– Selvskadingen ble en måte å kjenne følelser på. Når det ble for mye innvendig, kuttet jeg meg, forteller Sarina Nepstad (15).

  • Nyheter

Hun har lurt døden flere ganger. I bloggen sin forteller hun åpent om årene med mobbing, selvskading og spiseforstyrrelser.

«Selv har jeg blitt mobbet i cirka åtte år i strekk på skolen, banket og trakassert», skriver hun i et innlegg.

– I friminuttene brøt helvete løs. Jeg fikk kommentarer slengt etter meg hvor jeg enn gikk.

FAREN DØDE

Hun forteller videre om hvordan hun vokste opp med foreldre som bodde hver for seg.

Da hun var syv år, var faren involvert i en stupeulykke og havnet i rullestol.

Fem år senere fikk faren hjertestans og døde.

– Det var på denne tiden jeg begynte å skade meg selv. Jeg ble helt avhengig. Smerten jeg følte innvendig var for stor og vanskelig å takle. Jeg følte meg stygg, feit, tragisk, deprimert og uverdig, forteller hun.

I niende klasse på ungdomsskolen begynte hun også å sulte seg selv. 20 kilo raste av på bare noen måneder. 500 kalorier var for mye. Null var perfekt.

– Jeg spiste ingenting. Det hendte at jeg kuttet meg ganske heftig på skolen også, sier hun.

Hun viser oss armene sine. Flere hundre arr vitner om en vond tid. Noen av dem er dype. I april i år ble hun lagt inn på akuttpsykiatrisk. Hun ville gi opp alt.

SØKER HJELP PÅ NETTET

– Jeg har sluttet å kutte meg nå, men det hender jeg får lyst. Da skriver jeg i stedet stygge ord på armene mine med sprittusj. Jeg har bestemt meg for at den eneste som kan gjøre en forandring i livet mitt er meg selv. Jeg vil ikke lenger la sykdom og depresjon ha kontroll.

Sarina går til psykolog, men har søkt mye hjelp på internett. Hun har lest andres blogger om selvskading og har funnet mye støtte.

Nå har hun startet sin egen blogg. Hun skriver om mote, klær og fritid, som mange andre bloggere, men hun tar også opp noe langt mer vanskelig.

I et av de aller første innleggene blottlegger hun alt. Hun viser også bilder av armene sine.

Over arrene står det skrevet ord som «fat», «ugly» og «worthless» med rød sprittusj.

– Jeg vil at folk skal se hele meg. Bloggingen er som terapi for meg, det er lettere å åpne seg på nettet.

Siden oppstarten for en måned siden, har bloggen over 3000 lesere. Mange av leserne har spørsmål.

– Mange lurer på hvordan jeg takler det, og hvordan jeg klarte å slutte. Jeg svarer så godt jeg kan, og håper jeg kan hjelpe noen, sier 15-åringen.

FÅR STØTTE PÅ NETT

– Internett er et viktig forum der ungdom møtes og snakker med likesinnede.

Det sier Lena-Maria Haugerud, leder for Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord.

– Det har noe med gjenkjennelse å gjøre. Det er lettere å høre på andre jevngamle som sliter med omtrent samme problemer, enn å stå og høre på fagfolk holde foredrag på skolen om for eksempel mobbing, sier Haugerud.

FARE FOR SMITTEEFFEKT

Haugerud kjenner til flere gode blogger om selvskading.

– Balansegangen her er viktig. Mange som står midt oppi dette kan selvfølgelig bli trigget av bilder. Vi vet også at det eksisterer lukkede grupper på internett, for eksempel Facebook, hvor det kan herske en skrytekultur der de som kutter dypest, eller mest, får størst oppmerksomhet.

– Faren for smitteeffekt er selvfølgelig også til stede.

Ifølge Haugerud har 99 prosent av dem som skader seg selv blitt mobbet. Svært mange av dem er skoleflinke, og stiller høye krav til seg selv.

Hun tror mange gutter som driver med selvskading hovedsakelig søker informasjon på nettet.

VANSKELIG Å HJELPE

–Jeg visste jo at Sarina slet mye, spesielt etter at faren døde. Men det tok et år før jeg fikk vite hvor ille det virkelig var – at hun skadet seg selv, sier Monica Andreassen.

Vi er hjemme i rekkehuset i Fana der Sarina vokste opp med moren og sin fire år eldre bror.

HAR FØLT SKOLEPRESS

–Det har vært tøft. Jeg har følt det som en håpløs situasjon. Selv om Sarina har vært veldig åpen med meg, har det vært vanskelig å hjelpe. Det som kanskje har vært aller vanskeligst er å forholde seg til skolen. Jeg har sett hvor dårlig hun har vært, men har likevel følt meg presset til å sende henne på skolen. De har et enormt fokus på fravær, og kobler inn barnevernet dersom det er for høyt, sier moren.

Hun mener en voksen som sliter psykisk ville blitt sykemeldt fra jobben for lengst.

–Når du er elev, presser skolen på, fordi elevene har rett på undervisning, sier hun.

Moren jobber i IT-bransjen, og har klart å holde ut i jobben.

–En periode var jeg sykemeldt selv. Det ble for vanskelig å klare å takle ting hjemme, og samtidig løpe på oppfølgingsmøter med lærere, psykolog og barnevernet.

Sarina har nå et friår fra skolen. Det mener både hun og moren er rett.

–Jeg trenger dette. Jeg orker ikke skolepresset, og hjemmeundervisning er ikke et alternativ, sier 15-åringen.

På stuebordet ligger et brev fra Oppfølgings- og pedagogisk-psykisk tjeneste i Hordaland fylkeskommune. Der ber de Sarina svare på hvorfor hun ikke går på skole.

– Det sier litt om presset. Du må hele tiden forklare hvorfor, sier Andreassen, og legger til:

–Det viktigste nå er ikke at hun går på skole, men at hun klarer å legge den vonde tiden bak seg og får det bedre.