Kari (48) har ruset seg i tjue år. Nå holder hun seg rusfri med én sprøyte i måneden

Kari Jacobsen (48) har ruset seg i tyve år før hun begynte på «heroin-vaksinen». - Jeg tenkte at tiden sto stille i den perioden jeg ruset meg, men nå våkner jeg og ser at det er jeg som har stått dønn i ro mens verden har gått forbi, sier hun. Etter at hun sluttet å ruse seg får hun høre fra familie og venner at hun har fått tilbake glimtet i øyet som ikke var det da hun var ruset. Kortet rundt halsen har hun i tilfelle hun havner i en ulykke, slik at legene vet at hun ikke må få morfin. På grunn av sprøyten er hun immun mot alle opiater.

Kari Jacobsen (48) har ruset seg i tyve år før hun begynte på «heroin-vaksinen». - Jeg tenkte at tiden sto stille i den perioden jeg ruset meg, men nå våkner jeg og ser at det er jeg som har stått dønn i ro mens verden har gått forbi, sier hun. Etter at hun sluttet å ruse seg får hun høre fra familie og venner at hun har fått tilbake glimtet i øyet som ikke var det da hun var ruset. Kortet rundt halsen har hun i tilfelle hun havner i en ulykke, slik at legene vet at hun ikke må få morfin. På grunn av sprøyten er hun immun mot alle opiater. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Kari Jacobsen (48) ler og gråter vekselvis når hun forteller om livet før og etter motgiften.

DEL

Sykkel VM-tilbud: Få to uker med BA levert hjem gratis

Hun har vært deltaker i forskningsprosjektet for «Heroin-vaksinen» Naltrekson i åtte måneder.

Hver fjerde uke får hun en injeksjon med stoffet, som gjør at alle opiater ikke har effekt på kroppen hennes.

Åtte ganger har hun fått en sprøyte med motgift, som hun kaller det for.

– Nå kan du sette en bøtte med heroin foran meg, og jeg vil ikke ha, sier hun bestemt.

For henne kom invitasjonen til å delta i prosjektet for heroinavhengige som sendt fra oven.

Hun har ruset seg i 20 år. LAR fungerte dårlig for henne, og hun klarte ikke å holde seg unna narkotika.

– Jeg hadde ikke levd i dag hvis jeg ikke hadde blitt med på dette prosjektet, sier hun.

– KJENNER MEG IKKE IGJEN

Kari var innlagt på Skuteviken da hun så brosjyren der Helse Bergen søkte deltakere til prosjektet, og skrev seg på med en gang.

– Jeg trodde jo alle skulle skrive seg på. Men da jeg snakket med de andre som var på Skuteviken samtidig som meg, fikk jeg høre at jeg var dum i hodet som ville bli med på noe sånt, forteller Kari.

– Når de treffer meg i dag, kjenner de meg ikke igjen. Jeg har fått høre at hadde det ikke vært for at de kjenner igjen hunden min, hadde de trodd at jeg var en ny ansatt.

Da hun meldte sin interesse til Helse Bergen, fikk hun vite at halvparten av deltakerne må begynne de tre første månedene på LAR-medisinen Suboxone.

Kari, som hadde dårlig erfaring med det legemiddelet fra før, ble først i tvil om hun ville være med da hun hørte det. Hvem som begynner direkte på sprøyten trekkes automatisk, så sjansen var femti-femti.

– Jeg valgte likevel å bli med, og la meg inn på Skuteviken for avrusing, Jeg måtte være helt av stoff i tre dager før jeg eventuelt kunne begynne på motgift. Legen ringte til Oslo for å høre hvilken gruppe jeg hadde havnet i, og da hun sa at jeg skulle få begynne på sprøyten, hoppet jeg i taket av glede. De andre trodde jeg hadde vunnet i lotto, de hadde aldri sett en så glad bruker før.

– ET HELVETE

Hun beskriver de åtte månedene som har gått som en vei tilbake til den virkelige verden.

– Jeg skal aldri tilbake til det helvete igjen. Når jeg ser unge mennesker som ruser seg, har jeg lyst å fortelle dem hvordan den verdenen egentlig ser ut. Jeg vil ha livet mitt tilbake, slik det var før, sier hun.

Hun forteller om hvordan de tyve årene som narkoman begynte, og hvordan dopet trakk henne lenger og lenger ned.

– Når du har stått på Strandkaien for å selge kroppen din ... Jeg hadde lovet meg selv å aldri gjøre det. Å stå der når det er kaldt og jævlig, skammen og redselen for at noen du kjenner skal se deg ...

Etter at hun ble med i prosjektet har hun fått ny kontakt med familien sin. Hun forteller om tantebarna som hun knapt hadde kontakt med da hun ruset seg, og moren, som endelig kan slutte å engste seg.

– Hun var alltid redd for at det skulle ringe på døren, og presten eller politiet skulle stå der når hun åpnet, forteller Kari.

Gamle venner og tidligere kollegaer har tatt kontakt igjen, og hun har fått seg en ny og fin leilighet, der hun bor sammen med hunden sin.

– Den har gasspeis og stor terrasse, og ligger i et rolig og fint strøk. Jeg har god kontakt med naboene, og trives veldig godt, sier hun.

Livet som rusfri har også betydd at Kari har måttet kutte ut mennesker fra livet sitt.

– Den gamle omgangskretsen, de som jeg trodde var vennene mine, de måtte jeg bare kutte all kontakt med. Det er første bud, forteller hun.

Men Kari har og hatt en kjæreste gjennom mange år, som også har vært i rusmiljøet. Hun går nå på LAR, og var en av dem som ikke forsto hvorfor Kari ville begynne på motgiften.

– Vi kan ikke ha ordentlige samtaler sammen lenger. Hun er ikke til stede i den samme virkeligheten som jeg er. Det fungerer ikke, så vi har bestemt oss for å gå fra hverandre.

Kari drømmer om å få tilbake noe av sitt gamle liv, før hun begynte å ruse seg som 27-åring.

– Jeg var et stort talent i bordtennis, og var den andre kvinnen som gikk på dommerskole. Jeg var i full jobb, og hadde alle muligheter, sier hun.

– Og jeg har alltid drømt om å bli førskolelærer.

HAR SPRUKKET ÉN GANG

Kari skal være med i prosjektet i elleve måneder, men har fått løfte om at hun kan få fortsette på sprøyten også etterpå.

– Jeg ser for meg at jeg bør gå på den i minst to år. Jeg føler ikke noe sug etter noe som helst nå, men veien tilbake er veldig kort.

Hun må avlegge urinprøve en gang i uken på sitt gamle LAR-kontor. Da går hun helst om lørdagene, da er det færrest folk der.

Hun vil nemlig ikke støte på dem som er der for å hente medisinen sin. Hun forteller at hun har sprukket én gang etter at hun begynte på motgiften, og brukt opiater.

– Men de kunne jeg like så godt tørket meg bak med. Det hadde ingen effekt, sier hun.

– Jeg ringte hit og fortalte hva jeg hadde gjort, for å ha noen å prate med. De er helt fantastiske de som jobber her, skryter hun.

Sakte, men sikkert, holder hun på å få et nytt liv, utenfor rusmiljøet. Men det er enkelte ting som er mer utfordrende for henne enn for andre.

– De som jobber her sa til meg at jeg måtte gå ut og treffe andre mennesker, prøve å få meg et nytt nettverk. Jeg spurte om de var tussete, sier hun.

– Skal jeg liksom gå og sette meg ved siden av en på benk og si: «Hei, jeg heter Kari og er narkoman. Jeg trenger nye venner, vil du være vennen min»?, sier hun og ler høyt.

Hennes oppfordring til andre LAR-pasienter er å ta sjansen og prøve den motgiften som hun har fått.

– Da jeg meldte meg på, tenkte jeg at jeg vet i hvert fall ikke om jeg klarer det hvis jeg ikke prøver.

– Men her har noen strukket ut en hjelpende hånd, og jeg trengte virkelig hjelp, sier hun med ettertrykk.

Artikkeltags