– Lukten glemmer du aldri, sier veteranen om dagen han gikk i land i Normandie 1944.

Den tidligere bussjåføren John Pettersen (99) fra Radøy vervet seg til den amerikanske hæren, og ble sendt til Normandie to uker etter D-dagen.

Som snikskytter var jobben tøff.

– Det var enten fienden eller meg, og jeg står her i dag, sier Pettersen ettertenksomt.

Det går ikke en dag uten at han tenker på krigen. På luktene. På medsoldatene som ble drept.

– Tankene forsvinner ikke. Det verste var lukten av døde dyr, hester og kyr på slagmarkene. Ingen turte å gå ut og grave dem ned, i frykt for å bli skutt, sier Pettersen.

HØY UTMERKELSE

Denne uken ble han slått til ridder av den franske æreslegionen — den høyeste utmerkelsen en utenlandsk soldat kan få. Medaljen «Chevalier de la Legion D`Honneur» ble delt ut under en høytidelig stund med besøk av en fransk oberst.

På engelsk heter medaljen «French Knight in the Order of the Legion».

SKULLE EGENTLIG TIL NORGE

Som ung sjømann gikk Pettersen i land i USA for å besøke slektninger. Året var 1941. Datoen var 9.april og Norge var blitt invadert.

Han ville være med å kjempe mot nazistene, og dro til det amerikanske vervekontoret for å melde seg til tjeneste.

– Om dere trenger meg, er det bare å ta meg, sa Pettersen.

Han ble med i den norsk-amerikanske bataljonen 99. På treningsleir i Colorado ble han trent opp til å være en del av skitroppen, og skulle egentlig sendes til Norge.

DRO I EN BANANBÅT

I 1943 seilte en bananbåt over Atlanterhavet. Om bord var Pettersen og resten av bataljonen.

– Vi delte oss i to. Ingen fikk kaste noe på sjøen, og man fikk ikke ha på seg noe som kunne røpe identiteten, sier veteranen.

Det gikk 50 år før han snakket om det som skjedde.

– Det var kaos. Det var så mange som skjøt mot oss. Vi sprang mellom skuddene. Jeg kan ikke nekte for at jeg ikke var redd, men man måtte bare fortsette. I dag forstår jeg det ikke, sier Pettersen når han tenker tilbake på slagene.

FÅ IGJEN

Pettersen ble automatisk amerikansk statsborger som følge av krigsinnsatsen. I dag tror han ikke det er mange igjen av bataljonen.

– Jeg var vel på rett sted til rett tid, sier Pettersen på spørsmål om hvorfor han overlevde.