Gå til sidens hovedinnhold

Retur Utøya

For fire år siden ble Utøya et mareritt. Denne uken tok 1000 ungdommer tilbake en sommerdrøm.

Artikkelen er over 6 år gammel

– Hvor og når ble Arbeiderpartiet stiftet?

– Blomenuten i Øygarden, 1963!

Alle i bussen bryter ut i latter. Så fortsetter quizen. Den handler, ikke uventet, om norsk politikk. Et femtitalls AUFere er på vei til sommerleir på Utøya. Noen var der for fire år siden. Andre har aldri vært der.

– Jeg tror det er mange som har sommerfugler i magen, sier Mari Kjellesvik. Hun er fylkesleder i Hordaland AUF. Aldri har det vært flere påmeldte til sommerleiren.

 

– Vi er nesten 60 personer. Vi har pleid å være cirka 30, sier fylkeslederen. Det er hun og Benjamin Jakobsen som skal passe på at ungdommene er med på bussene til riktig tid, at de ikke står i midtgangen, men først og fremst at de har det bra på turen.

– Ja, jeg er spent. Men jeg gleder meg, sier hun.

Deltakerne kommer til Utøya med ulik bagasje, og inntrykkene kan fortone seg annerledes for dem som sist var der for fire år siden, enn for dem som er på sin første leir.

– Kan alle høre meg? sier hun i mikrofonen. Noen roper bak i bussen. Reiselederen svarer med et oppgitt smil at, nei, informasjonen kommer ikke på tysk.

– Jeg vil at alle tar frem telefonene...

– Og finner frem Internasjonalen, skyter Benjamin inn. Folk ler, for det er kanskje litt tidlig. Vi har tross alt knapt passert Trengereid.

Etter å ha forsikret seg om at alle har telefonnumrene til de to lederne, blir det stille, før Mari sier:

– Alle reiser til Utøya i dag med sin egen magefølelse. Den skal dere få ha, men vit at vi er tilgjengelige for dere 24 timer i døgnet, hele helgen.

Det er stille i bussen. Hun betrakter forsamlingen, som er fra tidlig i tenårene til sent i tyveårene, og ber dem om å være gode med hverandre. Om å gi hverandre tid. Om å gå bort til den som står for seg selv.

 

Forventningen

Larmen tiltar igjen. Noen vitser, andre gir hverandre nakkemassasje eller sminker seg i speilbildet fra mobilkameraet. Og de fleste sitter bak frem i setene, hengende over nakkestøtten for å snakke med alle som sitter bak dem.

Det ser ut som reisen til en hvilken som helst ungdomsleir, om en ser bort fra at quizen like gjerne dreier seg om norsk parlamentarisme og folkeavstemninger, som hvilket One Direction-medlem som skal bli pappa.

 

I bakre del av bussen sitter Ruben Håvik (27) med caps, solbriller og propper i ørene. Han hører på musikk, smilende, med en bandasjert fot på det lille bordet foran seg. For to uker siden brakk han ankelen, så nå hinker han rundt på krykker, og skal for første gang ikke telte på AUF-sommerleir. Foten må holdes høyt, og han skal derfor bo på et soverom.

– Egentlig er jeg vel en teltperson, sier han. Det er mye som kan tyde på det, for Utøya var hans sommerparadis hvert eneste år fra 2005 til terroren rammet i 2011.

Han har tidligere fortalt hvordan han kom seg unna ved å gjemme seg i skogen. Fire år har gått. Han har fullført en bachelor i statsvitenskap i Tromsø. Konsentrasjonsevnen er tilbake. Nå er tiden kommet. Han besøkte øyen i 2012. Men nå er det leir, nå skal plassen tas tilbake, og Ruben gleder seg.

– Hvis jeg hadde gruet meg, hadde det ødelagt opplevelsen av Utøya. Det var noe jeg ikke ville, så jeg bare bestemte meg for at jeg skal tilbake. Og at det ikke er noe å kvi seg til.

Folk prøver krykkene. Spiller Backstreet Boys. Queen. Ausekarane. Og Ruben lar seg begeistre av entusiasmen til de som skal på sin første leir.

– Det er helt fantastisk! Jeg bare ser forventningen i øynene deres. De har noe bra i vente.

Optimismen

Turen fortsetter gjennom et stadig flatere landskap, og om ikke lenge skal Natalie Hellesø Milde (22) igjen stå på kaien like ved Utvika Camping og vente på M/S Torbjørn. Hun har, uten hell, forsøkt å sove på bussturen, men er ved godt mot.

 

– Jeg satt nettopp og tenkte på at det er rart jeg ikke er mer spent, at jeg ikke har mer sommerfugler i magen. Akkurat nå kjenner jeg bare at jeg gleder meg, sier 22-åringen.

Hun har aldri vært usikker på om hun skulle dra til Utøya igjen, sier hun, heller ikke i det siste. I grunn tenker hun mest over disse tingene når venner og familie spør.

– Det er godt mulig at det kommer til å føles intenst når jeg står der, men jeg er veldig optimistisk, altså. Noe grusomt har skjedd der, men det er så mye fint som har skjedd der, også, sier Natalie, som husker vakker øy med vakre øyeblikk. Sommerferie og grilling.  Bading og jordbæris i bakken.

Sangen

Men hun nøler litt ved spørsmålet om Utøya kan bli som den var.

– Det er klart at det på én måte aldri vil bli det samme, men jeg tror vi langt på vei vil klare å skape den samme følelsen, sier hun.

Like ovenfor kaien ved Utvika Camping tømmes en buss for folk og bagasje. Noen haster ned til sikkerhetssjekken ved M/S Torbjørn. Andre tar seg god tid. Ruben tar krykkene fatt nedover svingen med en stor sekk på ryggen.  Den skal sjekkes av vaktene. Slik har det alltid vært, sier Ruben, for alkohol er strengt forbudt på øyen.

 

Mens vaktene åpner sekk etter sekk, spør de om noen har med seg drikkeflasker eller skarpe gjenstander. Alle må registrere seg og få utdelt deltakerarmbånd, før de kan stige om bord i den lille fergen.

Journalister og fotografer må vise ID og akkreditering. Litt opp i bakken står en politipatrulje, og en politibåt ligger ved kaien. Så går M/S Torbjørn fra land.

Midtveis begynner Guro Kvist å klappe i hendene. Hun setter i å synge, og snart er alle på dekk med: «Vi er AUFere!». Men foran i båten sitter Ruben helt stille og ser øyen nærme seg.  Fergelemmen går ned og femti ungdommer i land.

Seierstalen

Klokken er 1000 fredag morgen. Du ser det ikke fra andre siden, men mellom furutrærne på øyen yrer det av politikerspirer og journalister. Leirvakter forsøker vennlig å samle pressefolkene - norske, britiske, tyske, finske - i et noenlunde avgrenset område på en øy der statsledere går midt blant skoleelever. Der ungdommer møter sine forbilder, og forbilder møter sine ettefølgere.

I teltleiren, en liten jungel av mangefarget nylon, går frivillige med megafon og ber alle om å samles i bakken. «Mani åpner leiren! Alle må være i bakken om tre minutter!». Og det er de.

AUF-lederen taler foran et større publikum enn noen gang. Over 1 000 deltakere. Og 130 journalister, sies det.

– Kjære AUFere. Dere har aldri sett bedre ut, sier han. Mani Hussaini forteller dem at de er del av noe større enn dem selv. Om å komme hjem igjen. Hjem til Utøya. Om å være der for å ta stedet tilbake, å være der for å redde verden. «Vi er ingen dessertgenerasjon. Vi er generasjonen med så store utfordringer, at vi knapt har tid til å spise middag». Applausen runger.

Første gangen

En halvtime senere runger den igjen. Fotballaget til AUF i Hordaland er overalt på en litt ujevn og hullete, men veldig grønn fotballbane. Det er overskyet, og gresset er fortsatt fuktig.  

– Ååååååh!

Det går et lettet sukk gjennom tilskuerne idet ballen dunker i tverrliggeren. En rogalending stønner i frustrasjon.

Hordaland leder først med ett mål, før Rogaland utligner. Men så er det stopp. Målvakten holder målet rent.

«Verdens beste keeper, verdens beste keeper», messer heiagjengen, og stemningen er i hundre idet Hordaland igjen tar ledelsen kort tid etter. Delegasjonen fra Hordaland vinner til slutt 3-1, ennå breddfulle av stolthet etter volleyballseieren de tok klokken 0800 samme morgen.

 

– Vi har storkost oss. Virkelig!

Det sier Emil Gadolin (22). Det er første Utøya-leir for både ham og Idun Fjeld (17).

– Du treffer mange folk du kjenner, møter mange nye og får ikke minst inntrykk av hvor mange vi er, sier Emil.

Idun innrømmer at hun før leiren var spent på atmosfæren, men nå smiler hun fra øre til øre ved fotballbanen.

– Det er topp stemning. Jeg føler vi er velkommen. Jeg føler meg hjemme.

Stillheten og lydene

AUF-leder Mani Hussaini ser storfornøyd ut på vei tilbake til fastlandssiden. Snakker lett med journalistene.  Ved landgang omfavner han selve landsmoderen, Gro Harlem Brundtland, og Ap-nestleder Hadia Tajik, før de border M/S Torbjørn og kaster loss.

På fastlandssiden er det stille, og det er vanskelig ikke å tenke på den korte avstanden fra land til øy. Det er knapt en krusning på Tyrifjorden, og selv om en ser lite blant de høye nåletrærne, er det lett å ane hva som skjer på Utøya.

Man hører hvert eneste gledesrop.

Kommentarer til denne saken