Klinikkdirektøren om året hun ble Facebook-aksjonist

Kari Lossius, 58 år, klinikkdirektør Stiftelsen Bergensklinikkene.

Kari Lossius, 58 år, klinikkdirektør Stiftelsen Bergensklinikkene. (Foto: )

Bergensklinikkenes direktør, Kari Lossius (58) var nesten forelsket i de hvite kunstløpskøytene sine.

DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Les Bergensavisen i 5 uker for KUN 5 kr!

– Hvordan er din julefeiring?

– Jeg feirer jul i Bergen sammen med min mann, alle eller noen av mine barn, svigerbarn, barnebarn og deler av min eks-familie. Ingen skal være alene julaften. Jeg har et stort spisebord med plass til mange. Jeg lever under mottoet: Jo flere, jo bedre. Vi spiser pinnekjøtt julaften og har en stor frokost 1. juledag. Leiligheten er relativ julepyntet allerede 1. desember, så når 2. juledag er over er jeg lei hele jula og pakker den vanligvis ned 3. juledag.

– Hva er ditt beste juleminne?

– Jeg har ikke et bestemt minne, men liker den gode følelsen når julaften er nesten slutt, det er stille i huset, banebarna sover og vi voksne kryper opp i sofaen med en bok, ser en film eller bare sitter der - litt forspist, litt trøtt, vel vitende om at i morgen skal livet gå i sakte fart – og det er ingen avtaler i avtaleboken.

– Hvilken julegave har gjort mest inntrykk på deg?

– De hvite kunstløpskøytene jeg fikk i 4. klasse, jeg husker ennå lykkefølelsen da jeg åpnet pakken, det var nesten som en forelskelse, de neste månedene lå de bak i sengen min om natten, .

– Hva er det beste som har skjedd i år?

– I juni ble jeg mormor for 6. gang, det var en like fantastisk opplevelse denne gangen som alle de andre gangene. Jeg er egentlig et hverdagsmenneske med lange arbeidsdager og mye reising. Jeg setter enorm pris på å være sammen med venner og familien min, og så er jeg heldig som jobber i et felt med masse fine fagfolk og brukere. I 2014 ble jeg Facebook-aksjonist – og engasjementet landet over mot politiets bortvisningskart av rusavhengige i Bergen var nesten overveldende. Veldig kjekt å bli aksjonist i moden alder. Løfter jeg blikket var årets fredspris noe av det fineste som skjedde i år.

– Hva er det verste som har skjedd i år?

– I et internasjonalt perspektiv har 2014 vært et grusomt år for mange. Det er vanskelig å trekke frem noe som skal få betegnelsen årets verste. Jeg blir jeg kvalm når jeg hører eller ser nyheter om mennesker som drepes, tortureres eller fengsles bare fordi de har feil hudfarge, tro eller kjønn. Eller som må bøte med livet fordi de sloss mot utrettferdighet og undertrykkelse. Mange land og mange mennesker kunne vært nevnt, lidelsene i Syria for eksempel, men bombingen av Gaza og behandlingen av palestinerne har nok vært den hendelsen som har berørt meg sterkest. Israel bestemte i november at Mads Gilbert skal utvises fra Gaza for alltid, tenk at en så rå militærmakt kan bli så redd for en norsk lege.

– Hvem vil du sende en hilsen til denne julen?

<div id='outstreamvideo'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('outstreamvideo'); }); </script> </div>

– Julehilsener går til alle de barna som gruer seg til jul, statistikken viser at cirka 200 000 norske barn skades eller plages av voksnes bruk av rusmidler. Det er mange barn, nesten like mange som befolkingen i Bergen. Så vil jeg sende en hilsen til alle som har mistet en av sine kjære i overdose dette året. Norge ligger skammelig høyt oppe på den europeiske overdosestatistikken. I fremtiden må vi behandle, ikke straffe, mennesker som har en ruslidelse.

– I julegave oppfyller Erna Solberg et ønske: Hva blir det?

– På julaften sender Erna ut nyheten om at hun har tenkt seg om, hun vil legge om skattepolitikken. De som har minst skal få bedre levevilkår og de som har mest skal betale mer til fellesskapet. Hun har forstått at Norges viktigste kapital er menneskene som bor der, og hun har lyttet til forskning som slår fast at de vellykkede landene kjennetegnes av små forskjeller mellom rike og fattige, og at de beste landene å bo er de som er best på likestilling mellom kjønn og folkegrupper. Hun avslutter intervjuet med å opplyse at Siv Jensen er helt enig

– Hva drømmer du om i 2015?

– Mine ønsker for 2015 er nok ikke realistiske. Jeg drømmer om at verdens ledere leser menneskerettighetene nøye, og utformer politikken sin på grunnlag av hva som står der. Det ville i så fall bety at kvinner i store deler av verden skulle få de samme rettighetene som menn, at mennesker fikk lov til å praktisere sin tro uten at de risikerte livet, at undertrykte folkegrupper fikk frihet og rettferdighet og at vi i Norge tok bedre vare på alle de som trenger det. Det være asylbarna våre eller medborgere som av en eller annen grunn sliter mer enn de fleste av oss.

Artikkeltags