I vater med Viljar

- Jeg har lenge hatt en åpen plass i meg for Viljar. Det er utrolig godt at han er kommet, sier Lise Klaveness. Den tidligere fotballproffen og advokaten, høster for tiden masse ros, men også netthets for sin rolle som NRKs fremste ekspertkommentator under fotball-VM i Brasil

- Jeg har lenge hatt en åpen plass i meg for Viljar. Det er utrolig godt at han er kommet, sier Lise Klaveness. Den tidligere fotballproffen og advokaten, høster for tiden masse ros, men også netthets for sin rolle som NRKs fremste ekspertkommentator under fotball-VM i Brasil Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Hver eneste dag minner en fyr på syv måneder Lise Klaveness på hva som betyr noe her i verden.

DEL

– Det er fort å ta til klisjeene når det kommer til egne barn, sier Lise Klaveness, mens Viljar griper om pekefingrene hennes og spreller i løse luften.

– Jeg trengte virkelig den meningen med livet som han har gitt meg.

NRKs VM-EKSPERT

Vi har sluppet inn i det aller helligste.

Hjemme.

Her oppe under taket i en sliten, nedtagget bygård hvor Grünerløkka knapt kan bli hippere, har Lise Klaveness og tannlegesamboeren altså fått ny daglig leder.

Sønnen Viljar.

Han som akkurat nå åler seg målrettet over golvet i jakt på en ukjent skinnbag å sette gommene i. Like før han er fremme blir han fersket, og må bite i den samme, gamle gummileken.

Mamma Lise dumper ned i sofaen og hiver den røde manken på plass over skulderen. Det er hektisk for tiden.

NRKs hovedekspert under fotball-VM i Brasil er definitivt på luften. Og i vinden.

KOMMENTERE PÅ DIREKTEN

– Det er fantastisk artig å få jobbe så intenst med lidenskapen min, fotball. Få tillit og stadig nye utfordringer slik jeg gjør i NRK.

Men av og til kommer utfordringene vel fort på. Som denne uken da kommentatorlyden fra Brasil forsvant under kampen mellom Japan og Columbia, og noen pekte på Lise og sa «ta over!»

– Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Japansk og kolombiansk fotball er ikke det jeg ser mest av, og jeg hadde ikke engang lagoppstillingene.

Men det blir som på fotballbanen.

– Enten går du skikkelig inn i taklingen, eller så blir du skadet.

Og hun kom unna med det. Norges første kvinnelige fotballekspert på TV. Hun er stolt av å være det. Men bare greit er det altså ikke.

LITT MYE LISE?

Derfor sitter den tidligere fotballproffen, landslagsspilleren, analysesjefen, juristen, advokaten, dommeren i Oslo tingrett, fallskjermhopperen, hun som til og med har født et barn her og er usikker.

– Jeg lurer bare på om det kanskje er blitt litt mye Lise i media i det siste? Hva synes du?

For ett er det at hun er på TV hver kveld for å snakke fotballfag, gi oss input på hva vi skal se etter, og det vi ikke så. Men nylig var hun også portrettintervjuet i Aftenposten, til og med på Dagsrevyen var hun. Der snakket hun om hetsen hun også opplever. Hun har allerede takket nei til Klassekampen av samme frykt som hun tygger på nå.

– Jeg er redd for å fremstå som sytete, som et offer. Det er det siste jeg vil, sier hun.

DET SOM HAGLER INN

Så fukter hun munnen med en sugerørdose Pepsi Max og blir – ubevisst og motvillig – til et klassisk eksempel.

På at det setter spor stadig å møte idiotene på nett og mobil.

– Kvinner skal ikke kommentere fotball, det er vi ikke kvalifisert til. På samme måte som vi ikke skal prøve å være morsomme. Og er vi først på TV, må vi i hvert fall passe på å sitte med bena i kors, sier Klaveness.

For selv om hovedtyngden av tilbakemeldinger er positive, og selv fotballfolk hyller henne for jobben hun gjør, svir de ufine meldingene som piskeslag.

«Du er en ræva kommentator, godt jeg slipper å se deg og ditt stygge ansikt!».

«Lise Klaveness: Du gjør meg kvalm!».

«Kom deg ut av kommentatorboksen, din latterlige kjerring!».

Sånt hagler inn.

– Det er lenge siden jeg vokste fra det å stå foran speilet å håpe på at det dukker opp en nydelig prinsesse, sier hun.

– Men at voksne menn tar seg bryet med å søke opp nummeret mitt for å fortelle meg det de mener er galt med meg mens jeg er på jobb, det skjønner jeg ikke.

Menn som driver med sånt, for det er hovedsakelig menn, gir blaffen i om den tidligere fotballproffen er faglig forberedt til fingerspissene. Problemet er at det er neglelakk på dem.

– Det irriterer meg grenseløst at jeg gir disse folkene makt over meg. Det er jo det jeg gjør når jeg bryr meg. Men det gjør altså vondt i magen hver gang.

RAMMES AV ORDENE

Da hender det at hun snakker med kolleger som opplever lignende, med kjæresten, med mamma Bente, eller som sist uke, med statsministeren. Erna Solberg inviterte nemlig Klaveness og andre kvinner, som Shabana Rehman og Kadra Yusuf for å snakke om hatytringer og trusler de møter fordi de er synlige og tar standpunkt i den offentlige debatten.

– Det er viktig å gjøre noe refleksjoner om hvor trange rammene er for hva som ansees som feminin adferd, selv i Norge.

– Om du som kvinne ikke fremstår som medgjørlig, søt og snill, så er du plump, stygg og frekk. Det gjør det så ufritt å være kvinne i det offentlige rom, sier hun, og super et nytt rør med brus.

– Mest av alt har jeg lyst til å gi faen!

Men så klarer hun ikke helt det.

– Problemet er at det tar fokus. Før du får tenkt deg om, resonnert det bort, så treffer ordene.

Samtidig er hun opptatt at det ikke er verst for henne. Hun som er voksen, sterk og bevisst, og som altså også får masse ros.

– Tenk på hvordan det er for et barn, en ungdom eller en med minoritetsbakgrunn som står alene i det, sier hun.

– Når kommentarer treffer i deres offentlighet, for eksempel på skolen, og alle ser at man blir fornedret. Tenk på hvordan det må begrense, gjøre deg liten og redd for å ta plass.

DE SOM STO OVER GYMMEN

Oppi alt dette er det at Viljar kommer inn. For intet sted er det så lett for Lise Klaveness å gi faen i det ufine, som sammen med ham. Han som hun i grunnen har ønsket seg hele livet.

– Jeg var selv bare en unge da jeg gikk rundt på Frekhaug og ringte på dører for å finne barn å passe. Jeg har lenge hatt en åpen plass i meg for Viljar, og det er godt at han er kommet.

Men det tok på. Graviditeten gikk for så vidt sin gang. Men selve fødselen:

– Jeg stiller spørsmål ved hele det fødselskonseptet, sier Klaveness.

– Hva i alle dager har man tenkt på der, liksom?

For i forkant gjorde hun seg noen tanker om at hun som alltid har søkt fysiske utfordringer, som har tålt så mye trening, så mange skader og smerte opp gjennom fotballkarrieren, burde kunne forvente å føde med en slags letthet.

– Jeg tenkte på jentene som måtte stå over gymtimen for den minste ting. Løpe coopertesten kunne de ikke, men å føde har de klart.

– Da måtte det jo gå lettere for meg.

Men nei.

TØFF FØDSEL

Fødselen begynte kvelden før hennes tidligere lagvenninner i Stabæk skulle på banen til cupfinale lørdag, og var ikke i mål før til herrefinalen på søndag.

– Den varte evig, og var seriøst så umulig smertefullt at jeg ikke utelukket å bli den første i verdenshistorien som ikke fikk ut babyen, uansett metode.

Velmenende lagvenninner hilste i seiersrusen til Klaveness som de antok tok var blitt mamma. På fødeavdelingen lå hovedpersonen selv i smerter og tenkte:

– Han er ikke født for helvete!

Selv klisjeene har fått meningsinnhold gjennom Viljars ankomst.

– Før tenkte jeg at det var litt teit når menn sa at de var stolte av konen sin etter en fødsel. Det synes jeg absolutt ikke lenger. Der tar kvinner virkelig «one for the team».

Enda verre er det at hun er blitt en sånn som hun ikke skulle bli.

– Men nå snakker jeg om fødselen til jeg blir blå i trynet, bare noen gidder å høre.

PASSET IKKE INN

Det var tidlig på 1990-tallet på Frekhaug at Lise Klaveness oppdaget at hun hadde dårlig tid.

Hun var på vei inn i tenårene, og følte seg utenfor. Trengte noe å brenne for.

Da spratt fotballen inn fra sidelinjen.

– Som ungdom var jeg plaget av mange tunge tanker om livet. Jeg slet med å finne en rolle som ga mening, sier hun.

– I de årene av livet defineres man dessuten så til de grader ut fra utseendet, og jeg var ikke fornøyd nok med meg selv. Skolefagene kom lett til meg, så jeg trengte noe annet.

– En tilfeldighet gjorde at jeg ble med på fotballtrening fordi min far var trener. Jeg regnet med at jeg ville takle det greit.

Men faren, Gard, var ærlig og ikke imponert. Det trigget datteren noe sinnssykt.

– Jeg var 12–13 år, og det er egentlig for sent å begynne da om du skal bli god, ikke minst teknisk. Men det ble en besettelse. Jeg trikset med ballen uansett hvor jeg var, hadde ballen med meg overalt, under bunaden i konfirmasjonen, i begravelsen til bestefar.

Hun skrev til og med dikt på den, ord og vendinger som ble slitt bort samme dag.

– Ballen ble en slags dagbok for meg.

Og hun lyktes.

MÅTTE BLIR ADVOKAT

16 år gammel fikk hun plass på aldersbestemte landslag, ble hentet til Bergen for å spille for Sandviken, og senere Bjørnar. Så ble det større norske klubber, mesterskap, kvinnelandslaget og proffspill i Sverige.

Midt oppi det hele havnet hun i åpen konflikt med daværende landslagstrener Bjarne Berntsen.

Han ville ikke lenger satse på henne. I korte trekk mente han at hun var for individualistisk, og hun at han ikke skjønte at individualister må til i et fotballag.

Mange mente at Berntsen dessuten ikke kunne takle en spiller som faktisk sa det hun mente, selv når det ikke var populært.

– Er du en kverulant?

– Det håper jeg ikke. Men helt siden jeg var liten har jeg hatt et sterkt behov for å gi og få presise svar på hvorfor ting er som de er. Hvis noen nøyde seg med å si at «det er bare sånn», ble jeg veldig frustrert, sier hun.

– Denne higenen etter å utfordre svarene jeg fikk, gjorde at voksne kalte meg for den lille advokaten.

Og advokat er hun altså blitt. Samtidig med fotballkarrieren gjorde hun det som så få mannlige kolleger gjør, tok høyere utdannelse. De siste to årene har hun hatt permisjon fra advokatjobben i Hjort for å være dommerfullmektig i Oslo tingrett.

– Det har vært fantastisk spennende og krevende. Vi er som en juridisk landhandel, omtrent som legevakten når det kommer til bredden i tilfellene vi får inn. Forferdelig lærerikt.

UT AV MØRKET

For Klaveness har fotball alltid vært viktig, men langt fra nok.

– I jobben som advokat får jeg bety noe for andre, utgjøre en forskjell. Jeg er som lykkeligst når det jeg har å fare med er til direkte nytte for andre.

Det hender hun kjenner på behov selv også. Hun er åpen om at hun helt siden ungdomstiden har kjent på et indre mørke, en slags ensomhetsfølelse, som kanskje alltid vil være med henne. Men også der har Viljar og hennes lille familie flyttet inn.

– Det å være mamma er fantastisk. Det er så stort, sier hun.

– Først tenkte jeg at jeg ville føle det trist at han vokser og ikke alltid skal være liten og avhengig av meg. Men nå kjenner jeg at det ikke er sånn. Jeg føler at vi er passasjerer i hans liv, og nyter å kunne følge med på hvem han blir.

For første gang kjenner Lise Klaveness på at noe er viktigere enn egne grublerier og følelser.

– Når Viljar og jeg tar fly sammen, sitter jeg ubevisst og planlegger hvordan jeg mest mulig effektivt kan ofre mitt eget liv for å redde ham om det blir nødvendig, sier hun.

– At han får en sjanse her i livet er viktigere enn alt annet for meg.

Artikkeltags