Samuel Massie med bok etter Berserk-dramaet: «Fant meg selv i isødet»

Artikkelen er over 4 år gammel

I isødet mistet han tre kamerater, men fant tilbake til seg selv. Nå kommer Samuel Massie med bok om hvordan alt endret seg for den livstrøtte 16-åringen fra Bergen.

DEL

Egentlig var han en god slubbert. Gadd ikke gå på skolen, flørtet med rusmidler og var stadig i politiets søkelys. Så bløffet moren hans ham inn på folkehøyskole. Det endret alt.

I BESTEFARS HYTTE

– Hun skrev en søknad i mitt navn og påsto at jeg var friluftsinteressert og svært opptatt av seiling. Men jeg hadde aldri vært i naturen frivillig. Den kontakten jeg hadde hatt med sjøen begrenset seg til en tur på englandsbåten med en stikkpille mot sjøsyke i ræven, sier Samuel Massie.

Men det var denne bløffen som snudde opp ned på den ungen guttens liv.

Her ute i hytten til bestefar Arne Ulvolden på Hellesøy har han skrevet bok om de dramatiske opplevelsene han hadde på toktene i Sørishavet.

Ledelsen ved folkehøyskolen 69º Nord i Malangen i Troms syntes de hadde fått en flott søknad fra Bergen. De ga 16-åringen plass, til tross for at han egentlig var for ung og at søknadsfristen for lengst hadde gått ut.

Nå skjedde alt fort: Samuel møtte den da 32 år gamle Jarle Andhøy, som var seilerlærer på skolen. Han ville til Sydpolen for å hedre Roald Amundsen, 100 år etter at han var der.

Mannskapet var Robert Skaanes (34), Tom Gisle Bellika (36) og Leonard James Banks (32). Samuel Massie ble den klart yngste. Bare 17 år gammel sto han til rors i seilskuten «Berserk» med kurs for Antarktis og Sydpolen.

EGEN VERSJON

Det ble seks måneder tett på hverandre. De spiste, sov og seilte sammen. De var som brødre.

– Vi skulle erobre verden sammen, skriver Samuel i boken.

Det skulle ikke gå slik. 22. februar 2011 forsvant tre av Samuels beste venner i isen.

Samuel og Andhøy hadde forlatt båten for ni dager siden, og var på vei på hver sin firehjuling mot Sydpolen, uvitende om at nødpeilesenderen hadde slått seg på denne iskalde morgenen kl. 0520.

De fikk vite om det da Jarle Andhøy ringte hjem.

– Det var helt vanvittig. Det åpnet seg en helt ny verden av sorg for meg. Jeg ble slengt i bakken, som om jeg ble truffet av en knyttneve. Tre kamerater som jeg hadde levd tett på i seks måneder var plutselig borte, sier Samuel.

TOK ANSVAR FOR EGNE LIV

Seks dager etter hadde de to kommet seg tilbake til New Zealand. Forfrosne og slitne ble de møtt med av et femtitalls reportere da de endelig var tilbake i sivilisasjonen i Christchurch seks dager etter.

– Jeg fikk bakoversveis. Reporterne traff en nedbrutt og usikker 18-åring, som hadde mange døgn uten søvn og mat bak seg. Jeg var ikke så jævla sivilisert, sier Samuel.

Tragedien ble dekket av medier kloden over.

Det samme ble turen Samuel og Andhøy gjorde året etter. De ble kraftig kritisert for å legge ut på turen.

– Vi ville finne svar på hva som hadde skjedd og visste det kunne være farlig. Vi regnet aldri med at vi skulle bli reddet dersom noe skjedde. Vi dro uten nødpeilesender, og tok ansvar for våre egne liv, sier han.

De lette etter depotene kameratene hadde lagt igjen på land.

De to lette i områder som ikke hadde blitt søkt skikkelig. De undersøkte området rundt den trygge havnen i Horseshoe Bay, der «Berserk» hadde ligget til anker, bare et par timer før nødpeilesenderen gikk av. Men det handlet også om håp:

– Ja, inni meg hadde jeg et ørlite håp. Tankene svirret; tenk om vi hadde funnet dem, sittende i fjæren og koke pasta med pingvinkjøtt, smiler Samuel trist.

I stedet holdt de to en markering på havet, der de blant annet la små hilsener fra venner og familie i sjøen.

– Det var en nødvendig avslutning, sier Samuel.

KAN JEG, KAN ALLE

I dag er det grått og ruskete vær her ute ved havet. Storbårene bryter mot blankskurte svaberg. Hit til bestefars beskjedne, men koselige, hytte har han skrevet sin versjon av det som skjedde.

Det handler om langt mer enn Berserk-tragedien.

– Det handler om mestring, målbevissthet, død, sorg og forandring, sier Samuel.

– Dette er historien om hvordan jeg lå der motivasjonsløs på soverommet og ikke gadd noe, til jeg to år senere sto på jordens ytterkant med ferdig skrevet testamente.

Det er en ramsalt historie han har skrevet, enkelt og rett frem forteller han den dramatiske historien på hans eget språk.

Han har overvunnet konsentrasjonsproblemer og dysleksi.

– Jeg ville skrive om hvordan jeg fant tilbake til troen på meg selv, sier Samuel.

Han vil inspirere ungdom til å ta oppgjør med seg selv, sette seg mål og gjennomføre dem.

Han vil vise at det er mulig.

– Kan jeg, kan alle, som han stadig gjentar.

Samuel har aldri lest mange bøker. Han har ikke fått ståkarakter i norsk siden 8. klasse.

KNAKENDE GODT

– Da jeg reiste siste gang i januar 2012 var jeg endelig motivert for å lese litt. Da jeg kom hjem i mai tok jeg privatisteksamen i alle fag på videregående, bortsett fra KRL og norsk.

Bokens tittel «Hold fast!» er egentlig et gammelt sjømannsuttrykk. Holder man ikke fast, klarer man seg ikke.

– Det samme skjer om du ikke holder fast ved dine drømmer og mål, sier 21-åringen.

Han har fått god respons på manuset sitt. Bestefar har vært hans fremste kritiker fra første dag.

– Jeg var den første som fikk lese. For en tillit, sier 79-åringen.

Han synes boken er fantastisk fin!

«Tårekanalen åpnet seg. En tåre, så en til, så enda en. De renner nedover kinnet. En tåre for hver av gutta, som jeg aldri kommer til å se igjen. Tårene stopper en centimeter under øyet. Jeg kjenner dem svi mot huden. Tårer skal vel ikke svi? Ikke fysisk, vel? Jeg tar hånden opp for å tørke tårene som ligger under øyet. Men de vil ikke vekk. Jeg får dem ikke vekk. De er frosset fast. Som minnene om Robert, Gisle og Lennie er brent fast i meg. Jeg har vondt i hele ansiktet. Jeg greier ikke å åpne munnen. Hva har skjedd? Masken. Jeg har glemt masken. Jeg har ikke dekket til ansiktet.»

Fra boken, om hvordan Samuel reagerer da han fikk vite at kameratene var forsvunnet i Antarktis

– Samuel legger vekt på åpenhet og ærlighet. Jeg synes han skriver knakende godt. Men jeg forstår at det har vært litt dragkamp mellom ham og forlaget. Han har hele tiden vært klar på at han skulle skrive hver eneste ord i boken selv. Det er godt han har ben i nesen og fikk det som han ville.

Samuel kaller ham bare «gamlefar». Nå har han dratt til side et lite teppe og åpnet lemmen ned til kjelleren. Der nede har Samuel Massie tilbragt de siste månedene med en laptop.

– Jeg har bare skrevet. Det har vært kjempegøy. En helt ny verden har åpnet seg for meg, sier han enkelt.

Skriveprosessen har brakt de to tettere sammen.

– Vi har fått et godt og sterkt forhold. Her ute har jeg bearbeidet sorgen og kommet meg videre, sier Samuel.

Bestefaren er stolt og imponert over barnebarnet:

– Han kunne sitte tolv timer uten at jeg hørte noe fra ham. Da måtte jeg nesten ned og høre hvordan det gikk. Jeg er forferdelig stolt, betror han oss.

Samuel selv er ydmyk.

– Jeg har skrevet denne boken for mennesker i alle aldre som har mistet mål og retning i livene sine. Jeg vil inspirere folk til å grep, og aldri gi opp menneskene rundt seg. Dette er min historie om hvordan det er mulig å finne tilbake til troen på seg selv og sitt eget liv, sier Samuel Massie.

MOREN BA TIL GUD

Hun hadde vært i total uvisshet i to døgn. Så kom telefonen om at sønnen var i live.

– Det var som å føde ham på ny, sier Anne Marie Ulvolden.

– Samuel betyr opprinnelig «gave fra gud», og sånn følte jeg det virkelig også, sier Ulvolden om natten da Samuel plutselig ringte.

DE VERSTE DAGENE

Det hadde gått to dager siden nødpeilesenderen ble slått på, og omgivelsene hadde ikke hatt kontakt med noen i mannskapet på Berserk siden.

Saken var slått stort opp i mediene, og mediene sto i kø utenfor familiens lille hus i Bergen sentrum.

– Det var de to verste dagene i mitt liv. Jeg ante ikke om han levde. Jeg klarte ikke å spise, jeg klarte ikke en gang å grine, sier Ulvolden.

Hun var informert om planene om at to skulle gå fra båten mot polpunktet, noe hun oppfattet som det det mest risikofylte.

– Jeg hadde bedt til Gud om at han ikke skulle bli plukket ut til å gå på land.

Den andre kvelden uten kontakt, var hun sikker på at hun hadde mistet ham.

BLØFFEN

– Jeg hadde tenkt at dersom telefonen ringte var det enten helt tragisk eller tilsvarende fantastisk. Da jeg så fikk snakke med ham, var det som å gå fra den sterkeste smerte til den mest intense eufori. Akkurat slik som ved en fødsel, sier trebarnsmoren.

– Du bløffet ham inn på folkehøyskolen?

– Ja, men det var mest et skudd i blinde. Min eldste sønn hadde noen venner som skulle gå der, og før jeg visste ordet av det hadde jeg søkt for ham, sier hun.

– Hvordan kunne du sende den 17 år gamle gutten til Antarktis?

– Jeg har da ikke sendt ham dit! Jeg er ikke helt gal. Han hadde nok reist med eller uten min støtte. Vi diskuterte denne turen et halvt år før han dro. Han ønsket virkelig dette, og han ville ha støtten min. Da var det bare å gi ham den. Jeg ville heller ha en sønn som ville leve, med en ild i seg, med den risikoen det innebar - enn en sønn uten gnist, sier Ulvolden.

Artikkeltags