Tyske krigsfanger ble drept da de ryddet miner i Bergensområdet

Tyske soldater ble satt til å rydde miner i hele landet. I Bergen og omegn omkom rundt tredve soldater i dette arbeidet, på landsbasis vet man om nærmere 300 som ble drept. Tallene er trolig høyere. Minefeltene ble ryddet ved at man først sprengte minene. Etterpå ble de tyske soldatene sendt for å tråkke over området, for å se om det var noen miner igjen. foto: Fra filmen «Nordmennenes egen historie: Frigjøringen»

Tyske soldater ble satt til å rydde miner i hele landet. I Bergen og omegn omkom rundt tredve soldater i dette arbeidet, på landsbasis vet man om nærmere 300 som ble drept. Tallene er trolig høyere. Minefeltene ble ryddet ved at man først sprengte minene. Etterpå ble de tyske soldatene sendt for å tråkke over området, for å se om det var noen miner igjen. foto: Fra filmen «Nordmennenes egen historie: Frigjøringen»

Artikkelen er over 4 år gammel

Tyskerne hadde lagt ut nok miner til å ødelegge hele Bergen dersom invasjonen skulle komme. Etter krigen ble tyske soldater brukt til å rydde de livsfarlige minene.

DEL

– Dette er en del av historien som ikke er særlig kjent, trolig fordi det ikke er så mye å være stolt av. Dette arbeidet var langt fra ufarlig, sier statsarkivar Yngve Nedrebø.

For ganske nøyaktig 70 år siden, sommeren 1945, ble tyske soldater tvunget til å gå skulder mot skulder over store områder, en metode brukt for å forsikre seg om at ikke det minste område forble utråkket.

Formål: Å finne ut om det lå noen udetonerte miner igjen.

Mange døde

Ingen vet nøyaktig hvor mange tyske soldater som døde som følge av dette arbeidet. Den 29, august 1945 var det kommet inn meldinger om 275 døde i hele landet, samt 392 sårede. Men innrapporteringen var til tider mangelfulle, så det var trolig flere.

I Bergen var det trolig cirka tredve soldater som døde under dette arbeidet. Blant annet vet man med sikkerhet at fire soldater døde under mineryddingsarbeid på Hjellestad den 23. juni 1945.

Tyskerne hadde lagt ut enormt med miner i hele landet. Spesielt i perioden 1943 til 1945 drev de heftig minelegging, spesielt i tilknytning til militæranlegg. I Bergen og omegn ble alle områder der det var mulig for fremmede makter å komme i land, minelagt.

Mer enn 20 000 miner ble lagt ut i områdene rundt Bergen. I tillegg ble det lagt ut sprengstoff flere steder, blant annet i indre havn. På Vestlandet skal så mange som 140 000 miner ha blitt lagt ut. 

– Før invasjonen av Normandie spredte engelskmennene villedende informasjon om hvor de skulle gå i land. Tyskerne mistenkte at Norge kunne være et mulig sted, derfor trappet de opp mineleggingen, forteller Nedrebø hos Statsarkivet.

Kartet viser minefeltene tyskerne hadde lagt ut i området rundt Bergen, De minebelagte områdene i sentrum er ikke med. Der informasjonen finnes, er det angitt hvor mange miner som lå på hvert sted. Stedsnavnet er mange steder det navnet tyskerne oppga. Plasseringene er ikke hundre prosent nøyaktige.

Fullstendig ødeleggelse

Langs hele innseilingen til Bergen fra vest ble det derfor lagt ut et stort antall miner. Skulle invasjonen komme, ville tyskerne kunne ødelegge byen fullstendig.

Nesten alt i Bergen by ble enten minebelagt eller underminert, ikke bare de militære anleggene.

Områder, bygg og anlegg med sentrale funksjoner var nærmest totalt minelagt. Trolig var tanken bak tyskernes minelegging av sivile områder at dersom det kom en invasjon, ville det være behov for å trekke seg raskt tilbake. De minela derfor togstasjonen, sjøflyhavnen i Sandviken, flere broer, deriblant Strømme bro, kaianlegg, veistrekninger og radiosendestasjoner.

I tillegg ble viktige anlegg som befolkningen var helt avhengige av minelagt, som store industribedrifter, Bergen Elektrisitetsverk, Solheim transformatorstasjon, kraftlinjer, dokker og skipsverft, Bergen Gassverk, Bergen Kjøleanlegg (Bontelabo) og tankanlegg for olje. Samtlige kolonialvarelagre og matvaregrossister sto også på listen, helt ned til H. Wesenbergs potetlager i Sandviksveien 2 og Maaseskjæret Potetlager og Sildetørkeri.

Alt skulle ødelegges ved en invasjon, inntrengerne skulle på ingen måte få fordelen av et fungerende bysamfunn.

Mineleggingen i Bergen pågikk fra juli 1942, da de første minene ble lagt ut, og helt frem til freden kom i 1945.

«Refleksjonene om hva som kunne ha skjedd i Bergen gjør seg selv. Om invasjonen hadde kommet og tyskerne hadde lyktes med sitt forsett, ville det ha vært intet mindre enn den totale krig», skriver Reidar Garman Rygh i sin artikkel om vår lokale minehistorie fra 1997.

Detaljerte minekart

Når minene skulle fjernes etter krigen, kunne nordmennene være glade for at det var akkurat tyskerne som hadde plassert ut disse minene.

Med et presisjonsnivå nesten ned til centimeteren var hver eneste mine omhyggelig tegnet inn i detaljerte kart, og det var derfor full oversikt over samtlige minefelt.

En del av kapitulasjonsvilkårene var at tyskerne pliktet å overlate alle kart og planer over hvor minene var passert.

Det var ikke en del av vilkårene at de tyske soldatene også skulle settes til å fjerne minene, med livet som innsats. Men det var det man gjorde.

På grunn av kaotiske tilstander i Tyskland og mangel på skip, tok det lang tid før de fleste tyske soldatene ble sendt hjem til Tyskland.

I Norge ble de sendt ut i minefeltene for å rydde.

Først ble minene lokalisert, ved hjelp av tyskernes nøye nedtegnelser.

Den vanligste måten å uskadeliggjøre dem på, var å sprenge minene på plass.

Når man var ferdig med et felt, ble de tyske soldatene sendt ut i minefeltet, der de gikk skulder mot skulder over området.

På den måten fant man effektivt ut om det var udetonerte miner i området. Mange soldater måtte bøte med livet i denne prosessen av mineryddingen.

– Brøt internasjonal lov

Den tyske overkommandoen henvendte seg til de allierte myndigheter med innvendinger mot denne bruken av tyske soldater som levende minefangere.

De påpekte at dette trolig var et brudd på internasjonal lov.

I Genèvekonvensjonen heter det nemlig at «det er forbudt å bruke krigsfanger til skadelige eller farlige arbeider».

Påstandene ble avvist, ettersom det var bestemt at de gjenværende tyske soldatene i Norge skulle behandles som kapitulerte motstandere, og ikke som krigsfanger.

I andre sammenhenger karakteriserte imidlertid myndighetene selv tyskerne som krigsfanger.

Kilder: «Om minekart og vår lokale minehistorie» (Reidar Garman Rygh), Nordmennenes egen historie: Frigjøringen (DVD, 2006), «Men seier'n var vår» og «De store utfordringenes år» (Anders Chr. Gogstad), Statsarkivet i Bergen.

Artikkeltags