Om seks måneder vil Norvald ha glemt Else Karin

Else Karin og Norvald sitter i sofaen på pleiehjemmet. De prater om barnebarna, hundene og fortiden.

Else Karin og Norvald sitter i sofaen på pleiehjemmet. De prater om barnebarna, hundene og fortiden. Foto:

Artikkelen er over 6 år gammel

– Det viktigste er at han har det bra, sier konen. De har vært gift i 52 år.

DEL

De har delt hele livet sammen. Om seks måneder vil ikke Norvald Thunestvedt lenger huske sin kone Else Karin.

– Har du kjæreste? spør han konen, plutselig.

Det er en helt ordinær dag i begynnelsen av året. Vinteren har meldt sin ankomst, og bakken er kledd i hvitt. Else puster ut. Ser på ham. Lar ordene henge i luften, før hun manner seg opp og svarer.

– Nei, skulle jeg det da? sier hun.

TÅRER

Det er stille inne på rom 113 på Straume bu- og servicesenter på Sotra. Norvald Thunestvedt (78) sitter i den brune favorittstolen sin. Han klapper hundebamsen som ligger trygt i fanget, og stirrer på kvinnen foran seg.

– Har ikke alle det da? sier han noe forvirret.

– Nei, det vet jeg ikke. Jeg har ikke kjæreste, jeg er jo gift, jeg.

Han slipper ikke blikket fra hennes, men klapper ikke på kosedyret sitt lenger.

– Jeg er jo gift med deg, Norvald.

Else Karin Thunestvedt rekker ikke si mer før stemmen hennes blir gråtkvalt. Hun prøver å holde tilbake tårene, men det blir for tungt for den 72-år gamle kroppen. De renner nedover begge kinn. I et forsøk på å tørke dem bort, kommer det bare flere.

– DET GÅR NEDOVER

I Norge er om lag 71 000 rammet av demens, og minst 350 000 er pårørende til noen med lidelsen.

Det finnes flere ulike grener innen demens, hvorav Alzheimer er den mest vanlige. Sistnevnte er også den sykdommen Norvald har levd med i tolv år, men fikk diagnostisert en ettermiddag for tre år siden.

– Hva skal man si? Der og da vet jeg at det er sykdommen som snakker, sier hun.

Else knyter neven rundt et hvitt tørkle. Stemmen brister når hun tenker på samtalen hun og mannen hadde for bare en drøy uke siden.

Det er stille, men varmt i leiligheten hennes på Sotra. På bordet har hun lagt frem hjemmelaget kake, fersk frukt og dampende varm kaffe.

Hun flyttet inn for to år siden. På den måten er hun så nær ektemannen sin som mulig. Norvald sin tilstand har blitt verre de siste månedene.

– Det går nedover. Når våren kommer risikerer jeg at han ikke husker meg i det hele tatt lenger.

På veggen i entreen henger det tjukt med bilder – slik det ofte gjør hos eldre mennesker. Flere generasjoner med liv er spikret opp til fascinasjon for besøkende.

– Dette er mine oldeforeldre, på deres sølvbryllup, sier hun og peker på et fotografi av en vakker kvinne i sølvkjole. Ved siden av henne står en standhaftig mann i sort dress.

VIKTIG Å BELYSE DETTE

BA har siden sommeren i fjor vært i kontakt med omtrent samtlige demensforeninger i Bergen og omegn.

Ukevis med telefoner frem og tilbake, og måneder uten hell. I håp om at noen ville stille opp og fortelle sin historie. Belyse et tema som for mange er vanskelig å prate om, selv i 2013.

Else håper på mer åpenhet rundt demens og Alzheimers.

– Det er så viktig å belyse dette, sier Else og tenker spesielt på utfordringene med informasjon til pårørende og den økonomiske delen.

– I 2016 er det planlagt at personer med demens skal være hjemmeværende. Jeg skjønner ikke hvordan det skal gå.

Denne kvinnen har opplevd mye i sitt liv. Hennes bror, mor og far døde for mange år siden. Svigerfaren mistet hun til aldersdemens, og Else sin ektemann, har hatt Alzheimers i tolv år nå.

– LIVET HAR GÅTT FRYKTELIG FORT

Til tross for alt dette har hun kommet seg gjennom hver eneste sommer og vinter i hele 72 år. Huden rundt øynene hennes har fått klare linjer, men øynene i seg selv har fortsatt noe muntert, jentete over seg.

– Jeg må si at jeg synes dette livet har gått fryktelig fort. Jeg kunne godt tenke meg et til, forteller hun og lar blikket fare forbi verandadøren og ut mot januarkulden.

MØTTES PÅ DANS

Dagen hun møtte Norvald for første gang, skinte solen.

Sjøen i Vågen var blå og lå der den alltid har lagt. Else var 19 år og kledd i sitt fineste skjørt. Ballerinaskoene hennes tok lette steg over brosteinen. Det var dans på Ervingen Kulturhus i Kong Oscarsgate 18. Hun var ikke sikker på om hun skulle dra, for venninnen hennes hadde i siste liten meldt avbud.

– Jeg gikk alene. Ikke akkurat i sinne, men jeg tenkte «søren også». Jeg var en bestemt jente, ler hun.

Norvald sto der sammen med en guttegjeng. I hvit skjorte og sort dressbukse.

– Det første jeg tenkte var at han var veldig høy. Og kjekk, sier hun nærmest drømmende.

Norvald eide en motorsykkel. Han var mystisk og spennende.

– Den gangen var det stort å ha motorsykkel. Enda viktigere var det selvsagt at han var så snill og ærlig.

Mannen som hun to år senere skulle love å elske å ære, i gode og onde dager. 3. juni 1961 sto hun hvit brud i Årstad kirke, og sa ja til han som skulle bli far til deres eneste sønn. Han som var så sterk, både fysisk og psykisk.

– Jeg husker at jeg lå syk en hel uke før bryllupet. Jeg var like hvit som kjolen min, ler hun.

ØNSKET SEG BARN

Tiden fra møtet i det gamle kulturhuset til bryllupet gikk fort. De var unge, nervøse – og forelsket. Else og Norvald måtte ofte snike seg bort for å være alene.

Musikken og dansen var omtrent alt de hadde den gang. Hun med ballerinaskoene på, han med de trygge armene.

– Tro meg. Alt var ikke rosenrødt. Vi kranglet, kastet ting på hverandre og skrek. Det gikk opp og ned med oss, som med alle andre.

De ønsket seg barn lenge. Prøvde i mange år, før de måtte gi opp. Til slutt adopterte de en liten gutt på åtte år fra Korea. Noe var biologisk motarbeidende, for av en eller annen grunn kunne de få barn hver for seg, men ikke med hverandre.

– Bare den utfordringen der er det mange som går fra hverandre for. Vi har alltid vært åpen i kommunikasjon. Jeg er bare slik at jeg må få ting ut av verden. Det er ikke vits å dvele ved det vonde, forklarer hun.

LIDENSKAP

I 1971 startet de begge med hundeoppdrett. Han utdannet seg til lydighetsdommer, mens Else tok seg av oppdrett og utstilling.

– Det ble vår felles interesse for livet. Tenk at det er nå over 40 år siden!

Norvald har vært glad i hunder så lenge Else kan huske. Han har trolig elsket det mer enn den store motorsykkelen sin.

– Jeg ga ham en hundebamse for en stund tilbake. Den ligner veldig på en ekte, og spesielt på den hunden som barnebarna våre har.

Norvald fant nærhet og glede i denne hunden som verken kunne bjeffe eller spise.

Den tar ham tilbake til årene med hundeoppdrett. Til den tiden det ikke var vanskelig å avslutte en setning, før han hadde glemt starten. Og til tross for at det er en helt ordinær bamse, full av bomull og øyne av plastikk, lar Else ham tro at den er ekte.

Den gleden ville hun ikke tatt fra noen.

– Han fikk pleierne til å gå tur med hunden. Fortalte meg at han hadde tatt den til veterinær, og at den røytet en del.

Hun ler av tanken, men latteren varer ikke lenge.

De skulle bli gamle sammen, de to. Han, fra Løbergssvingen i Solheimsviken og hun fra Landås.

Så de noen gang over til hverandre, fra hver sin kant? Som barn, satt de noen gang i hvert sitt telt ute i hagen og sendte lyssignaler med lommelykt over Danmarksplass? Lå de på ryggen under himmelen og så på den samme, klare månen som gikk opp ved fjellet på hennes side og ned bak hans?

SAMHOLD

Døren på rom 113 er grønn. På den henger et bilde av Norvald sammen med en papegøye.

Else sine små hender forsvinner nærmest i hans. De sitter tett i sofaen, og på bordet foran dem ligger tre album. Et for å huske livet med hundene, et for øvrig familie, og et for deres liv sammen.

– Else har tatt på seg rød leppestift for deg, Norvald.

– Ja, de fleste damer pynter seg litt for meg, sier han med et lurt smil.

Han har glimt i øyet, og er kjapp i replikken. Innimellom kommer et sjarmerende vink med venstre øye, slik som bestefedre ofte gjør.

Han sier ikke mye, men observerer. Else stryker hånden sin gjennom det grå håret hans.

– Hun hjelper deg mye, Else.

– Hva har man en kone for? sier han, rett som det er.

12 ÅR MED SYKDOM

Han virker innforstått med egen situasjon. Denne mannen som har levd de siste tolv årene med en sykdom som sakte, men sikkert stjeler minnene hans.

Som yngst av tre i søskenflokken, er Norvald vant til å la andre ta styringen. Else er eldst av tre og har vært vant til å ta ansvar. Når hun ser på ham er det en blanding av glede og savn.

Else er den typen som ikke gir seg. Hun er en som ser etter løsninger.

Da mannen fikk diagnosen for tre år siden, kom det ikke som et sjokk.

SKREV BREV TIL FASTLEGEN

Hun hadde tidligere merket at noe ikke stemte en gang de skulle på tur. De skulle kjøre bilen opp til Kirkenes og ta Hurtigruten ned igjen.

Mannen hennes, som satt i førersetet, virket annerledes. Han kjørte bilen på en måte som virket uforsvarlig.

I begynnelsen ble Else irritert. Hun valgte å skrive et brev til Norvalds fastlege.

– Han kom ut og fortalte at alt var i orden etter legetimen. Hvis dette stemte, sa jeg at han måtte skjerpe seg! Jeg skjønte jo ikke hva som foregikk.

Norvald kunne hisse seg opp av bagateller. Han ble aggressiv i bølger. Holdt Else oppe store deler av nettene.

– Han måtte alltid rekke bussen. Han kunne våkne midt på natten, kle på seg, og stå klar ved inngangsdøren. Det var noe med den bussen, sier hun.

Hvor han skulle, vet hun ikke. Men det ble slitsomt for henne.

– Han hadde et helt annet bilde av verden. Kunne stå midt på stuegulvet som en trass unge og hoppe opp og ned.

Å GI SLIPP

De første åtte månedene i den nye leiligheten bodde de sammen.

Norvald ble senere lagt inn på pleiehjem. Det var en avlastning for Else.

Hun måtte finne mye av informasjon rundt sykdommen selv. De pårørende opplever ofte den mest smertefulle lidelsen. Den de er glad i forsvinner rett foran øynene på dem.

– Man tenker på å gi opp ofte. Nesten hver eneste dag, men man gjør jo ikke det. Det viktigste er at han har det bra.

Hun er imponert over helsevesenet i vest. Hvordan de håndterer og hjelper dem som har problemer.

Selv har hun vært aktiv deltaker i demensforeningen i mange år. Det er spesielt et møte i fjor Else husker godt. Flere deltakere hadde samlet seg til gruppeterapi for pårørende, og ingen ville si noe som helst. Plutselig reiste hun seg opp.

– De satt der med store øyne hele gjengen. To damer ville ikke si noen ting, fordi de følte at de utleverte mannen sin. For meg er det ekstremt viktig å prate. Vi var tross alt i samme båt alle sammen.

PÅ BESØK SÅ OFTE HUN KAN

Hun besøker Norvald så ofte hun kan.

Et sted langt der inne finnes fortsatt mannen fra kulturhuset i Kong Oscarsgate 18. Han med det sjarmerende, men også litt irriterende gliset. Han som var så flott i sine svarte dressbukser og uredd på den store motorsykkelen. Han dukker opp for å hilse på en gang i blant.

Else ser det i de brune øynene hans, men det blir sjeldnere mellom hver gang.

– For tiden tror han at han lever et sted mellom 1960- og 1970-tallet. Han prater om motorsykkelen og den røde bilen vi eide en gang.

Det finnes medisiner som bremser utviklingen av Alzheimers. Per dags dato finnes det derimot ikke noe som kan helbrede eller stoppe sykdommen. Medisinene bevarer funksjonene lengre og kan gi friskere år, men kan ikke gi lenger levetid.

TIDEN STOPPET

De skulle reise rundt og oppleve verden. Men tiden stoppet for en av dem. Som om Else for flere år siden ble tvunget til å vokse opp uten ham.

Noen ganger slår hjertet hans ekstra hardt. Da føles det som i gamle dager.

Den varme kvelden de danset sammen i gamle Ervingen kulturhus. Utfluktene på motorsykkelen. Hun med armene rundt livet hans. Alt de hadde var en ryggsekk og landeveien foran dem.

Flere undrer på hvorfor man skal holde fast ved en person som ikke kan ta vare på seg selv. Hvorfor man ikke går videre. For Else er det ikke et alternativ.

Han bor utenfor byen. Der ute finnes det et hus. I det huset finnes en mann. Og i den mannen finnes det et hjerte hun elsker.

Artikkeltags