Slik snakker du med barn om terror

Krisepsykiater Atle Dyregrov har sammen med kollega Magne Raundalen laget en veiledning til vokse om hvordan snakke med barn om terror. (Arkivfoto: Skjalg Ekeland)

Krisepsykiater Atle Dyregrov har sammen med kollega Magne Raundalen laget en veiledning til vokse om hvordan snakke med barn om terror. (Arkivfoto: Skjalg Ekeland) Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

– Voksne undervurderer ofte hva barn får med seg, sier krisepsykolog Atle Dyregrov.

DEL

Fredag ble Paris rammet av et av de alvorligste terrorangrepene i moderne tid.  Minst 129 mennesker ble drept. Flere hundre mennesker er alvorlig skadet.

Krisepsykolog Atle Dyregrov og kollega Magne Raundalen har skrevet en veiledning til hvordan voksne kan snakke med barn om terrorangrepene.

Når nyhetene fyller TV og dataskjermer, aviser og radio, med sterke bilder av mennesker på flukt fra fare eller i som markerer sin sorg, betyr det at alle barn i Norge vil få høre om, og i ulik grad være opptatt av det som har skjedd.

Undervurderer barn

– Erfaring sier at vi må tenke at barn fra pluss-minus fem år blir berørt av nyhetene. Voksne undervurderer ofte hva barn får med seg. Barn i barnehagealder kan få med seg at de voksne er urolige. De kan også få med seg at dette har skjedd i Paris, en by de kanskje har vært på ferie i, sier krisepsykolog Atle Dyregrov til BA.

Han sier det er viktig å ta opp det som har skjedd med barna, og spørre om de har fått med seg det som har skjedd.

– Har du barn som er i ungdomsskolealder, kan de være veldig opptatt av det som har skjedd i Paris. De snakker med venner om det og ser det på nyheter og i sosiale medier. Da er det viktig at voksne ikke er for bombastisk i tolkningene. Gi grunnlag for at barna skal forstå dette, men ikke stigmatiser.

Her er rådene:

1. Gi barna presis informasjon og gode forklaringer. Det er voksnes oppgave med enkle ord å forklare hvor  og hva som har skjedd. Generelt opplever ikke små barn at ting blir farligere fordi man snakker om dem.

2. Gi dem forsikringer om trygghet. Si til dem at dette ikke skjer her vi bor, og politiet jobber med å finne de ansvarlige og at flere av dem som gjorde dette er døde. Forklar barna at slike ting heldigvis skjer svært sjeldent.

3. Følg med i hva de tar inn gjennom media – og skjerm dem fra sterke bilder.

4. Hjelp dem til å forstå bedre.

For eksempel kan terrorisme forklares slik til et barn: Når noen dreper uskyldige som ikke har våpen, kaller vi det for terrorisme. Mange er enige om at vi skal ikke skal kalle noen terrorist om de er i en krig hvor grupper med våpen står mot hverandre, men bruke ordet terror for handlinger der noen forsøker å drepe noen bare for å skremme.

Terroristene kunne vi også kalt «skremmere». De vil at vi skal bli skremt. De legger ofte skylden på noen land eller grupper for at det ikke har gått så bra i deres eget land. Så planlegger de å sprenge en bombe eller skyte ned mennesker, for å skape frykt hos alle som lever i landet eller i området der terroren skjer.

De sprenger bomber der det er mange mennesker, slik at alle skal bli redde. Derfor passer politiet og andre ekstra på flyplasser, på tog, på busstasjoner og steder hvor det er mange mennesker samlet. Politiet vil skremme skremmerne.

Vanlige reaksjoner

Bildene og reportasjene fra Paris er uvanlig sterke, som berettelsene fra de overlevende. Det vil bli mange av disse i dagene fremover, og barna vil se bekymrede og triste voksne på tv i dagene som kommer.

. De vet hvem Erna Solberg er og det gjør inntrykk å se en statsminister gråte.

Disse reaksjonene er vanlige:

  • Frykt, redsel og bekymring
  • Økt behov for å være nær sine kjære
  • Ønske om å ha lyset på og døren åpen når de legger seg
  • Øket behov for fysisk kontakt, reagerer på adskillelse
  • Vansker med søvn – problemer med å få sove, mareritt og/eller oppvåkning
  • Aktive tanker om hendelsen
  • Mange spørsmål eller tanker om hva de tenker og tror
  • Følger med på nyhetene
  • Mindre barn kan ta inn elementer av situasjonen inn i sin lek
  • I noen tilfeller, f.eks. hos de som har opplevd farlige situasjoner selv, kan de bli mer barnslige og begynne å tisse på seg, snakke mer «babyspråk», m.m.
  • Tristhet, irritabilitet

Du kan lese mer om hvordan snakke med barn her.

Artikkeltags