Skattejakt i Nordåsvannet

Artikkelen er over 6 år gammel

Vi ble med en entusiastisk geolog på marmorjakt.

DEL

– Dette bruddet er pinadø mye større enn jeg husket.

Geolog Øystein Jansen har en hammer i den ene hånden og en grein i ansiktet. Det blåser friskt i krøllene hans, og han kikker intenst innover i skogen.

  • Nyheter

Vi er på Marmorøyene i Nordåsvannet, og Jansen har tatt på seg oppgaven å fortelle historien om marmorbruddet til BAs lesere. Det han nå har oppdaget, er at bruddet er større enn han husket.

– Det er ti-femten år siden jeg var her sist, og den gangen gikk vi tydeligvis ikke langt nok inn i bruddet. Det er adskillig dypere enn jeg hadde trodd.

Han klør seg litt i hodet og løfter mose av en stor steinblokk før han legger til:

– Se, her ligger marmoren nydelig bevart under et teppe med mose. Er det ikke vakkert, smiler han fornøyd.

FOSSILER UTSLETTET

Historien om marmorbruddene startet på begynnelsen av 1700-tallet. Eller egentlig startet de for omkring 450 millioner år siden. Da var Norge på vei til å kollidere med Grønland og tykke lag av kalkskall fra datidens dyreliv, som blekksprut og snegler, samt sjøliljer og koraller ble avsatt på havbunnen.

Under den senere kollisjonen ble disse lagene presset ned i dypet og omdannet til marmor, og alle spor etter fossiler ble utslettet.

På våre kanter finnes de største forekomstene av marmor i et belte i Sunnhordland fra Onarheim mot sørvest til Halsnøy. Det finnes i tillegg betydelige marmorforekomster på Bømlo, flere steder på Austevoll og to steder i Bergen.

Geolog Øystein Jansen var ikke vanskelig å be om å bli med på tur for å ta marmorbruddet i Nordåsvannet i nærmere øyesyn.

– Jeg blir gjerne med. Historien om marmorbruddet på Marmorøyene er en lite kjent historie som jeg gjerne deler, svarte Jansen på oppfordringen.

ARBEIDERNE SYNGER

Dermed bærer det av gårde i båt gjennom Nordåsvannet til den nordligste og største av de tre øyene som går under fellesbetegnelsen Marmorøyene.

Det er ikke bare enkelt å komme seg i land, men i en vik helt øst på øyen, med Hopsneset som nærmeste nabo, forteller Jansen at det gamle marmorbruddet var i drift på 1700- og 1800-tallet. For utrente øyne ser det ut som en hvilken som helst steinete vik.

Ettersom bruddet ble nedlagt omkring 1850, har vegetasjonen for lengst tatt over for utvinning av marmor, og alt vi ser er trær, buskas og mose.

Øystein Jansen ser et historisk marmorbrudd.

– Det er som om jeg kan høre arbeiderne synge, sier han og snuser ut i luften.

ALLTID HAMMER

Opp fra sekken kommer hammeren han alltid har med seg. Først slår han løs på noe hvit stein i fjæresteinene som BAs utsendte mente måtte være marmor.

– Dette er melkekvarts. Alle tror dette er marmor, men når man slår på det, hører man at det er knallhardt. Det er faktisk hardere enn stål, mens marmor er mykt og lar seg lett ripe av en hammer eller en kniv, forklarer Jansen engasjert.

Det glimter i øynene hans når han oppdager en stor stein som ser ut til å ha et rosaskjær i seg. Alle blokkene som ligger i den lille viken ser anonyme ut, men Jansen vet bedre. Selv om de er brune av forvitring på utsiden, skjuler det seg den vakreste marmor under overflaten. Han gir den store steinen et kakk eller fem, og en stein faller ned i hånden hans.

– Hoy, se på den. Den er jo rosa. Tenk at vi fant den her, fargen er jo nydelig! Tøft!

Jansens entusiasme er smittende, det er ikke vanskelig å forstå at en geolog blir begeistret over dette rosa funnet på en øy i Nordåsvannet.

– Dette dere ser nå er ekte glede, forsikrer Jansen med et stort smil.

De andre prøvene han tar på øyen viser mest blåhvit marmor.

LILLIENSCHIOLD

I 1706 fikk oberstløytnant Peder Montagne Lillienschiold enerett til å utvinne marmor i hele «Sønhodland Fogderi Bergens Stift». Han tok tidlig tegnene i tiden som viste at interessen for å bruke marmor til andre formål enn kalkbrenning var stadig økende. Hittil hadde marmor stort sett blitt brukt til å lage mørtel av, nå var blant andre kongen i København interessert i marmor som byggestein.

Marmor fra «De Lillienschioldske marmorverker» ble brukt blant annet til Christianborg slott, Marmorkirken og Marmorbroen i København da de ble bygget i løpet av 1700-tallet.

– I hundre år fra omkring 1730 ble det levert mange tusen kubikk marmor fra bruddene i Bergen og Sunnhordland til utlandet. Det finnes faktisk lite bergensk marmor i Bergen, forteller Jansen.

Etter hans død i 1725, overtok Lillenschiolds sønn driften av marmorbruddene. Det ble aldri god butikk for familien, og flere ganger var de på randen av konkurs.

CHRISTIE OG KROHN

I 1775 overtok Werner Christie de gamle Lillenschioldske verkene, men heller ikke denne gangen ble det lønnsom drift på uttak av marmor. I 1784 kjøpte Christie gården Hop som han omdøpte til Wernersholm.

Samtidig startet han opp igjen drift både på Marmorøyen (som den gang het Hopeholmen) og i Korsdalen på Paradis.

– På den tiden ble det også anlagt to marmorsager ved Hopsfossen og en kalkovn på Marmorøyen. På grunn av store transportkostnader, mesteparten av marmoren ble jo sendt ut av landet, ble driften lite lønnsom, forteller Jansen.

Familien Krohn kjøpte etter Christies død både Wernersholm og rettighetene til marmorbruddene. De drev ikke bruddet selv, men det ble drevet for regjeringens regning frem til rundt 1850.

RIEBER

Ti år senere var det enda en bergensk forretningsmann som drømte om å spre den vestlandske marmoren ut i verden, og P.G. Rieber, grunnleggeren av Rieber & søn, etablerte marmorverksted på Nygårdstangen. Han største marmorprosjekt var på Osterøy, og driften på Skaftå varte fra 1868 helt frem til 1961.

Med det var det vestlandske marmoreventyret over, 160 år etter at det startet med en fremsynt og visjonær bergenser.

Fauskemarmor er den mest kjente marmoren vi har i Norge, du ser den blant annet i gulvet på Gardermoen. I Fauske i Nordland har det vært bergindustri siden 1895.

HAGEBORD

Tilbake på Marmorøyen tråkker Øystein Jansen fortsatt rundt med hammeren høyt hevet. Han forklarer at alle steinene i vannkanten er rester etter bruddet, både småstein og større blokker har blitt kilt ut for over 150 år siden.

– Tenk å ha et sånt hagebord, smiler han til en stor blokk med tydelige rosa og grønnlige sjatteringer.

Etter å ha studert steinene i vannkanten nøye, er det på tide å bevege seg inn i selve bruddet. Bakover på øyen er det helt gjengrodd, men man kan tydelig se at terrenget er lavere i et knappe 30 meters belte fra stranden og bakover.

På sidene i bruddet ser vi menneskeskapte overflater.

KALKBRENNINGSOVN

– Dæven steike, dette tror jeg jammen er kalkbrenningsovnen.

Jansen har fått øye på det som muligens er restene av den gamle kalkbrenningsovnen man vet skal ha vært på øyen, men som Jansen ikke husket fra tidligere.

Han hopper ned i den tre-fire meter store sirkelformete steinmuren og kikker ivrig høyt og lavt.

– Tja, jeg vet ikke helt. Jeg ser ingen rester av smeltet stein som man ofte gjør i slike ovner. Men samtidig kan jeg ikke forstå hva dette ellers kan ha vært.

DEKKET AV MOSE

Et øyeblikk blir Jansen tankefull før han ber oss bli med «bare litt lenger opp».

Når man studerer en geolog på nært hold, er det ikke vanskelig å se for seg hvorfor man går seg vill i skogen. Jansen vil hele tiden «bare rett bort dit», og før vi vet ordet av oss, er vi på det som antakeligvis er toppen av bruddet.

– Her ser vi tydelig både bruddflatene og steiner som ligger igjen. I dag er de dekket av mose, men når vi tar av mosen, ser vi den vakre marmoren. Det ligger forbausende mye stein igjen i bruddet, sier Jansen tankefullt.

Han anslår at det kan ha vært ti–tolv mann i arbeid i bruddet om gangen. Antakeligvis har det vært utlendinger som lærte nordmenn drift, en smed og kanskje noen som sto for mat og drikke til arbeiderne.

– Kongen i Danmark hadde faktisk bestemt at de som jobbet i marmorbruddene ble fritatt for militærtjeneste, så det var nok populært å jobbe her, tror Jansen.

KONGELIG MARMOR

I 2002 dro Jansen og medforfatter Tom Heldal til København for å forsøke å spore opp marmor fra Bergen og De Lillienschioldske Verker. De visste at mesteparten av marmoren som var tatt ut fra disse bruddene var levert til Danmark og kongen der.

– Det var faktisk ingen som hadde dokumentert at vestlandsk marmor befant seg på slottet i København, så det ønsket vi å gjøre. Det ble en spennende tur hvor vi fant masse lokal marmor i flere av de kongelige byggene, sier Jansen.

Lillienschioldsk marmor ble funnet både i Marmorbroen, i Marmorhagen i Fredensborg slottshage, Christianborg slott og Ridebaneanlegget. Dessuten er alteret i Slottskirken av blå lillienschioldsk marmor.

– Utrolig artig å finne så mye lokal marmor i København. Vi kommer garantert til å reise tilbake for å lete etter mer.

ENTUSIASTISK

Vi befinner oss dypt inne i skogen på Marmorøyen. Alt vi ser er ryggen på Jansen foran oss.

– Det kan fort bli litt kaving i skauen når man er geolog, flirer han, fortsatt med hammeren klar til hugg.

Han er fortsatt begeistret for at også han lærte noe nytt på dagens ekskursjon.

– Jeg må snart tilbake for å undersøke mer, sier han entusiastisk.

Mens BAs utsendte pakker sakene og gjør seg klare for å forlate øyen, forsvinner Jansen inn blant trærne igjen. Han «skal bare sjekke noe». Han forsvinner langt inn i skogen mens han jakter på 200 år gamle kilemerker han fant sist han var her.

Etter drøye ti minutter dukker han smilende opp igjen.

– Marmorøyene er faktisk en skjult skatt, sier han oppriktig før han pakker med seg hammer, kamera og en stein rosa lillienschioldsk marmor anno 2013.

Kilder: «Steinbyen Bergen» av Øystein Jansen og Tom Heldal og en artikkel i årbok for Bergen museum 2002 av Jansen og Heldal.

Artikkeltags