ikke møter til time. Det gjør Kine. Hun ser deg, sier en annen.

– Det er godt å vite at hun er som oss, sier en, mens hovedpersonen selv bare smiler beskjedent.

– Jeg blir så glad på deres vegne når jeg ser at dere klarer å gi slipp, at tårene kommer. Jeg er ikke redd for det dere føler, og det skal ikke dere være heller, sier yogainstruktøren.

– Jeg har vært åpen om overgrepet mot meg på grunn av at Kine selv fortalte sin historie i media for ti år siden. Hun er et stort forbilde, og vi vet at hun forstår oss.

Rosen vil ikke ta slutt. Det er helt tydelig at Kine Solend med sine yogakurs for denne gruppen har fylt et behov hos overgrepsutsatte.

– Hun er ikke bare en som får betalt for å høre på oss. Hun er en som bryr seg. Gjennom dette kurset har jeg klart å komme meg ut av offerrollen. Jeg føler meg mye sterkere enn før, sier en kvinne stolt.

– Denne jobben gir meg mye håp, samtidig som det er frustrerende å se at systemet som skal ivareta disse menneskene, ikke fungerer. Men jeg går hjem fra disse møtene med en god følelse, smiler Kine Solend.

Kvinne (33): Utsatt for incest i ti år

– Jeg trodde det var normalt, at det var kjærlighet.

Hun vet ikke når det begynte, men 33-åringen ble seksuelt misbrukt av et familiemedlem i ti år.

– Antakeligvis var jeg rundt to år da det startet, forteller 33-åringen.

I ti år ble hun jevnlig utsatt for overgrep. Overgriperen belønnet henne alltid etterpå og sa at hun var den snilleste av alle.

– Jeg var alltid opptatt av kjærlighet, jeg ville ha mye kjærlighet. Selv om jeg den gangen ikke forsto hva som foregikk, brukte jeg mye tid på å dusje for å bli ren, forteller hun.

Som 12-åring gikk det opp for henne at det hun ble utsatt for slett ikke var normalt. En dag forsøkte overgriperen å holde henne fast for å begå nok et overgrep.

– Jeg kom meg løs, og etterpå stivnet jeg helt. Bena bar meg ikke, og jeg ble truet med at det ville være verst for meg dersom jeg fortalte dette til noen.

Som 13-åring fortalte hun for første gang om overgrepene.

– Fra da gikk alt nedover. Jeg begynte å gå til psykolog, men overgriperen fortsatte å kontakte meg i nesten ti år etterpå. Jeg var svak, mistet mye skolegang, fikk angst og havnet i narkotikamiljø som 16-åring. Jeg hadde ingen konsentrasjon, var mye sint, hadde ingen tillit til mennesker, fikk spiseforstyrrelser og forsøkte å ta livet mitt.

I dag ser 33-åringen lyst på livet. Hun har en datter på åtte måneder, og hennes samboer og kjæreste gjennom ti år får mye av æren for at hun nå har det svært bra.

– At jeg skrev ned hele historien min for ti år siden, har også hjulpet meg masse. Egentlig trodde jeg at jeg var ferdig med alt sammen, men gjennom yogaen med Kine har jeg virkelig forstått hvor viktig pusten er. Jeg har holdt pusten mye, for å si det sånn, smiler hun.

Nå håper hun å ha lagt det verste bak seg og ser frem til livet som småbarnsmor.

– Jeg har klart å ta fagbrev, fått barn og har en fantastisk samboer. Jeg har oppnådd det jeg ønsket meg.

Kvinne (31): – Jeg var et deprimert barn

En oppvekst preget av perioder med psykiske overgrep har satt sine spor hos småbarnsmoren.

– Helt frem til jeg var 20 år slet jeg med ulike utfordringer, uten at jeg forsto at de hadde bakgrunn i oppveksten min, sier 31-åringen.

De psykiske overgrepene hun opplevde som barn og ungdom, fortsatte da hun ble voksen og møtte menn som fikk makt over henne. Blant annet har hun vært utsatt for fysiske overgrep som voldtekt.

– Jeg har ofte blitt dratt ned av mennesker rundt meg. Jeg har aldri hatt noen å støtte meg til. I grunnen har jeg levd et liv jeg ikke vil fortsette med å leve, sier kvinnen ærlig.

Hun opplevde aldri å få den hjelpen hun trengte gjennom helsevesenet.

– Jeg var et deprimert barn som slet med angst. Jeg opplevde å bli utestengt fra andre barn både på barne- og ungdomsskolen. Det ga meg angst, dødstanker og depresjoner. Som barn ble jeg aldri sett. Ingen tok tak i meg og de problemene jeg slet med. Jeg sa det heller aldri til noen i frykt for hva som kunne skje med meg, forteller 31-åringen.

De psykiske overgrepene har gitt henne en rekke utfordringer i voksen alder. Det gjør hun nå sitt for å kvitte seg med.

– Dødstanker, spiseforstyrrelser, selvskading, veldig dårlig selvtillit, jeg er mye redd og gruer meg masse, er sjenert og holder ting inne, forklarer hun.

Å bli mor har vært avgjørende for at hun nå har det bedre enn noen gang.

– Jeg har aldri vært så sterk som jeg er nå. Jeg takler det meste, og sønnen min gir meg motivasjon til å bli bedre. Nå ser jeg lyst på fremtiden og føler at jeg kan begynne å leve for fullt, smiler hun.

Hun brenner for å få bort tabuene som finnes om psykiske overgrep.

– Det er viktig å være åpen om psykiske problemer. Det kan være avgjørende for andre som sliter med det samme, å oppleve at de ikke er alene. Det går faktisk an å gjøre noe med det, og yoga er en fantastisk måte å bearbeide vanskelige erfaringer på. Møtet med Kine og de andre deltakerne på kurset gir meg motivasjon og visshet om at jeg ikke er alene, og at andre kan få hjelp til å komme seg videre i livet etter både psykiske og fysiske overgrep.

Micah Oliver Clemence (38): – Født i en kvinnekropp

Da Micah Oliver Clemence (38) kom til verden, var han jente.

Mannen med de tatoverte armene skjuler en historie av de sjeldne. Da han ble født i Sveits i 1975, var han jente. Det fortsatte han å være gjennom hele barndommen og ungdomstiden. Han flyttet til Norge som 19-åring, og ble mann i Bergen.

– Jeg har aldri sett på meg selv som en jente og kvinne. I hodet mitt har jeg alltid vært mann, sier Clemence.

I 2008 gjennomførte han den fysiske delen av det å skulle bli mann. Det ble starten på en ny epoke i et liv preget av overgrep, psykiatri, tung medisinering og narkotikamisbruk.

Han ble tidlig stemplet som et «annerledes» barn. En vanskelig barndom og ungdomstid preget av ulike overgrep og misbruk som han helst ikke vil gå inn i detaljer om, førte sveitseren inn i narkotikamisbruk allerede som 12-åring.

– Jeg har alltid funnet min egen måte å klare meg på, selv om det har vært vanskelig. Jeg har alltid vært meg selv, med de problemene det har gitt meg, sier han.

Ungdomstiden i Sveits ble blant annet tilbragt på ungdomshjem og i psykiatrien. Som 16-åring ble han tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus, og det ble starten på to tiår med innleggelser og tung medisinering.

– I Sveits levde jeg tre år i en merkelig verden da jeg som ungdom var innlagt i voksenpsykiatri. Her i Norge har jeg vært innlagt sammenhengende i 15 år og medisinert med ekstremt tunge preparater og skyhøye doser for diagnoser jeg ikke hadde. Årevis med opphold på Sandviken tok slutt da jeg selv klarte å slutte med medisinering, forteller 38-åringen.

Han forteller at han i ettertid har tatt utdannelse som kinesiolog og neuro-trainer, massør, regresjonsterapeut, healingsterapeut, hjertehealer og åndelig veileder. I tillegg har han tatt grunnmedisinstudiet.

I det siste året har han blitt mer og mer bevisst sine brukererfaringer. Sammen med sine utdannelser innser han at dette er en meget verdifull kombinasjon for å kunne være til hjelp på en helhetlig måte. Han satser også på å kunne samarbeide med psykisk helsevern.

– Jeg har alltid trodd på ubetinget kjærlighet i mennesket. Jeg klandrer ingen for alt jeg har opplevd. Men, det betyr ikke at jeg godtar det! Det handler stort sett om mangel på kunnskap, innsikt, aksept, empati og respekt.

«Marianne» (30): Misbrukt av faren i ti år

– Pappa pleide å legge dynen over hodet mitt.

Fra hun var fire år ble «Marianne» (30) seksuelt misbrukt av sin egen far. Overgrepene vedvarte til hun havnet i fosterhjem som 15-åring.

– Da hadde pappa også misbrukt mine yngre søsken. Endelig var det noen som tok affære da jeg ble innlagt på sykehuset. Dagen etterpå ble pappa arrestert, sier 30-åringen.

Saken skapte overskrifter i hele landet. Faren var en autoritet i en liten bygd og ble dømt til seks års fengsel for grove seksuelle overgrep mot sine barn og en voksen kvinne. Da han skulle starte soningen av dommen, møtte han ikke opp. Han levde i åtte måneder på rømmen før han ble tatt av politiet, angivelig med parykk og helskjegg.

– Det var en helt surrealistisk situasjon, sier «Marianne» i dag.

Hun beskriver barndommen sin som streng og konservativ med en far som var høyt respektert i bygden. Seg selv og sine søsken beskriver hun som ustelte, men høflige. Bak fasaden levde familien et helt annet liv.

– Pappa mente at det var hans plikt å innvie meg i voksenlivet. Når han forgrep seg på meg, la han ofte dynen over hodet mitt. På den måten lærte jeg meg å rømme fra det som skjedde. Truslene om at jeg ville splitte familien dersom jeg fortalte noen om overgrepene, hang alltid over meg, sier 30-åringen.

I fosterhjem og senere hos besteforeldrene klarte hun på et vis å fullføre videregående skole. Senskadene etter det årelange misbruket er likevel mange, og livet går fortsatt i store bølgedaler.

– Jeg har flere selvmordsforsøk bak meg, jeg har tydd til alkohol og i perioder drukket mye. Jeg har store problemer med å stole på folk, og jeg jobber mye med ikke å skjemmes over den jeg er. Jeg har angst, og en gang slo jeg ned en kollega fordi han tok på meg da jeg hadde en dårlig dag, smiler «Marianne».

Til tross for den ekstreme bakgrunnen hennes, viser hun hele tiden galgenhumor.

– Jeg har det egentlig tipp topp nå. Jeg er lærling og takket være yogaen jeg går på jobber jeg nå med å få opp til overflaten den siste dritten jeg har i meg. Jeg har hatt psykologhjelp i mange år, men hos Støttesenteret mot incest og hos Kine har jeg fått den beste hjelpen. Der opplever jeg å ikke være alene.

Nå er planen å ta fagbrev som mekaniker og fortsette med yoga.

– Jeg begynner å se lyset i tunnelen. Jeg har tro på at også jeg kan få det bra når jeg kan akseptere det jeg har vært gjennom, sier «Marianne».

Tuva (22): Seksuelt misbrukt av kjæresten

Hun ble voldtatt som 13-åring og opplevde marerittet igjen seks år senere.

Tuva (22) fikk sin første ordentlige kjæreste som 13-åring.

– Han var seks år eldre og psykisk manipulerende. I seks måneder begikk han seksuelle overgrep mot meg, sier hun.

– Ingen forsto hva som skjedde. Jeg slo opp med ham, men fortrengte alt jeg hadde opplevd. At jeg stengte alt inne, gjorde at jeg gjorde det dårlig på skolen, fikk angst og depresjoner, forteller 22-åringen.

Da hun var 16 år, dro hun på utveksling til USA. Det ble starten på nok et mareritt da vertsfaren viste seg å være overgriper. Han utsatte henne for psykisk mishandling og flere seksuelle overgrep gjennom oppholdet.

– Han hadde så mye makt over meg at etter videregående dro jeg tilbake til ham i USA. Jeg hadde fortsatt ikke fortalt noen om overgrepene. Jeg tenkte at jeg enten måtte ta mitt eget liv, eller så måtte jeg komme meg ut av det, sier hun.

På dette tidspunktet hadde Tuva en kjæreste som forsto at noe var galt. Til slutt våget hun å fortelle ham hva hun hadde opplevd, og han fikk henne trygt hjem igjen.

– Jeg fortalte også mine foreldre hva som hadde skjedd, og for tre år siden anmeldte jeg saken. Heldigvis ble jeg trodd og fikk erstatning. Jeg begynte også i terapi, og nå føler jeg at jeg er på vei tilbake til livet igjen, smiler hun.

Nå drømmer 22-åringen om å bli psykolog, og på vei inn i ny skolegang har yoga blitt et viktig hjelpemiddel.

– Jeg har slitt enormt mye med sykdom i alle år. Gjennom yogaen har jeg fått troen på at jeg kan bli frisk, både fysisk og psykisk. Jeg har blitt sterkere, sier hun stolt.

Og en ungdomstid merket av isolasjon, problemer på skolen, fobi mot menn, selvmordstanker og tillitsproblemer har gått over i en voksentid preget av fremtidshåp.

– Jeg kan få et godt liv igjen. Jeg ser at jeg har en fremtid.

– Jeg vil se dem som ikke blir sett

Eli-May Hordvik (44): – Jeg vil bruke min livserfaring til å hjelpe andre.

Eli-May Hordvik (44) ser tilbake på oppveksten som en aktiv jente.

– Gjennom hele barndommen ble jeg følelsesmessig kneblet og holdt utenfor. For meg har det vært et overgrep å bli oversett og kneblet gjennom store deler av skolegangen, sier Hordvik.

På skolen tok hun gjerne rollen som klassens klovn. Hun var rastløs og svært aktiv på alle andre måter enn i undervisningen.

– Opplevelsene mine på skolen har gjort at jeg har vanskelig for å stole på folk. Jeg har lett for å drite i beskjeder og har alltid vært veldig usikker.

Likevel er det en person hun ønsker å takke for hvordan han taklet henne på skolen.

– Gunnar Rekdal på Kyrkjekrinsen skole så meg. Han reagerte ikke med sinne og kjefting, men med konsekvenser, sier Hordvik.

Nå deltar 44-åringen på yogakurs for annen gang, og hun har ikke tenkt å gi seg med det.

– Det du tror hodet har glemt, det husker kroppen. Jeg kom plystrende til kurset og trodde det skulle være en smal sak. Men tårene kom fort, og jeg har fortsatt masse som må bearbeides. Jeg kjenner meg heldig som har fått møte Kine og de andre på kurset. De har gitt meg mye.

Hordvik er utdannet dekoratør og har tatt helsefag. Hun finner styrke i å kunne bety noe for andre som sliter i livet.

– Psykologen og legen min har vært viktige personer for meg. De har sett meg for den jeg er og har latt meg få lov til å være meg selv. Nå kjenner jeg meg klar til selv å hjelpe andre. Jeg ønsker å se dem som ikke blir sett, sier Hordvik.

I julen inviterte hun ensomme til julefeiring.

– Egentlig takker jeg for opplevelsene livet har gitt meg. De har gjort meg til en menneskekjenner. Min oppgave i livet videre blir å hjelpe andre.

Kvinne (32): – Oppveksten var et helvete

– Min mor mente det hadde vært bedre om jeg aldri ble født.

Det sier en 32 år gammel kvinne fra Vestlandet. Hele sitt voksne liv har hun brukt på å lære seg at hun har verdi, å finne ut hvordan hun skal knytte seg til andre, og til å våge å kjenne på sterke følelser.

– Hele livet, og til dels også ennå, har jeg vært nummen. Jeg har stengt meg selv ute, distansert meg fra mine egne opplevelser. Dårlig selvbilde, problemer med egen kropp, indre uro og spiseforstyrrelser har fulgt meg hele livet.

Hun beskriver selv sin mor som personlighetsforstyrret og voldelig. 32-åringen brøt kontakten med moren for ni år siden.

– Hun misbrukte tabletter og alkohol og var voldelig mot andre i familien. Oppveksten min var utrygg på grunn av trusler om vold og psykisk terror. Min mor var syk, men dessverre var det ingen som maktet å hjelpe henne eller oss.

Som liten jente beskriver 32-åringen seg selv som skoleflink, ekstremt sjenert, stille og forsiktig.

– Jeg var et usynlig barn som fikk beskjed om at jeg ikke var verdt noe. Det var nok mange rundt oss som så hva som foregikk, men ingen grep inn. For meg ble det normalt å leve sånn, og ikke før jeg var 15 år fortalte jeg noen hvordan vi egentlig hadde det hjemme. Uten pappa hadde jeg ikke klart meg så bra som jeg faktisk gjorde, sier 32-åringen.

Hun beskriver ham som ekstremt viktig og en trygghet for henne under oppveksten.

Som 15-åring utviklet hun spiseforstyrrelser som varte i tre-fire år, og hun flyttet etter hvert hjemmefra. Med tiden har hun fullført seksårig høyere utdanning.

– Min stillhet og dyktighet på skolen har antakeligvis medvirket til at ingen har sett at jeg hadde det vanskelig hjemme.

Da 32-åringen begynte hos psykolog, kom alle de vanskelige følelsene til overflaten. Bearbeidelsen av barndommen har vært tøff.

– Rett og slett en helt jævlig jobb, helt grusomt. Jeg har kjent på angst, bunnløs sorg, tristhet og avmakt. Alt jeg ikke fikk kjenne på som liten, må jeg takle nå.

Samtidig tror hun ikke det lar seg gjøre bare å snakke seg ut av alt hun har opplevd.

– Alt må ut, og gjennom yoga og pusteteknikk har jeg fått kontakt med kroppen min.

Hennes mann og tre år gamle sønn får en stor del av æren for 32-åringens vei tilbake til livet.

– Jeg satt ham på harde prøver, men han tålte meg på mitt verste. Derfor klarte jeg å knytte meg til ham. Han viste meg at jeg var verdt å være glad i. Det er min største seier, sier småbarnsmoren.

Artikkeltags