– Rundt sto folk og ropte «drep dem, drep dem»

Elisabeth Gallefoss har på eget forlag gitt ut boken «Kill them! Kill them! Blodige tårer» i kampen mot rasisme. Hun hadde aldri tenkt å skrive den. Her står hun i atelieret sitt på Bryggen.

Elisabeth Gallefoss har på eget forlag gitt ut boken «Kill them! Kill them! Blodige tårer» i kampen mot rasisme. Hun hadde aldri tenkt å skrive den. Her står hun i atelieret sitt på Bryggen. Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Hun var bare 23 år, høygravid og mamma da hennes samboer ble drept i det som omtales som et av Norges første rasistisk motiverte drap.

DEL

Det er sommer. Året er 1989. En ung vestlandsjente på 23 og samboeren hennes går rundt i lykkerus i Oslos gater. Om kun to måneder får lille Marium på elleve måneder en lillebror. De skal allerede bli foreldre igjen.

Det unge paret er Elisabeth Gallefoss fra Sunnfjord og 29 år gamle Ali Ghazanfar Shah fra Pakistan. Han kom til Norge som 11-åring, men har bodd i Oslo over halve livet sitt nå.

Det er kun tre år siden de møttes i oppgangen til bygården, han bodde i 2. etasje og hun i 3. etasje.

Elisabeth er stormforelsket i Ali, pappaen til lille Marium. Han som er flott og mørk, og alltid går rundt i fine klær. Han som er godheten selv, en ordentlig mann. Hun visste med en gang at det var mannen i hennes liv.

For Elisabeth kan kjenne på forelskelsen med en gang hun begynner å snakke om ham.

Det er 25 år siden dagen som snudde livet hennes på hodet, og gjorde at babyen hun hadde i magen aldri fikk møte pappaen sin.

SLENGT KOMMENTARER ETTER

Det er mange som mener Elisabeth er «galen». Det kan jo være farlig å være sammen med en pakistaner, sier de.

Men det unge, forelskede paret bryr seg ikke. Spesielt ikke Ali. Han bare går videre, later som ingenting om folk kaller dem stygge ting på gaten.

Unge Elisabeth, som flyttet til hovedstaden for å gå på Hjelpepleierlinjen, synes det er så godt å bli elsket av den som hun også elsker.

Da betyr det lite om folk roper «pakkishore» eller «jævla svarting» til dem.

Foreldreparet har bestemt seg for å gifte seg etter at babyen er født.

Bryllupsdressen er allerede plukket ut, og Elisabeth har funnet en perfekt perlebrodert brudekjole.

Denne Oslo-sommeren skal bli så annerledes enn det Elisabeth noensinne kan forestille seg.

BRUTALT DRAP

«Kunne jeg ikke bare fått lov til å leve mitt lykkelige liv i fred, uten å måtte oppleve det verste av det verste? Kunne ikke bare universet gitt meg gleden av å være lykkelig, og latt meg få ha min store kjærlighet i fred? Måtte de rive vekk alt, og i tillegg på en så brutal måte?» skriver Elisabeth.

Ali jobber som kokk på The Broker i Oslo. Der jobber også kompisen Nawaz. De to kompisene og kjærestene deres er invitert på en bursdagsfest.

Det er fredag 28. juli. Det er varmt i luften denne sommerkvelden, men Elisabeth velger å være hjemme. Hun er tross alt høygravid og har ikke fått barnevakt for lille Marium.

Ali pleier aldri å være sen, de få gangene han er ute, men Elisabeth har gått med en uggen følelse i magen hele uken i forveien. Hun tror hun skal dø. Ali sier til henne at nå må hun slutte å snakke om døden. Ingen skal dø, sier han.

Det Elisabeth ikke vet er at hun uken etterpå skal føle seg levende død. Når han dør, dør hun litt også.

– KILL THEM, KILL THEM

På vei fra bursdagsfesten krysser Ali, Nawaz og hans kjæreste Synnøve, Karl Johans gate sammen med to andre venner. På veien møter de en mann som roper etter dem, og sier at han vil slåss.

Vennegjengen gir beskjed om at de ikke vil ha noe bråk, men mannen gir seg ikke. Kompisen til Ali legger mannen ned mot et panser.

I løpet av stunden har mange mennesker samlet seg rundt dem. I det kompisen slipper han, finner den aggressive mannen frem en kniv. Synnøve hører menneskene rundt dem rope «kill them, kill them». De to kompisene blir knivstukket og drept på åpen gate.

Ali dør i hendene til kompisens kjæreste. Drapsmannen stikker kniven i brystet på Ali og smiler til Synnøve. Det siste Ali får sagt er at han skal hjem til Elisabeth og Marium.

Hjemme sitter Elisabeth og venter på samboeren sin. Men Ali kommer aldri til å komme hjem.

FØDTE TO MÅNEDER ETTERPÅ

Høygravide Elisabeth holder på å føde for tidlig flere ganger, men hun klarer å holde igjen lengst mulig. Det kommer tidlig frem at drapene er rasistisk motivert. Drapsmannen er polsk og heter Jacek Stocki. Han stikker av, men blir senere funnet i Polen, hvor han også dømmes, men slipper ut etter tre år i fengsel.

Et halvt år før rettssaken starter, 14. september 1989, kommer lille Ali til verden, oppkalt etter sin far.

Ingen tror Elisabeth nettopp har født, hun er jo så tynn. Det var ikke mange kilo å ta av på den magre kroppen hennes.

Presset fra media er stort. Igjen sitter Elisabeth med to barn hun skal forsørge. Når hun skrur på TV-en eller åpner avisen dukker bilder av Ali og Nawaz opp.

VILLE IKKE SKRIVE BOKEN

Elisabeth bor i dag i Bergen, og har fått to barn til etter at Marium og Ali kom til verden.

Hun jobber som fotsoneterapeut, healer og kunstner. I lokalene hennes på Bryggen henger de abstrakte bildene hennes utstilt.

På eget forlag har hun gitt ut den selvbiografiske boken «Kill them! Kill them! Blodige tårer» som hun selger fra lokalet sitt.

Det er en bok hun aldri hadde trodd hun skulle skrive.

– Jeg har aldri likt å utlevere meg selv. I yrket mitt får jeg høre mange historier, nå vil jeg dele min. En dag bestemte jeg meg. Da satte jeg meg ned og bare skrev. Det har vært litt av en grineprosess, sier hun.

Boken har hun valgt å skrive i kampen mot rasisme. Hun sier hun har skrevet boken med kjærlighet, ikke hat. Hun vil hjelpe andre, og sier hun vil stoppe volden i samfunnet.

– Jeg kunne ha skrevet en tjukk bok med mange stygge ord, men det har jeg valgt å ikke gjøre. Jeg skriver denne boken fordi dette må aldri skje igjen.

Hun fikk kun tre år med det hun beskriver som sin store kjærlighet og far til to av hennes barn.

Hun skriver at hun kan gå i ballkjole på de merkeligste dager, og bruke finserviset i tide og utide.

– For meg er en familiesammenkomst alltid en fest. Jeg sier det aldri, men vi vet aldri om vi får denne dagen igjen, skriver Elisabeth i boken sin.

– VAR REDD FOR AT NOE SLIKT SKULLE SKJE MEG

Marium og Ali Gallefoss fikk aldri bli kjent med pappaen sin.

Det er søndag 3. august 2014. Søskenparet Marium og Ali Gallefoss møtes på Bryggen.

Marium var elleve måneder da faren Ali Ghazanfar Shah døde. Ali ble født to måneder etterpå.

– Fram til ungdomsskolen tror jeg nok at jeg var veldig redd, redd for at noe slikt kunne skje meg. Når man er barn blir alt mye større, og for oss ble det forsterket. Drapet skjedde om kvelden, det var mørkt, og jeg tenker at alt jeg var redd for som barn ble forstørret på grunn av dette, sier Ali.

JOBBER MED KLÆR

Han jobber i dag som innkjøpssjef på Vincci i Bergen.

Pappa Ali ble av alle som kjente ham omtalt som en stilfull mann. Klesinteressen tror Ali at han har arvet fra faren.

– Når jeg leser boken og blir fortalt hvordan han var, er det mye jeg kjenner meg igjen i, også det at han var veldig rolig, sier han.

Gjennom hele oppveksten har de vært klar over hva som skjedde med faren.

– Det er jo helt åpenbart at dette må ha vært helt forferdelig for mamma å gå igjennom, sier Ali.

Marium har gått i morens fotspor. Hun sier at faren var morens store kjærlighet, og er glad for at moren har skrevet boken.

– Når mamma snakker om ham nå, så var jo han bare en helt fantastisk mann, sier hun og ler.

– Jeg hørte at han var en typisk fredsmekler som med rolig stemme kunne få folk til å slutte å krangle. Han betydde ganske mye i hele det pakistanske miljøet i Oslo, har vi hørt, sier hun.

GRAVLAGT I PAKISTAN

Ali Shah ble gravlagt i Pakistan. Det var etter ønske fra både moren og resten av familien.

Verken Elisabeth, Marium eller Ali har vært og besøkt graven i Pakistan. De er helt sikre på at de kommer til å gjøre det når tiden er moden.

– Sorgen har alltid vært der, men de senere årene har vi lagt det litt bak oss. Det er noe vi snakket veldig mye om som barn, sier Marium.

Selv om det fortsatt blir utført rasistiske drap, tror hun tidene har endret seg.

– Jeg tror ikke folk ville stått rundt og ropt: «Drep dem, drep dem» i dag, sier hun.

Artikkeltags