Det sier Lene Auestad, forfatter med doktorgrad i filosofi.
Hun har blant annet studert fordommer som fenomen, hvilken logikk som driver fordommer og hvorfor de oppstår.
BA har de siste ukene publisert flere artikler fra Romania, der vi blant annet har besøkt familiene til noen av dem som tigger på gaten i Bergen.
– Ikke alle rumenere i Bergen er her for å tigge
Under artiklene har både kommentarfelt og Facebook raskt blitt fylt opp med til dels hatefulle kommentarer og bastante uttalelser om tiggere generelt og romfolk spesielt.
«Slik jeg ser det er tiggerne en forlenget arm av bakmenn som driver med både menneskehandel, lommetyverier, innbrudd og butikktyverier. Før dette tar slutt er det vanskelig å få sympati for den elendighet som denne gruppe tiggere representerer», skriver en.
«95 % er kriminelle, tyver, forurenser parker og gater, dette er sant», skriver en annen, men en tredje hisser seg opp over at BA i det hele tatt skriver om temaet: «De der tiggerne tigger til seg mer enn en vanlig norsk arbeider så slutt å lage slike saker om tull!!!»
Flere hevder tiggerne lett kunne fått seg en jobb, mens ytterligere andre mener det er hele er organisert kriminalitet: «All tigging er mafiaregulert fra den gjengen der».
Blir sosialt akseptert
Auestad definerer fordommer som negative holdninger til en gruppe mennesker, basert på antatt negative kjennetegn ved den kategorien de antas å tilhøre.
Folk har ofte motstand mot å ville endre denne oppfatningen, til tross for at man blir konfrontert med bevis for at en tar feil, og ofte overgeneraliseres det ved at man tillegger alle i en gruppe samme egenskaper.
– Innholdet i fordommene er i stor grad stabilt, det er hvem blir gjort til målskive som er foranderlig. Innvandrere, flyktninger og asylsøkere har blitt gjort til gjenstand for fordommer igjen og igjen, selv om det varierer hvem som har vært de nyankomne, sier Auestad.
Gjennom fordommer kvitter folk seg med sin egen følelse av ikke å høre til, eller sin egen avhengighet av andre, ved å la de andre fremstå som fremmende, eller som snyltere.
– Enkelte fordommer er så vanlige at det blir sosialt akseptabelt å gjøre visse grupper til målskiver. Dette gjelder spesielt hvis autoritetspersoner gjentar fordommene. For eksempel kan ledende politikere være med på å legitimere fordommer, forklarer Auestad.
– Skylder på andre
Ifølge Auestad uttrykker enkelte personer fordommer og hat på nett for å få støtte for sine egne synspunkter.
– Det skapes sosiale rom der uttrykk for fordommer aksepteres og legitimeres, noe som kan gi smitteeffekt, sier hun.
Forskning har vist at de mest fordomsfulle deler noen personlighetstrekk, blant annet at man tenker på sosiale grupper som sterke eller svake og er lite tilbøyelige til selvransakelse.
– De har en tendens til å skylde på andre snarere enn å påta seg skyld, og tenker ofte svart/hvitt, at mennesker er enten gode eller onde, sier Auestad.
Økt kunnskap kan ofte føre til færre fordommer, sier hun, men svært fordomsfulle nekter ofte å ta til seg kunnskap som går i motsatt retning av det de tror på.
– Er det grunn til å være bekymret for de mange fordommene som kommer til syne, for eksempel om romfolk?
– Ja, det er høyst bekymringsfullt med den graden av dehumaniserende og voldelig retorikk som kommer til uttrykk, i tillegg til at hatytringene har blitt normalisert sosialt, slik at motreaksjonene i stor grad synes å utebli.
Ti myter om tilreisende rumenere
Fafo la i sommer frem en rapport om tilreisende rumenere, der de blant annet ser på disse mytene.
- Myte 1: De som kommer hit er ikke fattige, og pengene går til store palasser i Romania
Fakta: Dette er en befolkningsgruppe som er svært fattige. Selv om det ikke nødvendigvis er de fattigste som kommer hit, er de helt klart ikke blant de rikeste. Det finnes slike palasser, men det er ingenting som tyder på at de er bygget med penger tjent på tigging i Skandinavia.
Myte 2: Pengene går ikke til de som trenger det, men til bakmenn
Fakta: Reisen er organisert, men flertallet drar med familie og bekjente. Selv om de kan være sårbare for utnytting, finner undersøkelsen ingen bevis for at menneskehandlere står bak eller at bakmenn tar pengene.
Myte 3: De vil ikke jobbe, de foretrekker å tigge
Fakta: Flesteparten oppgir at de helst vil jobbe, men enkelte har så lite utdanning og arbeidserfaring at det ikke er realistisk.
Myte 4: Tigging er et skalkeskjul for kriminalitet
Enkelte av de tilreisende er involvert i kriminell aktivitet som tyveri eller salg av piller, men det er ikke funnet en klar sammenheng mellom tigging og kriminalitet.
Myte 5: Romfolk lyver hele tiden
Fakta: Undersøkelsen støtter ikke dette, tvert imot, selv om noen utfordringer med selvrapportering må tas med i beregningen.
Myte 6: Hvis vi gir dem penger, kommer det flere
Fakta: Så lenge inntjeningsmulighetene er dårlige i Romania, ser de etter muligheter i andre land.
Myte 7: De tjener nesten ikke penger på tigging
Fakta: De tjener mer enn de ville gjort i hjemlandet, men ikke mye mer enn til livsopphold.
Myte 8: Romfolk blir diskriminert
Fakta: Flere oppgir å ha blitt jaget vekk, men hovedinntrykket er at folk behandler dem bra
Myte 9: Hvis de begår kriminalitet er det fordi de er desperate.
Fakta: Kriminelle aktiviteter virker mer utbredt blant dem som ikke er de aller fattigste.
Myte 10: De vil slutte å komme hvis det blir tiggerforbud
Fakta: I København, som har tiggerforbud, er det mindre synlig tigging, men mer kriminalitet.