Garbo var i årene 1958 til 1973 stortingsrepresentant fra Bergen for Venstre. I tillegg til seks år som partiformann, var Garbo nestformann i to perioder, fra 1962–64 og 1970–72. Garbo markerte seg som motstander av norsk medlemskap i det Europeiske økonomiske fellesskap (EEC).
– Gunnar Garbo var en svært markant politiker i Venstre på 60- og 70-tallet, både som partileder og som parlamentarisk leder. Garbo var en avgjørende og sentral arkitekt i fornyelsen av Venstre på 60-tallet som ledet frem til valgseieren i 1965 og Venstres deltakelsen i Borten-regjeringen, sier Venstres leder Trine Skei Grande til NTB.
Brobygger
– Han var en ekte sannhetssøkende humanist, en radikal sosial-liberaler som gjennom hele sin politiske karriere var opptatt av å bygge bro mellom øst og vest. Garbo hadde et sterkt og brennende engasjement for internasjonale spørsmål, bistand og gjensidig nedrustning, fortsetter Grande.
Etter at Garbo forlot Stortinget jobbet han som gjesteforsker ved Institutt for fredsforskning i 1974. Han overtok som underdirektør i Utenriksdepartementet fra 1974 til 1986, der han fikk Unesco som hovedarbeidsfelt.
På 80-tallet jobbet Garbo også som spesialrådgiver i Utenriksdepartementet for internasjonale kvinnepolitiske spørsmål.
– Hvorfor ikke, kvinnesak er da i høyeste grad også mannssak, sa han da.
– Vi hedrer han for hans store innsats og gjennomførte integritet og kondolerer hans familie og nærmeste, sier Grande.
Forfatter
I 1987 tok han over som Norges ambassadør til Tanzania, en stilling han holdt frem til 1992.
Garbo skrev en rekke bøker, blant disse er «Opprustet og forsvarsløs» (1975) «Politikk i Unesco» (1980), «Over alle grenser» (1984). «A World of Difference » (1985) og «Makt og bistand» (1993). Den siste er en kritisk vurdering av Norges rolle som bistandsmakt i Afrika.
I årene 1945–1957 var han journalist i Bergens Tidende og redaktør i avisen Nidaros.